Utrygg trygghet

"Hvor har hun fått den radioen fra?" spurte jeg gategutten som satt ved siden av meg. En av gatebarna kom med en stor radio på skulderen, som spilte høy musikk.

"Alle dronninger er rike - de som selger kroppene sine"Det er mange gatebarn i La Paz - mange! Og de tilhører ulike grupper, etter hvilket sted i byen de lever. Disse gruppene inneholder ofte et par jenter, som blir passet på fra alle farene som truer en jente på gaten, som for eksempel voldtekt. De slipper altså at fremmede voldtar de på gaten når de er med i en slik gruppe, men til gjengjeld er de fritt vilt for alle beskytterne.

Det er fattigdom

Etter en slitsom uke på barnehjemmet, og derav en tidlig kveld på fredag, våknet jeg som vanlig uvanlig veldig tidlig lørdag morgen. I frykt for å vekke de trøtte typene jeg bor med, forlot jeg leiligheten kl. 05:11, og gikk ned til sentrum av den delen av byen jeg bor i. Der satt jeg meg på kirketrappene, med to liter vann og to brune bananer jeg kjøpte av en gammel kone langs veien.

For en herlig start på dagen å se solen sakte stige opp over Andesfjellenes topper, høre damene på bussene skrike ut det neste stoppet til alle passasjerene, og se de fargerike damene komme med den varme maten på ryggen for å selge til sultne arbeidere. Fløytespilleren tar noen slurker alkohol før han går til sin faste plass for å tjene dagens kroner, mens en gjeng gulkledde menn gjør seg klar for dagens kamp for å vinne stemmere før det kommende valget. En ungskopusser letter på masken som skjuler ansiktet, for å trekke inn litt frisk fjellluft, mens en en gammel mann sitter alene på en benk og tegner fjelltopper på en serviett. La Paz er en fantastisk by, og det er en fantastisk opplevelse å se den våkne til liv.

Etter en time sittende på kirketrappene, og to liter bananer fattigere, legger jeg merke til en ung, fattig dame komme over kirkeplassen. Hun legger fra seg det tunge ryggsjalet, og setter seg inntil en mur. Hun sitter og ser tomt ut i luften meg et bekymret og slitent utrykk i ansiktet, mens hennes fire unge barn løper rundt og leker i ubekymret glede. Barnelatteren forandret seg plutselig til gråt idét den ene gutten falt og slo kneet. Han gikk trist bort til moren for å få trøst, men ble møtt med noe annet.

"Du gråter ikke for sånt!" skrek moren, mens hun fiket til gutten på kinnet. Gutten stivnet, ble musestille og satt seg ned inntil den samme muren.

Hva får en mor til å gjøre sånt? Det er fattigdom.

Ikke akkurat søndagsunderholding

Vi viste lite om hvor vi skulle, men vi satt oss på en buss som så fin ut og håpet på det beste. Vi satt på så lenge vi kunne, kom lenger og lenger opp i høyden, helt til vi ble bedt om å forlate bussen. Vi gikk forvirret rundt uten om vi hadde kommet på riktig plass, men vi begynte å spørre oss litt fram.

"Vet du hvor Cholitaene slåss?, Har du hørt om et Wrestling-Show i nærheten?"

Cholitaer er en typisk dame fra Andesfjellene. Vi snakker stor rumpe gjemt under fire skjørt, to lange fletter, en alt for liten bowlerhatt og et superfagrerikt sjal som de binder rundt halsen for å bære alt fra poteter til unger i. Vi hadde hørt ryktene om dette showet i El Alto, byen som ligger i høyden over La Paz, der disse snertene frøknene faktisk er med på wrestling. Vi kom oss fram til slutt, og betalte 50 Bs. (ca. 50 kr) for entréen, en slurk brus og alt for salt popkorn.

Dette showet blir holdt hver søndag her i El Alto, og det virket som om det var den reneste form for familieunderholdning. Ikke akkurat søndagsunderholdning!

Grusomt privilegium

Jeg gaar mye her i La Paz, og er ofte paa tur med Oystein Greni. Han synger til meg mens jeg trasker gjennom La Paz´ bratte gater, og mange minner dukker opp. Jeg har faat kjenne paa savnet mye sterkere enn jeg trodde jeg ville - baade venner, familie, kjaereste, grovbroed og norske skoger. Savn er en fael foelelse.

Barna jeg jobber med her paa Alalay, og de jeg moeter paa gaten, har et helt annet forhold til det aa savne. Mange av dem har aldri hatt foreldre, noen som er glad i dem eller noen som gir dem oppmerksomhet. Noen har blitt kastet ut av familien. Andre har flyktet fra vold, overgrep og alkohol. Jeg savner det jeg har, de savner det de ikke har.

For et grusomt privilegium det er aa savne.

U-sving en fredag i november

Fredag var en hard dag paa Alalay. Den startet med at jeg maatte opp 04:20 for aa jogge med noen av gutta i 45 minutter. Etter en real runde oppkast ble jeg sittende 3 timer paa en hagestol, paa et moete paa tre timer, der jeg ikke forsto noe. Til middag fikk vi en stuing som var laget av raattne poteter. Alle disse blir samlet opp, dypfryst i en maaned, og etter det servert som en delikatesse. Det smakte doed.

Mitt hoved ansvar paa Alalay er aa ta vare paa en gutt som har ekstra problemer. Han er tretten aar, men leger og psykologer har anslaatt at han har en mentalitet som en 5-aaring. Han kan verken lese eller skrive, og kan nesten ingenting i matte eller andre fag. Jeg gjoer lekser med denne gutten hver dag, og det er en stor utfordring. Jeg hadde mange dager proevd aa faa han til aa lese med meg, men han ville ikke fordi han synes han var saa daarlig. Til tross for min daarlige start paa dagen denne fredagen, bestemte jeg meg for aa faa opp selvtillitten til gutten. Naar det var lesketid tok jeg med meg gutten til et sted der vi var for oss selv. Vi satte oss utendoers oppaa en skillevegg, og jeg tok fram et lite barnehefte paa spansk. Det tok for seg de viktigste hendelsene i bibelhistorien, paa en veldig lettlest maate med mange illustrasjoner.

"Jeg vet du ikke liker aa lese, men naa proever vi aa lese annenhvert avsnitt", sa jeg til gutten, "for dette er en skikkelig spennende bok".

Han begynte aa lese overskriften, men synes det ble for vanskelig og ba meg fortsette. Jeg leste om skapelsen paa spansk for gutten, mens han hoerte noeye etter og studerte tegningene med stor interesse. Han leste litt videre om syndefallet, foer jeg maatte overta, men han leste mer og mer for hver fortelling - og til slutt var det han som leste mesteparten.

Vi brukte godt over 2 timer paa aa komme igjennom dette lille heftet paa 10 sider, men naar vi var ferdige saa han paa meg med store oeyne og fortalte meg at han idag hadde lest ut sin aller foerste bok. "Du har laert meg aa lese! Jeg har lest ut en hel bok! Takk storebror!"

Foto: Ingvild Torgersen

Denne fredagen var ikke saa hard allikevell - gutten hadde gjort akkurat det samme som meg, og han kalte det en av de beste dagene i sitt liv.

Livets kamp

Mandag er dagen for gatearbeid:

"I have hungry" mumlet gutten med kluten foran munnen, og et lurt smil etter aa ha vist fram litt engelsk.

"Hvorfor det?" spurte jeg, "Tjener du ikke nok penger til mat som skopusser?", litt svimmel av den sterke lukten av lim.

"Jo," Sier gutten lavt, mens han tar kluten vekk fra ansiktet, limflaska opp av lomma og ser trist på meg. "men jeg bruker for mye penger på dette - og alkohol."

Han forklarte at lim var godt for humøret, og han fortalte meg etterpå om sine erfaringer innen sex og stjeling. Gutten er 10 år.

Dette var mitt første møte med gateguttene. Etterpå spilte vi fotball - og jeg skulle ønske dere hadde sett smilet til gutten når han scoret mål. Gutten har mange kamper i livet, og dette er vel en av de få han har vunnet.

Jeg har aldri hatt brødre

Hanen som galer fra kl 04:00 helt fram til alarmen som ringer 05:20, før den iskalde dusjen venter. Lukten av tiss, svette og råtten melk. Knirkingen når man setter tennene i de steinharde bollene til frokost. Gnagesårene i hendene etter å ha skrelt søtpoteter og gulrøtter i 3 timer. Bestikket og koppene som er så skitne at det er umulig å unngå magesjau. Kondisen som ikke holder mer enn 5 min på fotballbanen i denne høyden. Den uorganiserte arbeidsfordelingen, som gjør det umulig å vite hva man skal gjøre. Tingene som forsvinner fra kjøleskapet. Loppekassa av en seng der jeg skal hvile meg før neste dag.

Alt dette glemmes når en av gutta mine kaster seg om halsen min, smiler opp mot meg og sier: ”Vet du hva? Jeg liker deg skikkelig godt jeg, storebror!” Jeg har aldri hatt brødre – nå har jeg 15.

En vanlig dag på Alalay Aldeas:

04:00 – Hanen galer

05:20 – Alarmen ringer

06:00 – Arb.dagen starter med romsjekk i Cabaña A

06:30 – Grupo Buen Dia, bønn og løfter for dagen

07:00 – Frokost, harde boller og varm melk

07:30 – Gutta drar på skolen med Alalaybussen

10:00 – Skylle, vaske, skrelle, koke, steke til barna mens de er på skolen

14:00 – Middag, toretters

14:30 – Leksehjelp, alt fra håndarbeid til matte

17:00 – Teservering, harde boller og varmt sukkervann

17:30 – Film, herlig dubbet til spansk

19:00 – Dagens oppgjør på fotballbanen

20:00 – Kveldsmat, iskald suppe

22:00 – Momento de Paz, leggetid

Har du foreldre?

Hva heter du? Har du foreldre? Er de levende eller døde? Har du bodd med dem hele livet?

15 nysgjerrige gutter møtte meg med store øyne, og dette var det første de lurte på når jeg trappet opp på Cabaña A på Alalay Aldeas for første gang. Aldeas betyr ”liten landsby”, og det beskriver min arbeidsplass veldig godt – en liten landsby utenfor byen, der barna er delt inn i aldersgrupper i forskjellige Cabañaer, hytter.

Jeg skal innrømme at jeg ble litt nervøs når jeg fikk beskjeden om at jeg skulle jobbe med de eldste gutta på Aldeasen, men det viste seg fort at jeg ikke hadde noe å frykte. Etter tre dager på jobb er jeg blitt god kamerat med alle 15, som er mellom 11 og 14 år. Noen er tøffe, noen er sjenerte. Noen er små, noen er store. Noen er åpne, noen er lukket. Noen smiler, noen gråter. Noen er De er veldig forskjellige alle sammen, men det finnes et fellestrekk:

Alle disse gutta har bodd på gata, alene og uten kjærlighet. Alle er merket på en eller annen måte – noen har store arr på kroppen, noen mangler fingre, mens andre er sterkt preget på innsiden. Det er utrolig tøft å tenke på at denne gjengen med herlige gutter tidligere har vandret, stjålet, sovet, frøst, grått, sloss, sniffet, flyktet, sultet, og blitt missbrukt i de utrygge gatene i La Paz. Jeg kan ikke komme på en verre livssituasjon enn et lite barn helt alene på gaten, fullstendig hjelpesløs mot alle farer som truer døgnet rundt.

Det er derfor helt utrolig å få være med å jobbe i Alalay, være med å erstatte alt av omsorg, oppmerksomhet, kjærlighet, hjelp og støtte som disse gutta har gått glipp av i løpet av sine år på gata.