onsdag 30. september 2009

En liten hyllest

Om en time er det 1. okt. Om en time er det dagen for avreise. Avreise for en helt utrolig tur. En reise til Sør-Amerika i 7 måneder. 7 Måneder fulle av utfordringer. Utfordringer jeg skal vokse på. Vokse på til å bli bittelitt klokere på verden, meg selv og Gud. Jeg kaster meg ut i noe helt ukjent, men jeg overbevist at jeg er på rett plass!


Det er godt å vite at man har mange i ryggen før man drar ut på en slik tur. Både menighet, familie og venner; jeg digger dere!

Til slutt en liten hyllest til min herlige, fantastisk fine Åsta Kaasa.

mandag 28. september 2009

41 minutter i Ulaanbaatar

(http://cj.ibnlive.in.com/pix/cj/images/09-2007/0b9f544d481bb43c1f1000facdf5d461_full.jpg)
Dagen startet med en forsovelse, både til vaksinasjonstime og tannlegetime. Men jeg hoppet på sykkelen og alt gikk bra. En tannsjekk og to sprøyter senere satte jeg meg på sykkelen igjen for å dra hjemover, og det var da dramatikken begynte.

Jeg syklet mot togovergangen midt i Tønsberg sentrum, og stoppet fordi bommene var nede. Toget stod på stasjonen, dørene var lukket, men det rikket seg ikke. Det samlet seg store mengder av både folk og biler, og det var iallefall 200 mennesker tilstede. Disse bommene bruker vanligvis bare å være nede i et par minutter av gangen, så etter et kvarter var de fleste ganske utålmodige. Dette var ikke på hvilken som helst tid på døgnet, det var midt i den verste rushtiden. Folk har barn å hente, middager å varme, handling å få unnagjort, alle skal hjem fra jobb, og mange må krysse denne overgangen for få gjort dette. Tiden gikk, folkemassene økte, bilene ble stadig flere og utålmodigheten begynte etterhvert å utvikle seg til noe usunt. Flere og flere billister satte seg på hornet, og mange av fotgjengerne begynte å krype under bommene for å komme seg over. Man kunne se utålmodigheten og sinne i folks øyne, og glosene føyk høyt i alle kanter.
Etter 41 minutter gikk bommene opp. Alle disse minuttene satt jeg på sykkelen, lent mot et trafikklys, hørte på HKH Kronprinsesse Mette-Marits Utvalgte Salmer, og observerte alle de stakkars menneskene som opplevde en pause i sin travle hverdag. Det så virkelig ut som det var en ny opplevelse for mange av dem.

Jeg trodde jeg måtte dra ut for å oppleve store kulturforskjerller, men det viser seg vist at man nå bare kan bevege seg ut av sin egen stue; for dette var akkurat som å tilbringe 41 minutter i Ulaanbaatar.

"Alt har sin tid" leste Matte-Marit fra Forkynneren 3 på det siste sporet på sin salmesamling, en absurd kontrast til de jeg var vitne til.

torsdag 24. september 2009

En uke til avreise

Om en uke sitter jeg på flyet med dotter i øra og spiser halvlunkene kyllinglår og overkokte erter. Vi drar da hele Sør-Amerika-gjengen avgårde til Lima for å bo der en måned og lære oss ordentlig spansk, før vi begynner i de ulike praksisplassene våre. Jeg har vært klar for denne reisen i flere år, men nå er den så nær. Kun én uke...
Dette blir mitt livs lengste reise til nå, og absolutt den største utfordringen jeg noen gang har tatt, men jeg er klar!
Nå har vi hatt seks ukers undervisning om teambuilding, tverrkulturell kommunikasjon, bistand og krisehåndtering. Vi har blitt grundig forbredt, men nå er det på tide å kaste seg ut i det.

Min gode venn Andrew og jeg svinger oss til rytmene under Latin-Amerika-kvelden som ble arrangert tiligere denne uken.

(Foto: Ingvild Torgersen)

tirsdag 15. september 2009

Hvordan svare?

But if we are the Body
Why aren't His arms reaching
Why aren't His hands healing
Why aren't His words teaching
And if we are the Body
Why aren't His feet going
Why is His love not showing them there is a way
Dette er teksten på refrenget til debut-singelen til Casting Crowns, som kom ut i 2003. Teksten bygger på Jak.2,1-9, og her stilles det mange spørsmål. Disse spørsmålene kan ikke besvares med ord, bare ved å ACT NOW!

mandag 14. september 2009

Ikke som Alice..

Alle ACT NOW-deltakerne tilbrakte dagen på Strømmestiftelsens kontorer i Kristiansand idag. Vi fikk en grundig omvisning i lokalene, og et godt innblikk i hvordan organisasjonen drives. Vi hilste på sjefene i de forskjellige avdelingene, og de gav oss alle en liten smakebit på hva deres jobber går ut på. Det var veldig gøy å få se organisasjonen vi skal dra ut for fra insiden, og å få hilse på de som sitter på kontorene i Norge og legger alt til rette for at vi kan få ta del i dette utvekslingsprogrammet. Etter dette besøket er jeg enda mer oppmuntret til å gjøre en forskjell, og jeg fikk en enda sterkere ro for at jeg er på riktig sted dette året.
Jeg ble virkelig imponert over måten Strømmestiftelsen jobber. De har en virkelig gjennomtenkt strategi for hvordan de vil nå sin visjon om "En verden uten fattigdom", og det er et privilegium å få være en del av dette arbeidet.

"if you don't know where you're going, any road will take you there" sier Alice i Eventyrland. Hun mener at hvis ikke man vet hvor man skal når man står opp om morgenen blir det en bra og eventyrfyltdag uansett, og man kommer ditt man vil uansett hva man gjør.
Sånn fungerer ikke bistand; det er ikke et eventyr, det er et arbeid med et klart mål. Vi på ACT NOW er ikke som Alice eller som vanlige dumme sauer

mandag 7. september 2009

Vi drar ikke alene..


Sannelig, Herren din Gud vil føre deg inn i et godt land, et land med rennende bekker, med kilder og vann fra dypet, som strømmer fram i dal og på fjell.
(5. Mos. 8,7)

onsdag 2. september 2009

Ruter eller spar?

”Six on each table, please..” ropte læreren når vi kom inn i forelesningssalen, ”..and be sure to mix norwegians and internationals!” Vi gjorde som vi fikk beskjed om, og skjønte etter hvert at vi skulle spille kort. Mange av de internasjonale synes dette var veldig merkelig å gjøre på begynnelsen av en skoledag, men det viste seg at dette spillet ikke var som alle andre kortspill.
Alle bord fikk utdelt et nummer og et sett med regler til spillet. Det var 13 forskjellige bord, og de forskjellige gruppene fikk fem minutter til å studere reglene før spillet var i gang. Det var et ganske enkelt spill, noe som kunne minne om en forenklet versjon av amrikaner. Hver runde var ca på fem minutter, og etter hver runde skulle vinneren flytte et bord opp og taperen et brod ned, slik at bordene ble mikset underveis. Det som skilte dette spillet fra vanlige kortspill, var at under spillet var ingen verbal kommunikasjon eller noen form for signaler tillatt, og dette viste seg å by på komplikasjoner.
Første runde var i gang, alle skjønte reglene og vi tenkte at det var deilig med en så rolig start på dagen. Alle var fornøyde og avslappede, helt til neste runde begynte, og vi fikk spillere fra andre bord. Disse spillerne begynte å jukse og ta poeng som ikke var sine. Alle ble forbauset over denne juksingen, og det ble mye styr når vi verken kunne bruke ord eller signaler. Dette kaoset ble bare verre ettersom det kom flere nye spillere, den ene jukset mer enn den andre. Noen reagerte med sinne, andre med latter og andre med fortvilelse.

Ettersom kaoset fortsatte skjønte flere og flere etter hvert at det var noe muffins, alle bord hadde nemlig fått forskjellige regler. Litt etter litt begynte vi å se dypere inn i hverandres spillemåter, og vi prøvde å finne en midtvei som alle kunne skjønne. Det var veldig vanskelig uten ord og signaler, men det er utrolig hva man kan klare hvis man bare samarbeider!

Denne leken er et godt bilde på hvordan det er å komme brasende inn i en fremmed kultur, og vi fikk virkelig kjenne på kroppen hvor frustrerende det kan være. Med forskjellige spilleregler og små muligheter for å kommunisere er det virkelig utfordrende å delta i samme spill.

Godt vi har noen uker her på Hald så vi kan lære om det er ruter eller spar som er trumpfkortene i Sør-Amerika!

"..utrolig hva man kan klare hvis man bare samarbeider!"

tirsdag 1. september 2009

ACT NOW 09/10

Siden 12. august har jeg bodd på Hald Internasjonale Senter i Mandal. Her deltar jeg på et studium i tverrkulturell forståelse og internasjonalt arbeid. Det er tre forskjellige program her ved senteret, og jeg er elev ved ACT NOW-programmet som drives av Strømmestiftelsen. Hovedfokuset på denne linjen ligger på fattigdomsbekjempelse, men vi har flere ulike temaer i undervisningen:

1. Kultur og tverrkulturell forståelse

2. Bistand og utvikling

3. Bibel og misjon

4. Lederutvikling og personlig vekst

5. informasjon, kommunikasjon og formidling

Denne undervisningen er et seksukers forbredingskurs til et 6-7 måneders praksisopphold ute i verden. For et år siden trodde jeg at denne bloggen skulle handle om African Time, CHRISC-fotballcuper og Swahili, og jeg var veldig innstilt på Afrika. Men mye har skjedd det siste året og jeg blir heller sendt til Sør-Amerika. Om akkurat én måned drar jeg på et språkkurs i Peru, før jeg drar videre til La Paz i Bolivia. Jeg drar med min teamkamerat Ingvild Torgensen for å jobbe på ALALAY, en organisasjon som tar seg av gatebarn. Vi er begge veldig positivt innstilt og er skikkelig klare for å dra ut!

På Hald er vi 80 elever fra 13 forskjellige nasjoner, og fellesskapet er veldig bra.

Teambuliding.

Blåtur - Be positive, help each other and do our best.Årets motto på ACT NOW - Be the change you want to see!