Redde verden med en klump med gjørme

Mimring. Det er en ting jeg merker at jeg gjør mye når jeg er her ute i den store verden. Kvelder rundt den varmende peis-skjermsparen på Kvitsund, Rino vister på fredrikstad-dialekt, norske frokoster og fjorårets juleselskaper. Alt dette er gode minner som dukker opp når man sitter på en trang minibuss, susende gjennom de svingete veiene ut av La Paz. Jeg liker å mimre. Noe ennå bedre er å leve i mimringen.

På barnehjemmet har jeg ansvaret for de eldste guttene, og gjør derfor mange ting jeg selv pleide å gjøre når jeg selv var ung og lovende. Disse guttene, som er iferd med å bli tenåringer, er minner meg om meg selv da jeg var iferd med å bli tenåring på 90-tallet. Her i Bolivia er det fortsatt midtskillen som gjelder, og det helst med blekede tupper. Vi snakker dongri med påsydd grafitti, og Blink 182 er øverst på alle lister. På barnehjemmet spiller vi med POG, og har allsang til Backstreet Boys' største hiter. Det er som å begynne tenårene på nytt.

Denne uken har vært den kuleste uka med gutta siden jeg kom. Vi har hatt krig i et område med 40 cm søle, vi har hatt ville vannkriger og gjort skikkelig mannearbeid - løfting, graving og finhakking av persille. Det siste var faktisk det mest mandige, med tanke på alle kutt man får i forsøke på å kutte persillen så fin som kokka forlanger.

Mye av æren av alle disse gutteaktivitetene vil jeg gi til en dame jeg jobber med på Alalay. Jeg jobber med henne med de eldste gutta, og måten hun hengir seg til arbeidet på gjør hun til det jeg vil kalle en hverdagshelt. Hun jobber annenhver uke på barnehjemmet, og har en uke fri. Når hun er på barnehjemmet jobber hun døgnet rundt, praktisk talt. Hun er mor og far for 21 gutter, som har store behov for oppmerksomhet etter en oppvekst på gaten. For denne jobben tjener hun ca. 1100 kroner i måneden. Etter denne slitsomme uken skulle man tro at hun koblet helt av i friuken - men nei. Denne uken bruker hun på å være med gatebarna i La Paz sentrum, lete etter de nyeste actionfilmene og den råeste rockemusikken, selv om hun ikke liker rock en gang.

"Jeg liker ikke instutisjoner, det går ikke an å vokse opp på et sånt sted. Alalay skal være et hjem, og i et hjem må man ikke alltid følge beinharde rutiner og strenge timeplaner som man gjør i en intustisjon. Disse guttene er tenåringer, og noen ganger må man skjeie ut."

Hun lever ut det hun sier, og tar med guttene på griseslakting, vannkrig, gjørmebading og jungelturer. Denne hverdagshelten viser meg at det går an å redde verden ved å noen ganger la System Of a Down stå på full guffe under frokosten, eller et bakholdsangrep med en gjøreklump. Verden til 20 unge gutter.