Rolando's formaning

Store tall gjør meg svimmel. Tallene på døde etter jordskjelvet på Haiti, statistikker over antall skilsmisser eller over hvor mange barn det lever på gata i Bolivia. Store tall gir meg en følelese av å drukne, man kan aldri klare å fortså slike store tall.

Idag har jeg vært i Sør-Amerika i 4 måneder. 1 i Peru, og 3 her i Bolivia. Dette er små tall. Små tall med stor betydning. Slike tall er min favoritt.

Jeg har aldri vært lenger borte fra fedrelandet enn jeg har vært nå. 4 måneder. Det er ikke så lenge, men når man når slike punkter begynner man å reflektere over hva som har vært, og hva som vil komme. Det er sunt å reflektere over slike ting, og det er sunt å få innspill fra andre.

I slutten av forrige uke fikk jeg en formaning. Lille Rolando lå i fanget mitt, som han pleier å gjøre, mens vi så på de andre barna spille fotball. Han lå å lekte med korset jeg hadde rundt halsen, helt til han grep meg hardt i armen, så meg dypt inn i øynene og sa:

"Er du og Jesus venner? Dere 2?" Jeg ble overrasket over det plutselige spørsmålet, men nikket han ja mens jeg smålo litt av han.

"Da passer Han på deg - men du må ikke sove allikevel. Dere 2 er jo venner!"

Rolando er veldig ung, og jeg vet ikke om han skjønte helt hva han sa selv. Men de få ordene og de små tallene traff meg dypt, og er et godt sammendrag for hvordan jeg vil at mine 3 siste måneder her i Bolivia skal være.

Rolando er en av de som ofte drukner i store tall. Han er for mange bare en del av en statistikk, en av de 800 000 gatebarna i Bolivia. Men jeg vet at han er noe mer, og jeg tror Rolando's formaning også var til deg.