GRISEN TIL ONKEL ARNE

I motsetning til de fleste barna her på Alalay, ville jeg ikke alltid spise opp maten min når jeg var liten. Jeg har nok den beste morfaren i verden, og han fortalte meg nok den beste historien i verden for å få meg til å spise opp. Historien handlet om grisen til onkel Arne som rømte fra bingen, løp rundt huset, tråkket nedi et hull, og hylte som griser gjør. Jeg kan ikke huske enden på historien, men det beste med hele historien var innlevelsen og måten morfar fortalte om grisen til onkel Arne, og om hvordan den hylte når den hadde tråkket ned i hullet. Det fantes aldri mat igjen etter denne dramatiske historien.

OPPSKRIFTEN PÅ DEN PERFEKTE NYTTÅRSAFTEN

1. Spis en god lunch ute i Guds frie natur for å samle krefter
2. Gå langt ut i ødemarken
3. Begynn å samle sammen ved
4. Velg det med lengst pigger
5. Ta det med tilbake, og kjemp tappert mot alle hindringer

6. Finn så en gris

7. Fang den!

8. Drep den!

9. Frakt den døde kroppen til nærmeste kilde til kokende vann

10. Slakt den!

11. Ta vare på alt av innvoller, dette er en delikatesse

12. Barber grisehodet og stell det fint, dette er en verdifull pyntegjenstand.

13. Gled deg i noen dager fram til nyttårsaften, da du kan spise grisen sammen med hele barnehjemmet.

Etter å ha lært ”oppskriften på en perfekt nyttårsaften”, som en av guttene på Alalay kalte det, var selvfølgelig det første jeg tenkte på min kjære morfar og hans vidunderlige fortelling. Først nå har jeg virkelig skjønt hva morfar snakket om når han fortalte om hylene til grisen til onkel Arne. Fyttigrisen for noen hyl.

Jeg tviler derimot på at jeg blir nødt til å fortelle historien til noen av barna på Alalay, for hva er vel bedre enn å spise selvslaktet purke på nyttårsaften? Jeg vet ikke, men jeg for min del tar meg heller en tur til Chile for å surfe.

Prim, kvikklunch og brunost forsvant fra hodet

På Kvitsund begynte julen når julebrusen fra FirstPrice kom på Kiwi – senest i midten av november. Werners versjon av ”Eg veit i himmelrik in borg” stod på full guffe, og vi varmet oss sammen rundt peisen på dataskjermen i fløystua. Solen stod opp etter vi hadde gått på skolen og gikk ned før vi kom hjem, og vi gjorde alt for å muntre hverandre opp i den mørke hverdagen.

Flere ganger denne adventstiden har jeg virkelig måttet roe meg selv ned. ”Slapp av nå, kvikklunch klarer du deg uten, du har da aldri vært veldig glad i brunost, og prim har du jo aldri likt!” Første advent borte fra Kvitsund har vært tung, jeg savner de rareste ting og aldri før har jeg blitt så sentimental av Oslo Gospel Choir. Jul og advent er veldig annerledes her i Bolivia, og spesielt når man feirer på et barnehjem.

Vi er endelig ferdige med å bake, pakke og sende avgårde panetones.

Ingvild og jeg har prøvd oss på å lage julegrøt. Etterforholdene meget vellykket, selv om Ingvild fikk para-nøtten i grøten.

Pepperkake-bake-konkurranse med gutta.

På julaften våknet jeg tidlig for å gå bort å vekke de 15 småbrødrene mine. Men når jeg kom inn døren satt alle tett inntil hverandre nede i stuen, under tepper og dyner – de hadde hatt overnattingsfest og så nå på en julefilm. I min sentimentale sinnstilstand etter en helv kveld med Oslo Gospel Choir, satte jeg meg midt i gjengen, de delte pleddet med meg, vi holdt rundt hverandre – og jeg så for meg rumenske skuespillere, alle med samme, norsk stemme. Det var akkurat som å se på Tre nøtter til askepott.

Jeg skal innrømme at jeg ikke klarte å se for meg den rumenske filmen alt for lenge, overdøvet av en spansk-dubbet julefilm om ninjaer. Derfor begynte jeg å se meg rundt, og jeg la merke til at en av de minste guttene manglet. Mett av ninja-jul gikk jeg opp for å se om gutten var på rommet sitt, men jeg fant han ikke. Jeg sjekket også de andre rommene men han var heller ikke der. På vei ned igjen til ninja-julen hørte jeg plutselig hulking inne fra et av rommene. Jeg gikk sakte inn på rommet, bøyde meg ned, og fant en bylt liggende under sengen. Jeg spurte han hva det var, men fikk ingen svar, så jeg krøp under sengen til han.

Han gråt skikkelig, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å holde rundt han. Etter en lang stund kikket noen brune øyne frem fra teppet, og sa stille mellom hulkene:

”Jeg savner pappa… men han er ikke glad i meg.”

Prim, kvikklunch og brunost forsvant fra hodet. På den tiden jeg egentlig bruker å se på den rumenske jule-favoritten , lå vi der, to brødre, holdt rundt hverandre, i støvet under sengen på et iskaldt flisgulv, og gråt. Ninja eller rumenske damer med paraply-hatter – det er jul.

Julens flotte antiklimaks

Jeg har vært på mange herlige juletrefester i mitt liv. De fleste av dem har vært i gymsalen på Granly - med juletre, julepynt, julestjerner, julesanger og selvfølgelig juletregang. Det var dette julen handlet om.Denne julen tilbringer jeg i fjellheimen i La Paz og det blir dermed få juletrefester. Siden jeg skal feire med barna på barnehjemmet på julaften, hadde vi idag en julefest med gatabarna i La Paz.

Det regnet masse, og vi tok derfor med oss alle barna inn i varmen for å feire der. Det var godt over 30 barn som var med, de fleste ruset på lim. Denne festen var så langt fra en norsk julefest man kan komme. Høy hip-hop dunket i ørene hele tiden, og alle var skitne, slitne, sultne og utmattet.
Vi begynte med å lage julekort, og svimmel av limlukten gikk jeg rundt å så på de engasjerte gatebarna som sikkert gjorde dette for første gang. Senere kom maten på bordet, og jeg har aldri sett en julemiddag bli slukt fortere. Etter middagen skulle vi ha en liten gaveutdeling, som for mange endte i krangling, slossing og grining.

Jeg gikk rundt å irriterte meg over bråket, limlukten og kranglingen - det var jo en julefest! Det blir ikke ordentlig jul iår tenkte jeg..

Så kom en av guttene bort til meg og rekte meg et kort.

"De sa vi skulle gi kortet til en vi var glad i, og jeg har valgt deg kjære venn. Dette er den første julefesten jeg har vært på - i år er det ordentlig jul!"

Med et skittent julekort i hendene, og flytende lim rennende nedover fingrene ble det plutselig jul. Jeg skjønte at julen ikke handler om julesanger, famileselskaper, julepynt og julestemning - alt man får på juletrefestene. Jul er ikke en spesiell stemning, en spesiell måned. Hva har det vel å si om det er 24. desember eller 4. april? Jul skal det sannelig bli i år også!

Jeg har aldri vært noen stor fan av Mia Gundersen eller "Deilig er Jorden", som alltid var antiklimaks på de herlige juletrefestene. Hver gang jeg har prøvd å fokusere på julens egentlige mening, har jeg fort blitt gravalvorlig og ikke klart å nyte det ordentlig. Men det som tidligere har vært julens antiklimaks fortalte meg noe viktig idag, når jeg satt å tenkte over dagens julefest.

"Mennekse fryd deg, oss er en evig frelser født!"

Godt å tenke på at han kom for meg og min venn Edwin.

Deilig er jorden..

Jeg trenger ikke å dekke til skuldrene, spise med pinner, lære meg stammespråk, eller gå med skjørt som rekker til under knærne - men det betyr ikke at jeg ikke går på saftige kulturelle smeller iblant her i fjellheimen.

Skoleåret her i Bolivia begynner i februar, og på onsdag var jeg med på skoleavsluttning for mange av barna på Alalay. Jeg fikk den store æren av å være Padrino, fadder, for en av gutta. Mitt fadderbarn var dette året ferdig med 8. klasse, og går derfor over til en annen skole neste år. Dermed fikk jeg også være med å følge gutten opp til podiet der han skulle få sitt vitnemål.

Det er ikke sjelden det er fester på skolene til barna, men det er sjelden de varer i mindre enn fire timer. Organisering er ikke bolivianernes sterkeste side, og det blir ofte mye venting. Denne festen varte i sju lange timer, og det tar på kroppen. Barna blir stilt opp for å synge nasjonalsangen og andre kulturelle sanger, og en del menn i militærdrakter skal si de samme ordene om den store dagen. Festen gikk strålende, jeg behersket mitt ansvar som fadder, og jeg begynner å vende meg til ventingen - jeg har ikke noe annet valg - men det var mot slutten av festen jeg gikk på en smell.

Etter de sju timene hadde passert, i stekende sol uten mat eller drikke, kom det plutselig frem personer med mat og drikke på brett. De begynte å servere alle de voksne i forsamlingen, og jeg ventet spent på sjebnens øyeblikk. Til min store glede, mottok jeg stolt et glass med brunt innhold, og en liten tørr kjeks. Alle reiste seg og tok et skritt frammover mot podiet, der en av militærmennene stod ved mikrofonen, og jeg fulgte nøye med for å gjøre det samme. Militærmannen hevet glasset og utbringte en lang skål for skolen, mens jeg gledet meg til å innta de nokså udelikate forfriskningene.

Når den alt for lange skålen endelig var ferdig, styrtet jeg den brune drikken for å slukke min brennende tørst. Etter glasset var tomt s jeg meg rundt i forsamlingen, der alle øynene var rettet mot meg. Jeg skjønte fort at jeg hadde gjort noe feil, og fikk det bekreftet av militærmannen.

"Så husker vi alle å dele litt med vår hellige pachamama før vi tar noe selv", sa han litt strengt, og sendte et kremt i min retning. Det er nemlig religiøs tradisjon å dele litt med "moderjord", den hellige guden som passer på oss alle ifølge den indianertradisjonen, før man inntar noe selv ved slike anledninger. Med mange stygg blikk mot meg, stod jeg der med det tomme glasset i hånden mens jeg så på at resten av forsamlingen helte ut en skvett brun drikk på bakken, før de selv drakk opp. Dette er min første ordentlige kulturelle smell i Bolivia. Og det var et surt nederlag - drikken jeg stjal fra moderjord smakte som en grusom blanding av alkohol og svette, så hun kunne godt fått hele glasset!

"Da så vi hele utsikten!"

Å hjelpe en gutt som ligger åtte år bak i hodet kan være veldig slitsomt noen ganger, men av og til får man sterke bekreftelser på at den jobben man gjør er verdifull. Det er slike ting som gir en mot til å jobbe videre: Jeg har tegnet deg og meg på en fjelltopp, fordi jeg tenkte på noe du sa en gang vi gjorde lekser.

”Å lære nye ting er som å bestige et fjell” sa du og det synes jeg var veldig lurt. Det er jo veldig vanskelig, tar lang tid og noen ganger er det veldig vanskelig.

Se på tegningen! Veien er veldig svingete og det er veldig tungt å gå oppover. Ser du steinene? Det er da det var ekstra vanskelig å gjøre lekser. Men til slutt kommer man jo opp!

Siden du alltid hjelper meg med leksene, har jeg tegnet oss to på fjelltoppen sammen. Og den gangen du lærte meg å lese den boka om Jesus – da så vi hele utsikten!

TREKKNING - TREKKNING

Naar man blogger fra Bolivia er det en selvfoelgelighet aa ha en trekkning om et par orginale llama-ullsokker. Jeg har selvfoelgelig gjort dette, og 30 stykker har blitt med paa konkurransen og naa er dagen for trekkning kommet!

(Trekkningen ble gjennomfoert under tilsyn av Estheer Marie) Denne llamaen lander snart i din postkasse -

INGEBJOERG!!!!

"Skremmende vennlighet"

Søndag var valgdag her i Bolivia, og det betyr en rolig dag uten biler i gatene. Jeg bestemte meg derfor for å dra ut på eventyr - jeg ville bestige et fjell som ligger midt i byedelen av La Paz jeg bor, for å komme opp til den mest malplasserte skyskraperen jeg vet om. Ting gikk ikke helt som jeg hadde forventet, men et eventyr ble det så vist.

Før jeg begynte å gå mot fjellet, stoppet jeg på en sjappe og spiste en salteña, det beste man kan få tak i her i dette landet. Mens jeg stod og nøyt denne klumpen av søt deig med kylling inni, hørte jeg noen som kom mot meg bakfra og ropte "AMIGO!!!" Jeg snudde meg, og ble omfavnet før jeg rakk å svelge de siste kyllingbitene. Mannen holdt en lang remse høflighetsfraser, om hvor hyggelig det var å se meg, mens jeg tenkte så det knaket - jeg kunne ikke kjenne mannen igjen. Jeg ss at jeg måtte gå videre, og han avsluttet samtalen med:

"Jeg er bedt bort ikveld, du kan jo være med hvis du vil?"

Jeg var alt for satt ut til å få uttrykt noe som helst, så plustelig var vi i full gang med å utveksle mobilnummer. Han spurte om navnet mitt, noe som bekreftet min teori om at jeg aldri hadde presentert meg for denne mannen. Han gikk videre, etter å ha omfavnet meg på nytt og sagt hvor utrolig koslig det var at vi var venner.
Etter å gransket hjernen min fullstendig, kom jeg til slutt på at jeg hadde fått øyekontakt med mannen på en Thanksgiving-middag med over 600 gjester.

"Makan til skremmende vennlighet", tenkte jeg mde et snev av kultursjokk, mens jeg gikk mot fjellet.

Jeg gikk et langt stykke for å komme til enden av byen, og ut mot fjellet. Til min overraskelse måtte jeg krysse en elv, så da var det bare å ta av seg på beina og gå over. Jeg klarte selvfølgelig å falle over ende i den brune, illeluktende elven, men jeg fortsatte videre mot fjellet full av pågangsmot. Jeg begynte å klatre opp fjellsiden, noe som gikk overraskende bra til å være 4000 moh. Etter en lang klatretur kom jeg til toppen, og det som møtte meg var et stort gjerde. Til min store skuffelse kunne jeg ikke komme meg opp til den stygge skyskraperen, og noen god utsikt ble det heller ikke på meg. Jeg gikk skuffet ned igjen, og ble ennå mer irritert når jeg fant en vei over elven som ikke bydde på noen problemer.

Mens jeg fortsatte bortover begynte det plutselig å blåse noe helt vanvittig. Jeg tror aldri jeg har følt strekere vind, og jeg måtte virkelig holde meg for ansiktet for ikke å drukne i sand. Vinden gikk plutselig over, og da jeg fikk åpnet øynene så jeg en mann som løp rundt i vinden. Jeg snakket litt med han, og han kalte det en tornado - da man tydelig kunne se virvelvindene. Dette høres jo veldig dramatisk ut, men det var ingen flyvende hustak eller brautende kuer.

Jeg stod da der og hostet mens jeg prøvde å få ut de enorme mengdene sand jeg hadde i ører, øyne og hår. Mens jeg stod der, med fem fingre i hvert øye, hører jeg omsider en forsiktig stemme som spør:
"Trenger du hjelp? Vi har vann så du kan vaske ansiktet."

Jeg fikk åpnet de sandete øynene, og så det stussligste synet jeg har hatt på lenge. Jeg har aldri sett noen som har vært dårligere kledd, med færre tenner i munnen, men heller ikke noen et søtere smil. Jeg var meget satt ut, men svarte et usikkert ja.

Mannen fulgte meg et langt stykke, nesten til andre siden av fjellet, og viste meg sitt bosted. Det som møtte meg var enda stussligere enn mannen selv. Jeg så en liten hytte, som minnet om en blanding av et telt og en gapahuk, som var laget av søppel. Inni hytta satt det to gamle mennesker og en liten jente, som var musestille. De lurte på hvorfor jeg var helt der ute, og fortalte meg at de bodde der, og levde av å plukke søppel. De gav meg vann til å vaske ansiktet, og jeg bydde de på mine tre bananer.

Mens vi satt der og tygde brune bananer sammen, tenkte jeg på at den skremmende vennligheten i dette landet kanskje ikke er så ille allikevel.

KONKURRANSE - KONKURRANSE

Advent er i full gang i La Paz, og derfor er det på sin plass med en adventskonkurranse!

Her i fjellheimen er det snart høysommer, og varmt i været, men jeg hører rykter om at kulda har satt inn i store deler av fedrelandet. Derfor vil jeg få sende et par sokker av ekte llamaull(!!) rett hjem til den heldige vinner av denne adventskonkurransen.

Det eneste du trenger å gjøre for å vinne denne uimotståelige premien er å kommentere på dette innlegget, med ditt navn.

Trekkningen av den uhyre heldige vinner blir søndag den 13. desember. Med dette vil jeg ønske dere alle en god og fredfull advent!

Noen adventsglimt fra Alalay - adventsbakst og adventskalender!