Forledremøte

Når man er volentør på Alalay har man mange forskjellige oppgaver, og man må fylle mange roller. Denne uken har min hovedrolle vært far.
Utenom å ta flere turer til universitetssykehuset i La Paz med noen av barna på barnehjemmet, har jeg nemlig også vært med på foreldremøte!
Dette foregikk på en av skolene i landsbyen der Alalay ligger, og det var litt av en opplevelse.

Jeg møtte opp til den oppsatte tiden, og satt meg i et hjørne for meg selv grunnet de stygge blikkene - hva hadde vel en bleiking der å gjøre? Møtet var utendørs, men det begynte selvsagt ikke til planlagt tid.
"Choco(lyshåret), kom bort hit til oss da vel!" hørte jeg plutselig noen rope. Jeg snudde meg til venstre og der satt en gjeng med menn i 40års-alderen og så med store øyne på meg. Jeg beveget meg mot dem, og fikk hedersplassen midt i mannegjengen.
"Jeg er far til ni barn på denne skolen" fortalte jeg dem, "ni barn fra Alalay."
Mannegjengen lo og flirte, jeg er litt usikker på hva - men det var nok av meg. De spurte meg ut om alt fra norske damer til snø, og prøvde ivrig å lære meg det aller vitkigste på Aymara - et indianerspråk som snakkes mye rundt La Paz.
"Du må få deg en natt med en cholita, da kan du flytende aymara morgenen etter" sa en av mennene, og utløste et heftig latteranfall hos resten av gjengen. Jeg satt midt i gjengen, noe ukonfortabel, men den voldsomme latteren ble heldigvis avbrutt av en streng skoledirektør som ville begynne møtet.

Møtet varte ikke mye lenger enn seks timer, og det gikk mest i krangling de første tre. Datamaskiner og skolefrokost stod på agendaen, og det gikk hardt for seg. Etter den tredje timen kom regnet, og det bråket for mye i blikktaktet til at møtet kunne fortsette. Det ble derfor en liten pause, med ennå litt mer aymara-undervisning.

Regnet forsvant etter en halvtime, og da var det tilbake til møtet. Men nå var det slutt på krangling om skolemelk og tastaturer, det var tid for mer seriøse saker - valg av nytt styre i foreldrekomitéen.
Den var ingen frivillige til å slitte til valg, derfor ble valget gjort på en litt annen måte. Mannegjengen jeg satt midt iblant begynte å rope ut navn, for så å etterfølge det med en brakende applaus. De stakkarene som ble ropt opp og applaudert for, hadde noe annet valg enn å komme seg opp på podiet og stille til valg. DEt så svært ubehagelig ut for de som ble tvunget opp, men der jeg satt midt i mannegjengen, var jeg mer enn gjerne med på applausen.

"Denne señoren er far til ni stykker på denne skolen, og jeg synes det er mer enn rettferidg at vi velger han til president for komitéen. Han kan gjøre denne skolen like god som de i hans eget land!"

Jeg lo godt helt til jeg forstod at det var meg denne mannen snakket om. Applausen kom, og mennene dyttet meg opp mot podiet. Jeg prøvde å overdøve applausen, og fortelle dem at jeg bare hadde to måneder igjen av mitt opphold i Bolivia, og at det derfor var en ganske dårlig idé. Navnet mitt ble skrevet opp på tavlen over "frivillige", men jeg fikk sjansen til å forklare meg.

Oppe på et podie stod jeg altså, på en skole langt ut på landsbygda i Bolivia, foran en hord med lattermilde foreldre, og holdt en valgtale om hvorfor jeg ikke burde bli valgt president. Dette er min første tale jeg har holdt på spansk, og det var vellykket - de strøk meg av listen. Og som dere ser, var ikke det nyvalgte styre akkurat overlykkelige der de stod å holdt det bolivianske flagget, mens skoledirektøren takket de "frivillige".