onsdag 30. desember 2009

GRISEN TIL ONKEL ARNE

I motsetning til de fleste barna her på Alalay, ville jeg ikke alltid spise opp maten min når jeg var liten. Jeg har nok den beste morfaren i verden, og han fortalte meg nok den beste historien i verden for å få meg til å spise opp. Historien handlet om grisen til onkel Arne som rømte fra bingen, løp rundt huset, tråkket nedi et hull, og hylte som griser gjør. Jeg kan ikke huske enden på historien, men det beste med hele historien var innlevelsen og måten morfar fortalte om grisen til onkel Arne, og om hvordan den hylte når den hadde tråkket ned i hullet. Det fantes aldri mat igjen etter denne dramatiske historien.

OPPSKRIFTEN PÅ DEN PERFEKTE NYTTÅRSAFTEN

1. Spis en god lunch ute i Guds frie natur for å samle krefter
2. Gå langt ut i ødemarken
3. Begynn å samle sammen ved
4. Velg det med lengst pigger
5. Ta det med tilbake, og kjemp tappert mot alle hindringer
6. Finn så en gris
7. Fang den!
8. Drep den!
9. Frakt den døde kroppen til nærmeste kilde til kokende vann
10. Slakt den!
11. Ta vare på alt av innvoller, dette er en delikatesse
12. Barber grisehodet og stell det fint, dette er en verdifull pyntegjenstand.
13. Gled deg i noen dager fram til nyttårsaften, da du kan spise grisen sammen med hele barnehjemmet.

Etter å ha lært ”oppskriften på en perfekt nyttårsaften”, som en av guttene på Alalay kalte det, var selvfølgelig det første jeg tenkte på min kjære morfar og hans vidunderlige fortelling. Først nå har jeg virkelig skjønt hva morfar snakket om når han fortalte om hylene til grisen til onkel Arne. Fyttigrisen for noen hyl.

Jeg tviler derimot på at jeg blir nødt til å fortelle historien til noen av barna på Alalay, for hva er vel bedre enn å spise selvslaktet purke på nyttårsaften? Jeg vet ikke, men jeg for min del tar meg heller en tur til Chile for å surfe.

søndag 27. desember 2009

Prim, kvikklunch og brunost forsvant fra hodet

På Kvitsund begynte julen når julebrusen fra FirstPrice kom på Kiwi – senest i midten av november. Werners versjon av ”Eg veit i himmelrik in borg” stod på full guffe, og vi varmet oss sammen rundt peisen på dataskjermen i fløystua. Solen stod opp etter vi hadde gått på skolen og gikk ned før vi kom hjem, og vi gjorde alt for å muntre hverandre opp i den mørke hverdagen.

Flere ganger denne adventstiden har jeg virkelig måttet roe meg selv ned. ”Slapp av nå, kvikklunch klarer du deg uten, du har da aldri vært veldig glad i brunost, og prim har du jo aldri likt!” Første advent borte fra Kvitsund har vært tung, jeg savner de rareste ting og aldri før har jeg blitt så sentimental av Oslo Gospel Choir. Jul og advent er veldig annerledes her i Bolivia, og spesielt når man feirer på et barnehjem.
Vi er endelig ferdige med å bake, pakke og sende avgårde panetones.

Ingvild og jeg har prøvd oss på å lage julegrøt. Etterforholdene meget vellykket, selv om Ingvild fikk para-nøtten i grøten.

Pepperkake-bake-konkurranse med gutta.


På julaften våknet jeg tidlig for å gå bort å vekke de 15 småbrødrene mine. Men når jeg kom inn døren satt alle tett inntil hverandre nede i stuen, under tepper og dyner – de hadde hatt overnattingsfest og så nå på en julefilm. I min sentimentale sinnstilstand etter en helv kveld med Oslo Gospel Choir, satte jeg meg midt i gjengen, de delte pleddet med meg, vi holdt rundt hverandre – og jeg så for meg rumenske skuespillere, alle med samme, norsk stemme. Det var akkurat som å se på Tre nøtter til askepott.


Jeg skal innrømme at jeg ikke klarte å se for meg den rumenske filmen alt for lenge, overdøvet av en spansk-dubbet julefilm om ninjaer. Derfor begynte jeg å se meg rundt, og jeg la merke til at en av de minste guttene manglet. Mett av ninja-jul gikk jeg opp for å se om gutten var på rommet sitt, men jeg fant han ikke. Jeg sjekket også de andre rommene men han var heller ikke der. På vei ned igjen til ninja-julen hørte jeg plutselig hulking inne fra et av rommene. Jeg gikk sakte inn på rommet, bøyde meg ned, og fant en bylt liggende under sengen. Jeg spurte han hva det var, men fikk ingen svar, så jeg krøp under sengen til han.

Han gråt skikkelig, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å holde rundt han. Etter en lang stund kikket noen brune øyne frem fra teppet, og sa stille mellom hulkene:

”Jeg savner pappa… men han er ikke glad i meg.”

Prim, kvikklunch og brunost forsvant fra hodet. På den tiden jeg egentlig bruker å se på den rumenske jule-favoritten , lå vi der, to brødre, holdt rundt hverandre, i støvet under sengen på et iskaldt flisgulv, og gråt. Ninja eller rumenske damer med paraply-hatter – det er jul.


mandag 21. desember 2009

Julens flotte antiklimaks

Jeg har vært på mange herlige juletrefester i mitt liv. De fleste av dem har vært i gymsalen på Granly - med juletre, julepynt, julestjerner, julesanger og selvfølgelig juletregang. Det var dette julen handlet om.Denne julen tilbringer jeg i fjellheimen i La Paz og det blir dermed få juletrefester. Siden jeg skal feire med barna på barnehjemmet på julaften, hadde vi idag en julefest med gatabarna i La Paz.


Det regnet masse, og vi tok derfor med oss alle barna inn i varmen for å feire der. Det var godt over 30 barn som var med, de fleste ruset på lim. Denne festen var så langt fra en norsk julefest man kan komme. Høy hip-hop dunket i ørene hele tiden, og alle var skitne, slitne, sultne og utmattet.
Vi begynte med å lage julekort, og svimmel av limlukten gikk jeg rundt å så på de engasjerte gatebarna som sikkert gjorde dette for første gang. Senere kom maten på bordet, og jeg har aldri sett en julemiddag bli slukt fortere. Etter middagen skulle vi ha en liten gaveutdeling, som for mange endte i krangling, slossing og grining.
Jeg gikk rundt å irriterte meg over bråket, limlukten og kranglingen - det var jo en julefest! Det blir ikke ordentlig jul iår tenkte jeg..

Så kom en av guttene bort til meg og rekte meg et kort.
"De sa vi skulle gi kortet til en vi var glad i, og jeg har valgt deg kjære venn. Dette er den første julefesten jeg har vært på - i år er det ordentlig jul!"


Med et skittent julekort i hendene, og flytende lim rennende nedover fingrene ble det plutselig jul. Jeg skjønte at julen ikke handler om julesanger, famileselskaper, julepynt og julestemning - alt man får på juletrefestene. Jul er ikke en spesiell stemning, en spesiell måned. Hva har det vel å si om det er 24. desember eller 4. april? Jul skal det sannelig bli i år også!


Jeg har aldri vært noen stor fan av Mia Gundersen eller "Deilig er Jorden", som alltid var antiklimaks på de herlige juletrefestene. Hver gang jeg har prøvd å fokusere på julens egentlige mening, har jeg fort blitt gravalvorlig og ikke klart å nyte det ordentlig. Men det som tidligere har vært julens antiklimaks fortalte meg noe viktig idag, når jeg satt å tenkte over dagens julefest.

"Mennekse fryd deg, oss er en evig frelser født!"

Godt å tenke på at han kom for meg og min venn Edwin.

fredag 18. desember 2009

Deilig er jorden..

Jeg trenger ikke å dekke til skuldrene, spise med pinner, lære meg stammespråk, eller gå med skjørt som rekker til under knærne - men det betyr ikke at jeg ikke går på saftige kulturelle smeller iblant her i fjellheimen.

Skoleåret her i Bolivia begynner i februar, og på onsdag var jeg med på skoleavsluttning for mange av barna på Alalay. Jeg fikk den store æren av å være Padrino, fadder, for en av gutta. Mitt fadderbarn var dette året ferdig med 8. klasse, og går derfor over til en annen skole neste år. Dermed fikk jeg også være med å følge gutten opp til podiet der han skulle få sitt vitnemål.

Det er ikke sjelden det er fester på skolene til barna, men det er sjelden de varer i mindre enn fire timer. Organisering er ikke bolivianernes sterkeste side, og det blir ofte mye venting. Denne festen varte i sju lange timer, og det tar på kroppen. Barna blir stilt opp for å synge nasjonalsangen og andre kulturelle sanger, og en del menn i militærdrakter skal si de samme ordene om den store dagen. Festen gikk strålende, jeg behersket mitt ansvar som fadder, og jeg begynner å vende meg til ventingen - jeg har ikke noe annet valg - men det var mot slutten av festen jeg gikk på en smell.

Etter de sju timene hadde passert, i stekende sol uten mat eller drikke, kom det plutselig frem personer med mat og drikke på brett. De begynte å servere alle de voksne i forsamlingen, og jeg ventet spent på sjebnens øyeblikk. Til min store glede, mottok jeg stolt et glass med brunt innhold, og en liten tørr kjeks. Alle reiste seg og tok et skritt frammover mot podiet, der en av militærmennene stod ved mikrofonen, og jeg fulgte nøye med for å gjøre det samme. Militærmannen hevet glasset og utbringte en lang skål for skolen, mens jeg gledet meg til å innta de nokså udelikate forfriskningene.

Når den alt for lange skålen endelig var ferdig, styrtet jeg den brune drikken for å slukke min brennende tørst. Etter glasset var tomt s jeg meg rundt i forsamlingen, der alle øynene var rettet mot meg. Jeg skjønte fort at jeg hadde gjort noe feil, og fikk det bekreftet av militærmannen.

"Så husker vi alle å dele litt med vår hellige pachamama før vi tar noe selv", sa han litt strengt, og sendte et kremt i min retning. Det er nemlig religiøs tradisjon å dele litt med "moderjord", den hellige guden som passer på oss alle ifølge den indianertradisjonen, før man inntar noe selv ved slike anledninger. Med mange stygg blikk mot meg, stod jeg der med det tomme glasset i hånden mens jeg så på at resten av forsamlingen helte ut en skvett brun drikk på bakken, før de selv drakk opp. Dette er min første ordentlige kulturelle smell i Bolivia. Og det var et surt nederlag - drikken jeg stjal fra moderjord smakte som en grusom blanding av alkohol og svette, hun kunne godt fått hele glasset!

mandag 14. desember 2009

"Da så vi hele utsikten!"

Å hjelpe en gutt som ligger åtte år bak i hodet kan være veldig slitsomt noen ganger, men av og til får man sterke bekreftelser på at den jobben man gjør er verdifull. Det er slike ting som gir en mot til å jobbe videre: Jeg har tegnet deg og meg på en fjelltopp, fordi jeg tenkte på noe du sa en gang vi gjorde lekser.

”Å lære nye ting er som å bestige et fjell” sa du og det synes jeg var veldig lurt. Det er jo veldig vanskelig, tar lang tid og noen ganger er det veldig vanskelig.

Se på tegningen! Veien er veldig svingete og det er veldig tungt å gå oppover. Ser du steinene? Det er da det var ekstra vanskelig å gjøre lekser. Men til slutt kommer man jo opp!

Siden du alltid hjelper meg med leksene, har jeg tegnet oss to på fjelltoppen sammen. Og den gangen du lærte meg å lese den boka om Jesus – da så vi hele utsikten!

søndag 13. desember 2009

TREKKNING - TREKKNING

Naar man blogger fra Bolivia er det en selvfoelgelighet aa ha en trekkning om et par orginale llama-ullsokker. Jeg har selvfoelgelig gjort dette, og 30 stykker har blitt med paa konkurransen og naa er dagen for trekkning kommet!
(Trekkningen ble gjennomfoert under tilsyn av Estheer Marie) Denne llamaen lander snart i din postkasse -
INGEBJOERG!!!!

mandag 7. desember 2009

"Skremmende vennlighet"

Søndag var valgdag her i Bolivia, og det betyr en rolig dag uten biler i gatene. Jeg bestemte meg derfor for å dra ut på eventyr - jeg ville bestige et fjell som ligger midt i byedelen av La Paz jeg bor, for å komme opp til den mest malplasserte skyskraperen jeg vet om. Ting gikk ikke helt som jeg hadde forventet, men et eventyr ble det så vist.
Før jeg begynte å gå mot fjellet, stoppet jeg på en sjappe og spiste en salteña, det beste man kan få tak i her i dette landet. Mens jeg stod og nøyt denne klumpen av søt deig med kylling inni, hørte jeg noen som kom mot meg bakfra og ropte "AMIGO!!!" Jeg snudde meg, og ble omfavnet før jeg rakk å svelge de siste kyllingbitene. Mannen holdt en lang remse høflighetsfraser, om hvor hyggelig det var å se meg, mens jeg tenkte så det knaket - jeg kunne ikke kjenne mannen igjen. Jeg ss at jeg måtte gå videre, og han avsluttet samtalen med:

"Jeg er bedt bort ikveld, du kan jo være med hvis du vil?"

Jeg var alt for satt ut til å få uttrykt noe som helst, så plustelig var vi i full gang med å utveksle mobilnummer. Han spurte om navnet mitt, noe som bekreftet min teori om at jeg aldri hadde presentert meg for denne mannen. Han gikk videre, etter å ha omfavnet meg på nytt og sagt hvor utrolig koslig det var at vi var venner.
Etter å gransket hjernen min fullstendig, kom jeg til slutt på at jeg hadde fått øyekontakt med mannen på en Thanksgiving-middag med over 600 gjester.
"Makan til skremmende vennlighet", tenkte jeg mde et snev av kultursjokk, mens jeg gikk mot fjellet.

Jeg gikk et langt stykke for å komme til enden av byen, og ut mot fjellet. Til min overraskelse måtte jeg krysse en elv, så da var det bare å ta av seg på beina og gå over. Jeg klarte selvfølgelig å falle over ende i den brune, illeluktende elven, men jeg fortsatte videre mot fjellet full av pågangsmot. Jeg begynte å klatre opp fjellsiden, noe som gikk overraskende bra til å være 4000 moh. Etter en lang klatretur kom jeg til toppen, og det som møtte meg var et stort gjerde. Til min store skuffelse kunne jeg ikke komme meg opp til den stygge skyskraperen, og noen god utsikt ble det heller ikke på meg. Jeg gikk skuffet ned igjen, og ble ennå mer irritert når jeg fant en vei over elven som ikke bydde på noen problemer.

Mens jeg fortsatte bortover begynte det plutselig å blåse noe helt vanvittig. Jeg tror aldri jeg har følt strekere vind, og jeg måtte virkelig holde meg for ansiktet for ikke å drukne i sand. Vinden gikk plutselig over, og da jeg fikk åpnet øynene så jeg en mann som løp rundt i vinden. Jeg snakket litt med han, og han kalte det en tornado - da man tydelig kunne se virvelvindene. Dette høres jo veldig dramatisk ut, men det var ingen flyvende hustak eller brautende kuer.
Jeg stod da der og hostet mens jeg prøvde å få ut de enorme mengdene sand jeg hadde i ører, øyne og hår. Mens jeg stod der, med fem fingre i hvert øye, hører jeg omsider en forsiktig stemme som spør:
"Trenger du hjelp? Vi har vann så du kan vaske ansiktet."
Jeg fikk åpnet de sandete øynene, og så det stussligste synet jeg har hatt på lenge. Jeg har aldri sett noen som har vært dårligere kledd, med færre tenner i munnen, men heller ikke noen et søtere smil. Jeg var meget satt ut, men svarte et usikkert ja.
Mannen fulgte meg et langt stykke, nesten til andre siden av fjellet, og viste meg sitt bosted. Det som møtte meg var enda stussligere enn mannen selv. Jeg så en liten hytte, som minnet om en blanding av et telt og en gapahuk, som var laget av søppel. Inni hytta satt det to gamle mennesker og en liten jente, som var musestille. De lurte på hvorfor jeg var helt der ute, og fortalte meg at de bodde der, og levde av å plukke søppel. De gav meg vann til å vaske ansiktet, og jeg bydde de på mine tre bananer.
Mens vi satt der og tygde brune bananer sammen, tenkte jeg på at den skremmende vennligheten i dette landet kanskje ikke er så ille allikevel.

fredag 4. desember 2009

KONKURRANSE - KONKURRANSE

Advent er i full gang i La Paz, og derfor er det på sin plass med en adventskonkurranse!
Her i fjellheimen er det snart høysommer, og varmt i været, men jeg hører rykter om at kulda har satt inn i store deler av fedrelandet. Derfor vil jeg få sende et par sokker av ekte llamaull(!!) rett hjem til den heldige vinner av denne adventskonkurransen.
Det eneste du trenger å gjøre for å vinne denne uimotståelige premien er å kommentere på dette innlegget, med ditt navn.
Trekkningen av den uhyre heldige vinner blir søndag den 13. desember. Med dette vil jeg ønske dere alle en god og fredfull advent!



Noen adventsglimt fra Alalay - adventsbakst og adventskalender!

mandag 30. november 2009

Utrygg trygghet

"Hvor har hun fått den radioen fra?" spurte jeg gategutten som satt ved siden av meg. En av gatebarna kom med en stor radio på skulderen, som spilte høy musikk.
"Alle dronninger er rike - de som selger kroppene sine"Det er mange gatebarn i La Paz - mange! Og de tilhører ulike grupper, etter hvilket sted i byen de lever. Disse gruppene inneholder ofte et par jenter, som blir passet på fra alle farene som truer en jente på gaten, som for eksempel voldtekt. De slipper altså at fremmede voldtar de på gaten når de er med i en slik gruppe, men til gjengjeld er de fritt vilt for alle beskytterne.

lørdag 28. november 2009

Det er fattigdom

Etter en slitsom uke på barnehjemmet, og derav en tidlig kveld på fredag, våknet jeg som vanlig uvanlig veldig tidlig lørdag morgen. I frykt for å vekke de trøtte typene jeg bor med, forlot jeg leiligheten kl. 05:11, og gikk ned til sentrum av den delen av byen jeg bor i. Der satt jeg meg på kirketrappene, med to liter vann og to brune bananer jeg kjøpte av en gammel kone langs veien.

For en herlig start på dagen å se solen sakte stige opp over Andesfjellenes topper, høre damene på bussene skrike ut det neste stoppet til alle passasjerene, og se de fargerike damene komme med den varme maten på ryggen for å selge til sultne arbeidere. Fløytespilleren tar noen slurker alkohol før han går til sin faste plass for å tjene dagens kroner, mens en gjeng gulkledde menn gjør seg klar for dagens kamp for å vinne stemmere før det kommende valget. En ungskopusser letter på masken som skjuler ansiktet, for å trekke inn litt frisk fjellluft, mens en en gammel mann sitter alene på en benk og tegner fjelltopper på en serviett. La Paz er en fantastisk by, og det er en fantastisk opplevelse å se den våkne til liv.

Etter en time sittende på kirketrappene, og to liter bananer fattigere, legger jeg merke til en ung, fattig dame komme over kirkeplassen. Hun legger fra seg det tunge ryggsjalet, og setter seg inntil en mur. Hun sitter og ser tomt ut i luften meg et bekymret og slitent utrykk i ansiktet, mens hennes fire unge barn løper rundt og leker i ubekymret glede. Barnelatteren forandret seg plutselig til gråt idét den ene gutten falt og slo kneet. Han gikk trist bort til moren for å få trøst, men ble møtt med noe annet.

"Du gråter ikke for sånt!" skrek moren, mens hun fiket til gutten på kinnet. Gutten stivnet, ble musestille og satt seg ned inntil den samme muren.

Hva får en mor til å gjøre sånt? Det er fattigdom.

mandag 23. november 2009

Ikke akkurat søndagsunderholding

Vi viste lite om hvor vi skulle, men vi satt oss på en buss som så fin ut og håpet på det beste. Vi satt på så lenge vi kunne, kom lenger og lenger opp i høyden, helt til vi ble bedt om å forlate bussen. Vi gikk forvirret rundt uten om vi hadde kommet på riktig plass, men vi begynte å spørre oss litt fram.

"Vet du hvor Cholitaene slåss?, Har du hørt om et Wrestling-Show i nærheten?"

Cholitaer er en typisk dame fra Andesfjellene. Vi snakker stor rumpe gjemt under fire skjørt, to lange fletter, en alt for liten bowlerhatt og et superfagrerikt sjal som de binder rundt halsen for å bære alt fra poteter til unger i. Vi hadde hørt ryktene om dette showet i El Alto, byen som ligger i høyden over La Paz, der disse snertene frøknene faktisk er med på wrestling. Vi kom oss fram til slutt, og betalte 50 Bs. (ca. 50 kr) for entréen, en slurk brus og alt for salt popkorn.

Dette showet blir holdt hver søndag her i El Alto, og det virket som om det var den reneste form for familieunderholdning. Ikke akkurat søndagsunderholdning!

fredag 20. november 2009

Grusomt privilegium

Jeg gaar mye her i La Paz, og er ofte paa tur med Oystein Greni. Han synger til meg mens jeg trasker gjennom La Paz´ bratte gater, og mange minner dukker opp. Jeg har faat kjenne paa savnet mye sterkere enn jeg trodde jeg ville - baade venner, familie, kjaereste, grovbroed og norske skoger. Savn er en fael foelelse.
Barna jeg jobber med her paa Alalay, og de jeg moeter paa gaten, har et helt annet forhold til det aa savne. Mange av dem har aldri hatt foreldre, noen som er glad i dem eller noen som gir dem oppmerksomhet. Noen har blitt kastet ut av familien. Andre har flyktet fra vold, overgrep og alkohol. Jeg savner det jeg har, de savner det de ikke har.
For et grusomt privilegium det er aa savne.

lørdag 14. november 2009

U-sving en fredag i november

Fredag var en hard dag paa Alalay. Den startet med at jeg maatte opp 04:20 for aa jogge med noen av gutta i 45 minutter. Etter en real runde oppkast ble jeg sittende 3 timer paa en hagestol, paa et moete paa tre timer, der jeg ikke forsto noe. Til middag fikk vi en stuing som var laget av raattne poteter. Alle disse blir samlet opp, dypfryst i en maaned, og etter det servert som en delikatesse. Det smakte doed.

Mitt hoved ansvar paa Alalay er aa ta vare paa en gutt som har ekstra problemer. Han er tretten aar, men leger og psykologer har anslaatt at han har en mentalitet som en 5-aaring. Han kan verken lese eller skrive, og kan nesten ingenting i matte eller andre fag. Jeg gjoer lekser med denne gutten hver dag, og det er en stor utfordring. Jeg hadde mange dager proevd aa faa han til aa lese med meg, men han ville ikke fordi han synes han var saa daarlig. Til tross for min daarlige start paa dagen denne fredagen, bestemte jeg meg for aa faa opp selvtillitten til gutten. Naar det var lesketid tok jeg med meg gutten til et sted der vi var for oss selv. Vi satte oss utendoers oppaa en skillevegg, og jeg tok fram et lite barnehefte paa spansk. Det tok for seg de viktigste hendelsene i bibelhistorien, paa en veldig lettlest maate med mange illustrasjoner.
"Jeg vet du ikke liker aa lese, men naa proever vi aa lese annenhvert avsnitt", sa jeg til gutten, "for dette er en skikkelig spennende bok".

Han begynte aa lese overskriften, men synes det ble for vanskelig og ba meg fortsette. Jeg leste om skapelsen paa spansk for gutten, mens han hoerte noeye etter og studerte tegningene med stor interesse. Han leste litt videre om syndefallet, foer jeg maatte overta, men han leste mer og mer for hver fortelling - og til slutt var det han som leste mesteparten.

Vi brukte godt over 2 timer paa aa komme igjennom dette lille heftet paa 10 sider, men naar vi var ferdige saa han paa meg med store oeyne og fortalte meg at han idag hadde lest ut sin aller foerste bok. "Du har laert meg aa lese! Jeg har lest ut en hel bok! Takk storebror!"

Foto: Ingvild Torgersen

Denne fredagen var ikke saa hard allikevell - gutten hadde gjort akkurat det samme som meg, og han kalte det en av de beste dagene i sitt liv.

mandag 9. november 2009

Livets kamp

Mandag er dagen for gatearbeid:

"I have hungry" mumlet gutten med kluten foran munnen, og et lurt smil etter aa ha vist fram litt engelsk.

"Hvorfor det?" spurte jeg, "Tjener du ikke nok penger til mat som skopusser?", litt svimmel av den sterke lukten av lim.

"Jo," Sier gutten lavt, mens han tar kluten vekk fra ansiktet, limflaska opp av lomma og ser trist på meg. "men jeg bruker for mye penger på dette - og alkohol."

Han forklarte at lim var godt for humøret, og han fortalte meg etterpå om sine erfaringer innen sex og stjeling. Gutten er 10 år.

Dette var mitt første møte med gateguttene. Etterpå spilte vi fotball - og jeg skulle ønske dere hadde sett smilet til gutten når han scoret mål. Gutten har mange kamper i livet, og dette er vel en av de få han har vunnet.

fredag 6. november 2009

Jeg har aldri hatt brødre

Hanen som galer fra kl 04:00 helt fram til alarmen som ringer 05:20, før den iskalde dusjen venter. Lukten av tiss, svette og råtten melk. Knirkingen når man setter tennene i de steinharde bollene til frokost. Gnagesårene i hendene etter å ha skrelt søtpoteter og gulrøtter i 3 timer. Bestikket og koppene som er så skitne at det er umulig å unngå magesjau. Kondisen som ikke holder mer enn 5 min på fotballbanen i denne høyden. Den uorganiserte arbeidsfordelingen, som gjør det umulig å vite hva man skal gjøre. Tingene som forsvinner fra kjøleskapet. Loppekassa av en seng der jeg skal hvile meg før neste dag.

Alt dette glemmes når en av gutta mine kaster seg om halsen min, smiler opp mot meg og sier: ”Vet du hva? Jeg liker deg skikkelig godt jeg, storebror!” Jeg har aldri hatt brødre – nå har jeg 15.

En vanlig dag på Alalay Aldeas:

04:00 – Hanen galer

05:20 – Alarmen ringer

06:00 – Arb.dagen starter med romsjekk i Cabaña A

06:30 – Grupo Buen Dia, bønn og løfter for dagen

07:00 – Frokost, harde boller og varm melk

07:30 – Gutta drar på skolen med Alalaybussen

10:00 – Skylle, vaske, skrelle, koke, steke til barna mens de er på skolen

14:00 – Middag, toretters

14:30 – Leksehjelp, alt fra håndarbeid til matte

17:00 – Teservering, harde boller og varmt sukkervann

17:30 – Film, herlig dubbet til spansk

19:00 – Dagens oppgjør på fotballbanen

20:00 – Kveldsmat, iskald suppe

22:00 – Momento de Paz, leggetid

tirsdag 3. november 2009

Har du foreldre?

Hva heter du? Har du foreldre? Er de levende eller døde? Har du bodd med dem hele livet?

15 nysgjerrige gutter møtte meg med store øyne, og dette var det første de lurte på når jeg trappet opp på Cabaña A på Alalay Aldeas for første gang. Aldeas betyr ”liten landsby”, og det beskriver min arbeidsplass veldig godt – en liten landsby utenfor byen, der barna er delt inn i aldersgrupper i forskjellige Cabañaer, hytter.

Jeg skal innrømme at jeg ble litt nervøs når jeg fikk beskjeden om at jeg skulle jobbe med de eldste gutta på Aldeasen, men det viste seg fort at jeg ikke hadde noe å frykte. Etter tre dager på jobb er jeg blitt god kamerat med alle 15, som er mellom 11 og 14 år. Noen er tøffe, noen er sjenerte. Noen er små, noen er store. Noen er åpne, noen er lukket. Noen smiler, noen gråter. Noen er De er veldig forskjellige alle sammen, men det finnes et fellestrekk:

Alle disse gutta har bodd på gata, alene og uten kjærlighet. Alle er merket på en eller annen måte – noen har store arr på kroppen, noen mangler fingre, mens andre er sterkt preget på innsiden. Det er utrolig tøft å tenke på at denne gjengen med herlige gutter tidligere har vandret, stjålet, sovet, frøst, grått, sloss, sniffet, flyktet, sultet, og blitt missbrukt i de utrygge gatene i La Paz. Jeg kan ikke komme på en verre livssituasjon enn et lite barn helt alene på gaten, fullstendig hjelpesløs mot alle farer som truer døgnet rundt.

Det er derfor helt utrolig å få være med å jobbe i Alalay, være med å erstatte alt av omsorg, oppmerksomhet, kjærlighet, hjelp og støtte som disse gutta har gått glipp av i løpet av sine år på gata.

tirsdag 27. oktober 2009

Et poeng til meg, null poeng til høydesjuken

Jeg er kommet vel frem til La Paz, og etter en real slosskamp mot høydesjuken - er jeg nå ved god helse. Vi har blitt godt mottatt av ALALAY, og disse første dagene har vi dratt rundt å besøkt sentre på ulike steder i La Paz og El Alto. Vi har møtt mange gatebarn, og sett hvordan ALALAY jobber for å ta vare på dem, og jeg må virkelig si at det er et privilegium å få være med på dette arbeidet.

Jeg bor i utrolig kul leilighet med fire andre gutter. Tre av dem er brødre, og han jeg deler rom med er et tidligere gatebarn som har gjennomført hele ALALAY's opplegg.

Dette blir et kort innlegg, uten for detajlerte oppdateringer - jeg sitter nemlig tullet inn i et nett av ledninger og kabler, på en liten internettsjappe, som jeg blir kastet ut fra om et par minutter. Imorgen drar vi til Aldeasen, en liten landsby ALALAY driver utenfor byen, der vi skal jobbe resten av oppholdet. Drømmen blir mer og mer virkelig, men imorgen begynner det for fullt.

Nabolaget.

Bilen gutta og jeg farter rundt i.

Hver gate slutter i en utsikt som denne - Andesfjellenes mektige prakt. La Paz må være den mest malplasserte, men dog den mest utrolige, fantastiske jeg noen gang har opplevd - og jeg kan ikke vente på fortsettelsen av dette oppholdet.

fredag 23. oktober 2009

Mami's nypressede duker må til vask imorgen

Tiden er inne for et nytt steg på den utrolige reisen. Om ca. et døgn setter Ingvild og jeg oss på flyet til La Paz, Bolivia. Den fjerne drømmen om ALALAY er nærmere enn noen gang, og jeg kjenner kvalmen av spenning og nervøsitet så langt opp i halsen at jeg er redd jeg kommer til å søle på Mami’s nypressede duker.

Den siste tiden i Lima har vært bra, veldig bra, og kanskje litt for bra. Vi har vært redde for at vi skulle vende oss til luksusen her før vi dro videre til barnehjemmet. Noen ganger, når tankene mine har løpt fritt, har jeg tenkt på situasjonen som flyet vi skal sette oss på i morgen skal til Norge. At jeg skal hjem og få klemme foreldre, besteforeldre, søsken, venner og kjæreste som allerede er dypt savnet. Men når tankene har summet seg videre har jeg fort funnet ut at den utrolige reisen ennå ikke har begynt. I morgen begynner det, når vi kommer til La Paz. Der venter en ny familie, en ny jobb og høydesyken på oss. Jeg er overmåte takknemlig hvis noen vil være med å be for meg.

Jeg prøver å se fremover, men jeg vet ikke hva som venter meg.Solo Dios sabe mi destino – Bare Gud vet min skjebne.

torsdag 22. oktober 2009

Selvstendig næringsdrivende

Her i Peru er det kun et par flasker som kan pantes, og bortsett fra det er det ingen annen søppelsortering. Det finnes derimot en ordning som sier at hvis man leverer inn en søpplesekk med sortert avfall, får man en liten sum penger. Dette er en veldig praktisk ordning for den fattige delen av befolkningen som ikke har noen mulighet til å utdannanne seg. Ta for eksempel denne damen, hun er selvstendig næringsdrivende søpplesorterer – og hun har veldig kort vei til jobb.

mandag 19. oktober 2009

Livet i skuret

03.06 våknet jeg brått opp. Det var lyder fra en fløyte som vekte meg, og jeg skjønte at det måtte være folk på idrettsbanen tvers over veien, tross for den sene nattetimen. Men det viste seg snart at jeg tok grundig feil.

Lyden utviklet seg og ble etter hvert en blanding av dunk, slag og skritt – og jeg skjønte fort at det ikke kunne være idrettsfolk. Jeg var lys våken og fryktlig nysgjerrig, så jeg reiste meg opp i senga for å høre nærmere etter. Plutselig satte en mannestemme i de værste skrikene jeg noen gang har hørt. Det var lange, grusomme vræl, som av helt uutholdelig smerte. Vettskremt snek jeg meg mot vinduet for å se hva som foregikk. Det eneste jeg så var vaktmannen vår forsvinne bak muren i den mørke, skumle gaten. Jeg gikk tilbake i sengen, mens skrikene fortsatte. Jeg sov ikke stort mer den natten.

Neste dag fikk jeg vite at det hadde vært tre fulle gutter som hadde kommet oppover gaten vår, og banket på dørene til alle husene. Vaktmannen vår blåste da i en fløyte for å skremme guttene vekk, men de reagerte heller med sinne. De helt forferdelige skrikene jeg hørte, var smerteskrik fra en stakkars mann, vakten som gir meg en varmt smil og et vink hver eneste morgen, som måtte forsvare seg mot tre illsinte fyllikker.

Det hele gikk bra og vaktmannen er ved god helse, men livssituasjonen denne vaktmannen befinner seg i, gjør meg både flau og sint. Han jobber vakter på minst 12 timer hver dag og har 1,5 time til jobb hver vei. Det vil altså si at han har 9 timer igjen av døgnet før han må dra på jobb igjen, og disse timene er den eneste han har sammen med sin kone og sin sønn, tiden han også må bruke til å hvile ut før han skal på en ny vakt. Jobben går ut på å passe på gaten; se til at alt er ordentlig, låse opp dører for folk, og aller mest – sitte i et skur.

Det er veldig sjelden slike dramatiske hendelser som skjedde i natt inntreffer, men når de gjør det er han helt alene. Han har ingen forsikring, så hvis han blir skadet må han betale alt selv. Det var godt nattens hendelse gikk bra, for har han ingen mulighet til å betale en sykehusregning med en timelønn på latterlige 3,33 kroner. Men han har heller ingen muliget til å jobbe med noe annet uten utdannelse. Han er fanget i livet i skuret.

onsdag 14. oktober 2009

Åtte ungdommer

Åtte ungdommer i ring. Åtte ungdommer med lys hud og store kameraer på fanget. Åtte skikkelig tøffe ungdommer som har dratt helt til den andre siden av kloden for å jobbe i ulike utviklingsprosjekter i en helt fremmed kultur.

Foran dem sitter en veldig ung jente. Hun fniser litt og smiler søtt når man møter blikket hennes. Jenta begynner å fortelle. Hun forteller om hvordan hun ble voldtatt som elleveåring og hvordan hun måtte føde når hun kun var tolv år. Hun forteller med ro i stemmen og håp i øynene. Hun er bare en av mange unge mødre i Peru som har blitt forvist av familiene sine. I dag bor hun med sammen sønnen sin, og mange andre jenter i samme situasjon, på et senter som jobber for å hjelpe unge mødre. Her lærer hun å ta vare på seg selv og sønnen sin , og hun får skolegang og en utdannelse. I tillegg drar den fjorten år gamle jenta rundt på skoler for å fortelle andre barn sin historie for å forhindre at de havner i samme situasjon.

Åtte ungdommer i ring. Åtte ungdommer med lys hud og store kameraer i fanget. Åtte ungdommer som ikke er så tøffe lenger.


mandag 12. oktober 2009

Verdensberømte pensjonister

Vertsfamilien jeg bor hos her i Lima fortjener litt oppmerksomhet på denne bloggen, de er nemlig det herligste pensjonistparet jeg noen gang har møtt. Det går ikke an å beskrive slike mennesker med ord, de må oppleves, men jeg skal prøve å gi et lite glimt. Mine foreldre her i Lima heter Anita og Roberto Ramos og er over 70 år begge to. Mami er den morsomste damen jeg noen gang har møtt. Hun har en selviro ni jeg aldri har sett maken til, og hun kan få enhver til å bli sittende timesvis å høre på historier fra livet hennes.
Papi kan kun et par ord engelsk, men man kan allikevel sitte å ha samtaler med han. Når han bruker sine få engelske ord, jeg bruker mine få spanske ord og begge bruker kroppsspråket ved bruk av kroppspråk, kan vi ha lange samtaler om alt fra innvandring til bensinpriser. Hans favorittfrase er ”Whazzzaap?”, og meg kaller han bare Baby.
Vi stortrives med dette paret, og i går var vi ute på tur med dem. Vi satte oss på en buss som gikk 15 mil nordover, til et sted som heter Ancón. Turen tok ca. to timer, og hele veien satt jeg og så med store øyne ut av vinduene. Lima er en helt utrolig enorm by, den har rett og slett ingen slutt. Mami fortalte at det var slumområder hele veien opp til Ecuador, og det er mye å se i disse områdene. Mye elendighet, men også masse interresant.

Bussen svinget omsider av hovedveien, inn til et område som lignet en slum. Men så fort vi kom oss av og fikk rundet noen svinger, fikk vi se et stort, vakkert område, nede ved sjøen. Vi var her i noen timer – gikk langs vannet, lo av vitsene og fortellingene til Mami, tok bilder, så på pelikanene, matet pelikanene, spiste fisk og blekksprutarmer, og fikk oppleve ennå litt mer av den peruanske kulturen. Jeg blir mer og mer glad i disse menneskene for hver dag som går, og selv om jeg bare har bodd hos dem i litt over en uke, er vi veldig godt kjent allikevel.

Blekksprut

For å være på den sikre siden har vi spurt dem om vi kan få legge ut bilder av dem på bloggen. De lurte på hva dette var for noe, og vi forklarte dem at det er en internett side der vi forteller om hva vi opplever. De ble i full begeistring klar over at de hadde muligheten til å bli verdensberømte pensjonister.