Forledremøte

Når man er volentør på Alalay har man mange forskjellige oppgaver, og man må fylle mange roller. Denne uken har min hovedrolle vært far.
Utenom å ta flere turer til universitetssykehuset i La Paz med noen av barna på barnehjemmet, har jeg nemlig også vært med på foreldremøte!
Dette foregikk på en av skolene i landsbyen der Alalay ligger, og det var litt av en opplevelse.

Jeg møtte opp til den oppsatte tiden, og satt meg i et hjørne for meg selv grunnet de stygge blikkene - hva hadde vel en bleiking der å gjøre? Møtet var utendørs, men det begynte selvsagt ikke til planlagt tid.
"Choco(lyshåret), kom bort hit til oss da vel!" hørte jeg plutselig noen rope. Jeg snudde meg til venstre og der satt en gjeng med menn i 40års-alderen og så med store øyne på meg. Jeg beveget meg mot dem, og fikk hedersplassen midt i mannegjengen.
"Jeg er far til ni barn på denne skolen" fortalte jeg dem, "ni barn fra Alalay."
Mannegjengen lo og flirte, jeg er litt usikker på hva - men det var nok av meg. De spurte meg ut om alt fra norske damer til snø, og prøvde ivrig å lære meg det aller vitkigste på Aymara - et indianerspråk som snakkes mye rundt La Paz.
"Du må få deg en natt med en cholita, da kan du flytende aymara morgenen etter" sa en av mennene, og utløste et heftig latteranfall hos resten av gjengen. Jeg satt midt i gjengen, noe ukonfortabel, men den voldsomme latteren ble heldigvis avbrutt av en streng skoledirektør som ville begynne møtet.

Møtet varte ikke mye lenger enn seks timer, og det gikk mest i krangling de første tre. Datamaskiner og skolefrokost stod på agendaen, og det gikk hardt for seg. Etter den tredje timen kom regnet, og det bråket for mye i blikktaktet til at møtet kunne fortsette. Det ble derfor en liten pause, med ennå litt mer aymara-undervisning.

Regnet forsvant etter en halvtime, og da var det tilbake til møtet. Men nå var det slutt på krangling om skolemelk og tastaturer, det var tid for mer seriøse saker - valg av nytt styre i foreldrekomitéen.
Den var ingen frivillige til å slitte til valg, derfor ble valget gjort på en litt annen måte. Mannegjengen jeg satt midt iblant begynte å rope ut navn, for så å etterfølge det med en brakende applaus. De stakkarene som ble ropt opp og applaudert for, hadde noe annet valg enn å komme seg opp på podiet og stille til valg. DEt så svært ubehagelig ut for de som ble tvunget opp, men der jeg satt midt i mannegjengen, var jeg mer enn gjerne med på applausen.

"Denne señoren er far til ni stykker på denne skolen, og jeg synes det er mer enn rettferidg at vi velger han til president for komitéen. Han kan gjøre denne skolen like god som de i hans eget land!"

Jeg lo godt helt til jeg forstod at det var meg denne mannen snakket om. Applausen kom, og mennene dyttet meg opp mot podiet. Jeg prøvde å overdøve applausen, og fortelle dem at jeg bare hadde to måneder igjen av mitt opphold i Bolivia, og at det derfor var en ganske dårlig idé. Navnet mitt ble skrevet opp på tavlen over "frivillige", men jeg fikk sjansen til å forklare meg.

Oppe på et podie stod jeg altså, på en skole langt ut på landsbygda i Bolivia, foran en hord med lattermilde foreldre, og holdt en valgtale om hvorfor jeg ikke burde bli valgt president. Dette er min første tale jeg har holdt på spansk, og det var vellykket - de strøk meg av listen. Og som dere ser, var ikke det nyvalgte styre akkurat overlykkelige der de stod å holdt det bolivianske flagget, mens skoledirektøren takket de "frivillige".

Våte, utrykksfulle øyne

Jenta så ned. Lenge. Hun bare satt der med bøyd hode og var helt stille. Etter en lang stund så hun opp på meg. En tåre trillet nedover kinnet hennes mens hun svarte et stille "ja" på spørsmålet mitt.

På en sjangelte stol satt jeg foran et lite skrivebord. Rommet luktet gammelt, og det var en rar stemning i rommet. På den andre siden av skrivebordet satt en ung jente. Hun hadde på seg en skinnende ren skoleuniform, og det lange svarte håret rammet inn de mest uttrykksfulle øynene jeg har sett.

Vi var på en skole i en liten landsbygd like ved Alalay, og min oppgave var å spørre denne jenta om livet hennes. Hun er en av de mange barna som til mandagen begynner med ettermiddagsundervisning på Alalay. Dette er det forebyggende arbeidet Alalay driver med - å hjelpe vanskeligstilte barn med skolearbeidet, for å forhindre at de rømmer hjemmefra.

Jeg satt med et hefte i hendene, fullt av ord jeg ikke ville si. Det var et hefte fullt av spørsmål som handlet om jentas liv, og før jeg begynte viste jeg at det kom til å bli tøft.

Mellom snufsene fra min tette nese, stilte jeg jenta spørsmål på spørsmål, mens jeg noterte hva hun svarte. Hun så meg dypt inn i øynene når hun svarte, og virket svært modig.

Så kom det femte spørsmålet. "Er du noen gang redd for foreldrene dine?" Overleppen begynte å sjelve, og hun flakket i blikket. "Ja" sa hun fort.

Det var neste spørsmål som knakk henne. "Har du noen gang tenkt på å rømme hjemmefra?"

For hvert av de neste spørsmålene ble de utrykksfulle øynene våtere og våtere. Jeg noterte ned at hun kun spiste et måltid om dagen og slet veldig på skolen. Jeg fortsatte med at hun fikk 42 øre i betaling for de 30 timene hun jobbet hver helg på en restaurant, og at hun også måtte jobbe hjemme hver dag etter skolen. Hun tar vare på alle småbrødrene sine, og betaler skolegangen sin selv. Jeg spurte henne om hun hadde strøm og vann i huset sitt, og hun svarte meg at de hadde ingen av delene - de hadde ikke engang et bad.

Snufsene fra nesen den tette nesen min fulgte oss rytmisk gjennom hele samtalen. Men mot slutten ble det overdøvet av snufsene fra den opprørte jenta.

Søndagsfilosofi på en mandag

Søndag. Det er noe spesielt med denne dagen. Den har en egen ro over seg, og en avslappende stemning som ingen av de andre dager har. Det står jo faktisk at Gud velsignet søndagen og helliget den. Hva betyr egentlig det? Jeg vet ikke med dere, men jeg er den typen som fort kan ta meg selv i å glane. Det er jo en usedvanlig frekk uvane, men jeg merker at her i Bolivia er det få som ikke sliter med det samme problemet som meg selv. Folk glaner på hverandre - alle glaner og alle blir glanet på.

Jeg har funnet et fint sted der jeg kan sette meg ned å glane og bli glant på. I helgene pleier jeg å sette meg ned på kirketrappene til den katolske kirken i nærheten av der jeg bor, se solen stige opp over Andesfjellene og bare observere folkelivet. Det er magisk.

Igår satt jeg meg ned på kirketrappene rett før den katolske messen begynte. Jeg fikk øye på en gammel mann, en av de klassiske gamle mennene med mørk grønn dress, hatt, stokk i den ene hånda og en pipe hengene ut av munnenviken. Jeg fulgte han med øynene mens han gav meg et langt smil, idét han humpet oppover kirketrappene, før han renset pipa, tok av seg hatten og gikk inn til messe. Jeg ble sittende og glane på folkemassene som strømmet inn til messe, helt til noen satte seg ved siden av meg. Jeg våknet opp av transen og det første jeg så var den gamle hatten som lå i det mørkegrønne fanget.

"Er du ikke katolikk du heller?"

Med en rusten stemme begynte den gamle mannen en svært interessant samtale med dette spørsmålet. Det viste seg at vi var kommet til kirketrappene av samme grunner, nemlig bare for å glane. Den gamle mannen fortalte meg om livet sitt, mens han fyrte opp en ny pipe, om den avdøde kona og om hans mistillit til kirken.

"Det er bare et religiøst system alt sammen, jeg tror livet kan leves så mye enkelere."

Han fortlate meg deretter om sine to livsprinsipper. I første omgang virker det som de går helt mot hverandre, og det gjør de igrunn, men etter mannens forklaring gav de mer mening enn noe annet.

1. Lev i nuet.

2. Ikke lev i nuet.

"Vi har ikke mer enn øyblikket vi lever i, og derfor må vi bruke det for det det er verdt - lev i nuet. Men allikevel er det viktigere enn noe annet å se fremover, og leve etter drømmene sine - ikke lev i nuet. Leve livet som om det var søndag hver dag i uken."

Jeg skjønner fortsatt ikke hva det betyr at Gud har velsignet og helliget søndagen, men jeg tror det er av betydning. Jeg tror søndager er verdifulle - til mer enn å glane.

Kanskje vi kan lære noe av den gamle, grønnkledde mannen. Kanskje det går an å leve i nuet med løftet blikk. Leve hver dag litt mer som om det var en søndag.

Redde verden med en klump med gjørme

Mimring. Det er en ting jeg merker at jeg gjør mye når jeg er her ute i den store verden. Kvelder rundt den varmende peis-skjermsparen på Kvitsund, Rino vister på fredrikstad-dialekt, norske frokoster og fjorårets juleselskaper. Alt dette er gode minner som dukker opp når man sitter på en trang minibuss, susende gjennom de svingete veiene ut av La Paz. Jeg liker å mimre. Noe ennå bedre er å leve i mimringen.

På barnehjemmet har jeg ansvaret for de eldste guttene, og gjør derfor mange ting jeg selv pleide å gjøre når jeg selv var ung og lovende. Disse guttene, som er iferd med å bli tenåringer, er minner meg om meg selv da jeg var iferd med å bli tenåring på 90-tallet. Her i Bolivia er det fortsatt midtskillen som gjelder, og det helst med blekede tupper. Vi snakker dongri med påsydd grafitti, og Blink 182 er øverst på alle lister. På barnehjemmet spiller vi med POG, og har allsang til Backstreet Boys' største hiter. Det er som å begynne tenårene på nytt.

Denne uken har vært den kuleste uka med gutta siden jeg kom. Vi har hatt krig i et område med 40 cm søle, vi har hatt ville vannkriger og gjort skikkelig mannearbeid - løfting, graving og finhakking av persille. Det siste var faktisk det mest mandige, med tanke på alle kutt man får i forsøke på å kutte persillen så fin som kokka forlanger.

Mye av æren av alle disse gutteaktivitetene vil jeg gi til en dame jeg jobber med på Alalay. Jeg jobber med henne med de eldste gutta, og måten hun hengir seg til arbeidet på gjør hun til det jeg vil kalle en hverdagshelt. Hun jobber annenhver uke på barnehjemmet, og har en uke fri. Når hun er på barnehjemmet jobber hun døgnet rundt, praktisk talt. Hun er mor og far for 21 gutter, som har store behov for oppmerksomhet etter en oppvekst på gaten. For denne jobben tjener hun ca. 1100 kroner i måneden. Etter denne slitsomme uken skulle man tro at hun koblet helt av i friuken - men nei. Denne uken bruker hun på å være med gatebarna i La Paz sentrum, lete etter de nyeste actionfilmene og den råeste rockemusikken, selv om hun ikke liker rock en gang.

"Jeg liker ikke instutisjoner, det går ikke an å vokse opp på et sånt sted. Alalay skal være et hjem, og i et hjem må man ikke alltid følge beinharde rutiner og strenge timeplaner som man gjør i en intustisjon. Disse guttene er tenåringer, og noen ganger må man skjeie ut."

Hun lever ut det hun sier, og tar med guttene på griseslakting, vannkrig, gjørmebading og jungelturer. Denne hverdagshelten viser meg at det går an å redde verden ved å noen ganger la System Of a Down stå på full guffe under frokosten, eller et bakholdsangrep med en gjøreklump. Verden til 20 unge gutter.

Fredagsmirakler

Etter den vanskeligste uken på Alalay til nå var jeg mer enn klar for en rolig helg. To av guttene på barnahjemmet rømte denne uken, og jeg tror jeg aldri har vært mer bekymret eller sovet så lite. Kjenner du gata i La Paz, så vet du at dette ikke er et sted du vil forlate to småbrødre. Heldigvis kom begge de to småbrødrene mine tilbake, men jeg trengte fortsatt sårt en rolig helg til å samle krefter. Fredagens hendelser viste seg derimot å by på ennå større utfordringer, og ennå mer bekymring.

Dagen begynte med en seier. En av guttene som har dratt fra barnehjemmet har tre småbrødre som er igjen på Alalay. De tre minste savner brorer sin veldig, og jeg kan se på dem at de sliter veldig. Storebroren ligger på sykehuset og venter på en operasjon, og jeg klarte å presse gjennom hos ledelsen at jeg kunne ta med meg de tre minste på sykebesøk i sentrum av byen. Jeg skulle ønske dere kunne sett gløden i de tre par øynene som skulle få se broren sin igjen - det var magisk.

Vi dro av sted fredag ettermiddag, etter en herlig skål med olje til lunch. Bussturen tok iallefall en time, men vi koste oss med Magnars(Gud velsigne han) mp3-spiller mens vi gledet oss til komme fram. Vi gikk av bussen, og før vi gikk inn hovedinngangen til det største sykehuset i La Paz, kjøpte vi alt det vi kom på at den sykeliggende kunne ønske seg.

Med historien til guttene i bakhodet, og den ubeskrivelige gjensynsgleden foran meg, klarte jeg såvidt å holde tårene tilbake. Fire unge gutter som har gått gjennom mer enn jeg noen gang kan klare å fortså, holder sammen og tar vare på hverandre. De har ingen andre.

Etter noen timer inne på sykehuset, i salen der han lå sammen med 28 andre pasienter, var det på tide å dra hjem igjen. Minstemann begynte å bli trøtt, mørket nærmet seg og vi kom oss på en buss. Vi gikk av den første bussen, for å bytte til en ny, og vi ble møtt av et skremmende syn. Stedet der vi skulle bytte buss var helt oversvømmet, og for å komme oss ut av bussen måtte vi vasse gjennom en elv. Det er regntid i Bolivia nå, og nå var det virkelig fullt kaos. Det var politipatruljer, veisperringer og overalt folk som prøvde å kjempe mot det sterke regnet. Vi kom oss bort til bussholdeplassen, og ventet i spenning på en buss som kunne frakte oss trygt tilbake til Alalay. Minuttene gikk, regnet strømmet ned, og de små, tynnkledde guttene ble kaldere og kaldere. Etter en time begynte jeg å bli ganske stresset. Jeg hadde ansvaret for disse tre guttene, som stod der stivfrosne og våte. De hadde ikke spist noe på lenge, men vi hadde kun penger til å ta bussen.

"Nei er du gal? Nedover der er det vel ingen som vil dra i dette været!" fortalte en mann meg, etter at jeg hadde fortalt han hvor vi skulle.

Dette betydde trøbbel. Vi hadde kun penger til buss, men buss fantes ikke. Vi kunne ikke gjøre noe annet enn å prøve å høre med en taxi. Det var fullstendig kaos i gatene, og det meste av busser og taxier var allerede tatt. De få som var ledige sa enten beinhardt nei, eller hørte på forklaringen min, og gav oss et nei med et medfølende blikk. Guttene ble våtere og kaldere, mørket hadde kommet over himmelen og vi begynte å miste håpet. Jeg spurte alt av taxier, men ingen ville ta risken å kjøre 40 minutter ut av byen i det voldsomme regnværet.

Plustelig, når alt så mørkest ut, kom en mann bort til meg. Han hadde stått lenge å sett på oss, de tre barna som klamret seg fast til den bleike nordmannen, som var alt for ung til å ha ansvaret for tre små barn i mørket i La Paz. Han så medfølende på meg, og gransket de tre skjelvende barna.

"Jeg fikk plutselig så lyst til å hjelpe deg med litt penger" sa han og rakte med 20 bolivianos. Jeg fortalte han historien, og om hvordan vi ikke kom oss hjem, og han så opp mot den mørke himmelen og takket Gud der han stod foran meg. Han fortalte meg at Gud hadde sendt han bort til oss, og han forklarte også at vi kunne dra opp til sentrum av La Paz, der det kanskje kunne gå noen busser hvis vi var heldige.

Jeg takket mannen med en klump i halsen, og gav alle de tre guttene en iskald klem. Vi hadde nytt håp.

Etter en lang lekse om hvor forsiktig jeg, som lyshudet, måtte være oppe i sentrum på kvelden med tre små barn, kom vi oss inn i en taxi. Taxien kostet litt mer enn vi hadde råd til, men jeg forkarte han situsajonen mens han så på de tre forfrosne og gjennomvåte barna i baksetet. Han lot oss betale litt mindre, så vi akkurat hadde råd til den evt. bussen vi kunne finne oppe i sentrum.

Vi gikk rundt i sentrum i ca. en time, fortsatt i pøsende regnvær. Det var mørkt, kaldt og vått, og mange mennekser stoppet meg og sa at jeg måtte skyndte meg vekk med de små barna - det var alt for farlig å gå rundt der på natten. Mens vi gikk rundt og lette etter buss, trakk den minste gutten meg i armen, så på meg med trøstende øyne og sa:

"Ikke vær redd det er ikke jeg. Vi kan jo sove på gata - vi har gjort det før."

Jeg tok han opp på armen, og forklarte han at vi absolutt ikke skulle sove på gaten - vi skulle komme oss tilbake til Alalay. Og rett etter jeg hadde sagt dette, svingte det en buss opp på siden av oss. Vi snudde oss forventningsfulle mot den, og så at det var vår buss. Det var to seter igjen, som vi presset oss sammen i. Dette betydde at vi kun måtte betale to billetter, så jeg løp å kjøpte noe småting som guttene kunne spise i bussen.

Der satt jeg, men en liten sovende gutt på fanget, og en i hver armkrok, i en buss midt på natten på vei ut av La Paz. Guttene slukte småkjeksene før de sovnet tett inntil meg. Vi var så kalde at da minstemann tisset på seg mens han satt på fanget mitt, var det kun deilig.

Vi kom fram etter en time, og da var det bare til å ta fatt på turen gjennom kakusområdet. Mobilen min var tom for strøm, så vi hadde ikke noe lys til å guide oss gjennom kakusene. Jeg tok minstemann på skuldrene og gikk først gjennom det mørke området. Vi stakk oss på de fleste kropsdeler, falt ned i sprekker, vasset gjennom elver før vi endelig kom tilbake til Alalay.

Jeg kan ikke beskrive hvor bekymret jeg var for de tre guttene. Jeg kan heller ikke beskrive hvor overveldet jeg er for at vi faktisk klarte å komme oss trygt tilbake til Alalay. Det er dette jeg kaller fredagsmirakler.

Rolando's formaning

Store tall gjør meg svimmel. Tallene på døde etter jordskjelvet på Haiti, statistikker over antall skilsmisser eller over hvor mange barn det lever på gata i Bolivia. Store tall gir meg en følelese av å drukne, man kan aldri klare å fortså slike store tall.

Idag har jeg vært i Sør-Amerika i 4 måneder. 1 i Peru, og 3 her i Bolivia. Dette er små tall. Små tall med stor betydning. Slike tall er min favoritt.

Jeg har aldri vært lenger borte fra fedrelandet enn jeg har vært nå. 4 måneder. Det er ikke så lenge, men når man når slike punkter begynner man å reflektere over hva som har vært, og hva som vil komme. Det er sunt å reflektere over slike ting, og det er sunt å få innspill fra andre.

I slutten av forrige uke fikk jeg en formaning. Lille Rolando lå i fanget mitt, som han pleier å gjøre, mens vi så på de andre barna spille fotball. Han lå å lekte med korset jeg hadde rundt halsen, helt til han grep meg hardt i armen, så meg dypt inn i øynene og sa:

"Er du og Jesus venner? Dere 2?" Jeg ble overrasket over det plutselige spørsmålet, men nikket han ja mens jeg smålo litt av han.

"Da passer Han på deg - men du må ikke sove allikevel. Dere 2 er jo venner!"

Rolando er veldig ung, og jeg vet ikke om han skjønte helt hva han sa selv. Men de få ordene og de små tallene traff meg dypt, og er et godt sammendrag for hvordan jeg vil at mine 3 siste måneder her i Bolivia skal være.

Rolando er en av de som ofte drukner i store tall. Han er for mange bare en del av en statistikk, en av de 800 000 gatebarna i Bolivia. Men jeg vet at han er noe mer, og jeg tror Rolando's formaning også var til deg.