Spesielle behov og spesielle gaver

På lørdag satt jeg på en stol i fire timer, og var del av en ring av voksne mennesker. Det var foreldremøte og jeg var møtt opp som representant for et av barna på Alalay. Jeg møtte ganske stor skepsis med en gang, men jeg tror mine høye viker, og mine forsøk på å hilse sofistikert på alle de tilstedeværende hjalp meg igang.

For dere som har lest litt av bloggen før husker kanskje at jeg hadde ansvaret for en gutt som hadde ekstra store problemer. Han har vært gjennom store psykologiske tester, som endte i at Alalay bestemte seg for å sende han til et spesielt institutt som gir spesiell oppfølging. Han bor fortsatt på Alalay, men drar til dette senteret for å få ekstraundervisning på ettermiddagene. Det var på dette instituttet jeg var på møte nå på lørdagen, og det gjorde sterkt inntrykk.

En ting jeg har reagert sterkt på i den bolivianske kulturen, er hvor likegyldige mange er til folk som har spesielle behov. Det er veldig sjeldent å se barn med handikap eller downsyndrome, og jeg har hatt på følelsen at det er litt tabu. Jeg har virkelig slitt med å ha ansvar for denne gutten, både fordi det virket som om jeg var den eneste som brydde meg om han og fordi jeg viste at han egentlig trengte profesjonell hjelp.

På Aula Kantuta, som er senteret gutten min har startet på, er det over 60 barn. Det er autister, funksjonshemmede, psykisk utviklingshemmede og barn som har alvorlige lærevansker. Midt i møtet, da det var snakk om , hørtes plutselig en horde løpende opp trappene i høye hyl. Jeg var redd det hadde blitt borgerkrig, helt til en gjeng av barn kom løpende inn i rommet. Jeg har aldri sett større glede eller større smil i noe ansikt før. Barna delte ut mat til foreldrene, mens de strålte!

"HEI! Jeg har ikke sett deg før! Hvem er du? Jeg er 11 år og heter Lorena. Du ser grei ut!"

Jenta som sa dette til meg var datteren til mannen som satt rett ovenfor meg i ringen av foreldre. Han så svært skummel ut under hele møte, helt til datteren kom inn - da strålte han med henne. Han kom bort til meg etter møtet.

"Takk for at du var så hyggelig mot Lorenita istad, hun har ikke hatt det så lett - og mye av det er min skyld. For et år siden sa hun til meg at hun ville dø, fordi jeg så på henne som en hund. Hun hadde rett, hun var som en hund for meg. Jeg måtte mate henne, kle på henne og åpne døren for henne. Men hun har bare gått her et år, og det har virkelig hjulpet. Nå har hun gått her et år, jeg sendte henne hit etter at jeg skjønte hvor glad jeg var i henne, og ting har blitt så mye lettere. Nå er hun alt jeg har! Det handler om å gi og motta kjærlighet!"

Jeg lærte noe viktig av Lorena og faren hennes på lørdag. Lorena er en barn med spesielle behov, og går på et senter for slike barn. Men disse barna har også helt spesielle ting å dele med andre!

JEG TRENGER KJÆRLIGHET!

Er det lillesøsteren din?

Med den svette panneluggen taktfast svingende foran øynene på den svingete veien, klasket hun til det lille barnet hun hadde på fanget. Den gråtende bylten datt ned fra fanget, og landet rett ned i fanget mitt.

Etter en intensiv uke på Alalay som startet med besøk av Hans Jakob, og som endte i den verste spysjuken jeg noen gang har vært utsatt for. Når jeg satt i siste buss på vei hjem, etter to bytter, var jeg mer enn noensinne klar for å hoppe rett i seng. Men når bylten plutselig havnet i mitt fang, kunne jeg ikke gjøre annet enn å ta henne opp i armene, idét den svette panneluggen svingte mot meg når den lille jenta vendte meg ryggen.

Jeg prøvde å trøste den lille bylten med de rød bollekinnene, mens den andre jenta så stygt på meg.

"Er det lillesøsteren din?" spurte jeg mens jeg prøvde å finne øynene under den svette panneluggen.

"Gi meg tilbake datteren min!" svarte hun skrapt.

Jeg la den fargerike bylten tilbake i fanget til den skremmende unge moren, men klarte ikke å ta øynene vekk fra de mørke øynene. Hun stirret tilbake med noe som lignet hat i blikket.

"Hva ser du på meg for?"

Jeg snudde meg fort bort, og så at jeg hadde kjørt fordi min gate. Jeg hoppet fort av bussen og gikk hjemover. Tanker og bilder strømmet inn i hodet. Skulle jenta hjem til en far som slår, eller kanskje hun ikke skulle hjem i det hele tatt? Kanskje hun skal på jobb i natt, med bylten på ryggen?

Jeg så for meg den svette panneluggen som skjulte de mørke øynene i de verste situasjonene jeg kunne komme på, og viste at sannsynligheten var svært stor for at hun befant seg i en av dem.

SALAR DE UYUNI

Etter en intens og lang jakt etter et godt tilbud, med Lonely Planet i den ene haanda og ekte Askjer-fornuft i den andre, fant vi endelig det vi lette etter:

En tredagers tur til verdens stoerste saltoerken

Med et reisefoelge bestaaende av en vestlending, to pappajenter fra Autralia, ABBAs spanske lydteknikker og to Askjere fra Toensberg ble dette en veldig innholdsrik tur!

GJESTEBLOGGER!!!

Da er en uke tilbakelagt i La Paz. Denne byen er kaotisk og fantastisk på samme tid. En ting de godt kunne ha spart seg for er alle de løse hundene. Jeg har enda ikke klart å bli venn med de, selvom John sier at de ikke er ute etter å ta meg, noe jeg føler sterkt når de lusker rundt meg. Det er en opplevelse å besøke John som nesten har blitt en bolivianer. Han ser bare rart på meg når jeg drar fram håndspriten eller når jeg ser meg for 100 ganger før jeg går over veien eller når jeg ikke vil drikke te med masse fluer i. Han snakker spansk som en helt, og hans bestevenn er en gutt som bor på gata. Det går ikke ann å ta seg en tur i La Paz sentrum uten at det dukker opp gatebarn som roper John.

I fire dager var jeg i barnelandsbyen til Alalay, hvor John har jobbet i 4 1/2 måneder. Han jobber i et av husene hvor det bor 20 gutter i alderen 12-15. Det er vanskelig å ta innover seg historiene til disse guttene og de andre barna på Alalay.

På fredag ble vi invitert på middag til Claudia Gonzales, en skjønn dame som flyttet ut fra sin rike familie som attenåring for å bo på gaten med en gruppe gatebarn. Ingen hadde troa på det hun gjorde, men det engasjementet hun har for gatebarn har utviklet seg til å bli et stort prosjekt som tilsammen har hjulpet 35.000 gatebarn. Det var veldig inspirerende å snakke med henne og oppleve dette engasjementet. 10 % av befolkningen i Bolivia er gatebarn og blir behandlet verre enn løshundene.

Det har gått inn på meg å møte barn som har hatt en oppvekst bestående av vold, misbruk, mindreverd, dop, forferdelige familieforhold, en hverdag på et fortau og en hverdag uten å oppleve eller forstå hva kjærlighet og omsorg er. På Alalay prøver de å gi barna alt de har gått glipp av, og gi de en ny start på livet.

Hemsedoelen

En av fem innbyggere i Hemsedal er millionaerer. En av de fire andre har kommet til La Paz.
Hun takler hoeyden rimelig mye bedre enn sin bror, saa det er fortsatt han som slukner foerst.
Hun hadde med kilovis av norsk snadder, som fikk den lille til a glise.
Blant annet Rugsproe og Makrell, det herligste maaltidet den lille har smakt paa lenge.
Selv om hun ikke er millionaer, har hun hatt raad til aa invistere i nyttig lesestoff.

Å fryse i varmen

En ting jeg savner mest ved fedrelandet er snø og vintervær. Det kan kanskje være provoserende på dere der hjemme som går gjennom snøstormer, at jeg sitter her i sommervær og lovpriser snøen. Ski, måking og snøballer. Den vonde følelsen når de forfrosne hendene kommer inn i varmen. Tenk når jeg kommer hjem til alt dette.

Den siste tiden på Alalay har det skjedd utrolig mye vanskelig. Etter gruppen med barn kom fra El Alto i slutten av januar, har mye forandret seg. Disse barna kommer fra den første etappen i Alalay-programmet, og har ikke gått gjennom en like lang modningsprosess som de barna som bodde på barnehjemmet før de kom.

Det har vært en vanskelig jobb å prøve å integrere disse barna, og jeg tror det er en svært lang prosess. Men man kan også merke at de har dårlig innflytelse på de andre barna. Noen av de snilleste barna har begynt å stjele, slutte å møte opp til tiden og skulke skolen.

Av de nye barna er det også mange som har stukket av fra Alalay.

En av guttene har forlatt Alalay for alltid og er nå tilbake med sin mor, som sliter med narkotikaavhengighet. En annen av guttene, som stakk denne uken, har ennå ikke kommet tilbake.

Alle de andre barna har heldigvis kommet tilbake bare noen dager etter at de rømte, og jeg går å håper på at også denne gutten snart vil komme tilbake. Livet på gatene er ikke noe for et lite barn. Det er iskaldt liv.

"Å få en egen seng var en av de beste tingene ved å komme til Alalay - da var vi ikke lenger bikkjer!"

Det er svært vanskelig å komme inn i Alalay for et barn som har bodd på gaten, mye vankeligere enn vi kan forestille oss. Etter en oppvekst i iskalde omgivelser møter de plutselig varme. Det er litt som med de forfrosne hendene - de svir i starten.

Jeg lurer på hvordan det blir å komme hjem til mitt kalde, men så utrolig varme land. Jeg har stort sett aldri opplevd noe annet enn varme.

Men jeg håper at det skal svi litt.

Svindel, mord og narkotika

Denne helgen har jeg vaert paa besoek paa et av de fineste hotellene i hele Bolivia. Jeg besokte min bror Hans Jakob Moldekleiv som er ute paa tur med Fjellheim Bibelskole, og slike grupper bor paa slike hoteller. De har base i Santa Cruz, som er paa den helt andre siden av landet, noe som betydde at jeg maatte ta 17 timers buss hver vei. Baade turen frem og tilbake skulle vist by paa store opplevelser!

Etter en lang og slitsom uke paa Alalay var det overraskende delig aa sette seg paa bussen, og jeg var mer enn klar for aa sove de 17 timene oestover. Bussturen ble kokhet og herlig, men jeg var mer enn klar for aa komme av etter de 17 timene. Jeg steg av, mottok sekken min, og satte meg paa en krakk for aa igjen kjenne paa hvordan det er aa trekke pusten, i denne byen der det er 40 % mer oksygen enn i La Paz.
Jeg aapnet sekken for aa legge ned vannflaksen min, og jeg fikk se at alle tingene mine laa paa forskjellige plasser enn der jeg hadde lagt de. Jeg trodde at dette bare var paa grunn av daarlige bolivianske veier - helt til jeg saa at dataveksen min var borte!
Jeg saa meg mistenksom omkring, og kom til aa tenke paa mannen som sov under bussen sammen med bagasjen - alle de 17 timene. Jeg gikk bort til han og konfronterte han med tyveriet. Han virket unormalt uskyldig, saa jeg tilkalte ogsaa bussaafoeren. De ble meget ampre begge to, og begynte aa dytte til meg. Til min store lettelse saa jeg at politiet kom mot oss, saa jeg trodde jeg var reddet.

"GRINGO! Kom deg vekk herfra! Du lager bare troebbel!"

Jeg proevde aa forkalre dem saken, men de kastet meg ut av busstasjonen. Jeg kom ogsaa i snakk med noen utenfor stasjonen, som fortalte meg at mannen som sov med bagasjen jobbet for busselskapet, og at alt sikkert var planlagt fra den stunden de saa at en bleiking satt seg paa bussen. Politiet gir heller ikke slipp paa en mulighet for litt ekstra inntekt!

Dette var en kjipt start paa reisen, men jeg glemte det fort naar jeg traff igjen Hans Jakob! Vi hadde noen konge dager sammen, og fikk snakket om alt det tapte paa de fem maanedene vi ikke har sett hverandre. Jeg fikk vaert bibelskole-elev i to dager og snakket masse norsk!!

Turen hjem viste seg aa bli svaert dramatisk den ogsaa. Jeg fikk ordnet meg en billett med et annet selskap denne gangen, og turen ble like behagelig. Men mot slutten av reisen, etter en glohet natt, ble jeg vitne til noe helt grusomt. Vi hadde en pause, og alle var ute for aa ta litt luft. Jeg bare stod der og saa bortover veien, da en bil plutselig kom i full fart. Den svingte med hylende lyd, og kjoerte en mann rett ned. Han stod rett ovenfor meg paa andre siden av veien, og ble slengt bort naar bilen traff han.

Mannen doede momentant, og jeg tror aldri jeg har sett saa mye blod noen gang. Noen mennesker dekket mannen til, og vi hadde en stillestund for mannen. Politiet kom bort for aa snakke med pasasjerene paa bussen for aa hoere hva som hadde skjedd. Vi forklarte det vi hadde sett, og naar politiet var ferdig fant de ut at de ville sjekke bussen vaar - kun for rutine.

Denne sjekken endte med i et beslag paa 20 store pappekser. Alle eksene var fulle av pakker med brasilianske sigaretter. Etter en noeyere sjekk var ogsaa noen av disse sigarett-eskene fulle av kokain. Dette resulterte i arrestering av bussjaafoeren og de andre som jobbet paa bussen.

Politiet kjoerte bussen resten av veien tilbake til La Paz, og jeg er naa vel fremme i fjellbyen min - greit sjokkert over helgens hendelser!