Håper du dør på halvveien!

Denne overskriften kunne passet til en historie om hat og misunnelse, men den historien jeg nå skal fortelle dere, er en kjærlighetshistorie.
I Bolivia er det skremmende mange familier som ødelegges av alkohol og vold, de to mest kjente tingene menn tyr til i sin håpløshet. Når dette skjer er det alltid barna det går hardest utover. De blir satt i en utrolig vanskelig situasjonen, og trenger sårt noen som kan ta seg av dem. Av den grunn er det mange søskenflokker på Alalay - hele barneflokker som blir forlatt. De har gått gjennom mer enn man kan forestille seg, men har funnet hjelp hos Alalay.
På barnahjemmet er det over 60 barn, og de blir alle omtalt som brødre og søstre - en stor familie. Derfor er det ofte vanskelig for barna å skille på hvem som er biologisk bror, og hvem som ikke er det. Mange av søskenflokkene har faktisk større problemer me hverandre, enn de har med de andre barna.

Et eksempel på et slikt søskenpar er to gutter som jeg hadde ansvar på Alalay. De to guttene mistet moren sin når de var veldig små, og de ble forlatt av sin far som er alkoholiker. Det er selvfølgelig mye krangling i et hus der det bor 15 gutter i opprørsalderen, men disse to guttene kranglet som om de hatet hverandre. Jeg har aldri hørt så mange stygge ord, sett så mange slag eller så mye gråt, som jeg har sett mellom disse to guttene.
På tirsdag var det utskiftning av noen barn på barnehjemmet. De eldste dro ut til andre Alalayhjem, for å starte på de siste fasen av Alalay-programmet, og noen nye barn kom inn. En av de som dro var den eldste av disse to guttene. Da alt var pakket opp på den herlige Alalay-bussen, og guttene satt klare for å forlate barnehjemmet, kom den minste av de to brødrene bort og ropte:

"Bare dra du! Håper du dør på halvveien!"

Det var utrolig trist å si hade til de fire eldste guttene, kanskje de jeg hadde fått best kontakt med. Men det verste var å se hvordan disse brødrene skilltes - de virket så kalde begge to.

Morgenen etter eldstebror hadde dratt, gikk jeg inn på rommet til minstemann. Jeg fant han sittende på sengen, med våte øyne og dynen godt bredt om seg. I hendene holdt han et slitt fortografi rammet inn i en hjemmelaget ramme.

"Jeg har kjøkkentjeneste, så jeg kommer snart. Jeg bare sitter å ser litt på broren min."

INFIELD LIMA 2010

Å ta bussen fra La Paz til Lima tar ca. 26 timer, men man må minst legge til 6 timer for den uorganiserte kulturen. Dette vil si at vi, Ingvild og meg, måtte ta buss i 32 timer fram og tilbake til Lima, Peru denne uken - vi skulle nemlig på Infield.

Jeg skal ærlig innrømme at den bussturen, tur-retur, er noe av det morsomste jeg har gjort i løpet av mitt opphold i Sør-Amerika. Ingvild var spysjuk på vei bort, og jeg var spysjuk på vei hjem. Det var lite søvn, alt for høyt volum på de dårlige spansk-dubbede filmene, og et busstoalett som luktet verre enn noe jeg før har vært borti. Dette høres jo ut som en skikkelig fysisk påkjenning, og det skal jeg lett skrive under på at det var, men det er rart hvor gøy man kan ha det med at ting er litt kjipe.

Bussturen ble fort glemt når vi møtte alle de andre ACT NOW studentene som jobber i Sør-Amerika, i tillegg til ettåringen Eirk og lærer Harald. Vi hadde en fantastisk uke sammen i Lima. Vi bodde på et kloster, og vi hadde mange gode samtaler og har fått igang forbredelsene på hvordan det blir å komme hjem.

Siril, Lima

Anette, Iquitos

Katrine, Lima og Ingvild, La Paz

Poesi- og salsaaften for pensjonistene i Lima

Jeg skal innrømme at Infield gikk hardt utover den fysisike helsa, etter den bussturen hjem, men jeg er mer klar enn noen gang for å være fattigdomsbekjemper.

To svært forskjellige europeere

På mandag møttes to gutter på en parkeringsplass i sentrum av La Paz. Den ene har med seg alt han eier i en slitt sekk, den andre har ikke med seg noe i frykt for å bli robbet. To timer i uken blir denne parkeringsplassen forvandlet til en fotballbane, og de to guttene samles sammen med en gjeng andre for å spille hver mandag. Etter fotballkampen, setter de seg på sidelinjen og spiser litt. Den ene kaster i seg maten, mens den andre spiser litt sakte i frykt for å bli matforgiftet.

”Norge? Da er du jo europeer!” sier den ene gutten med et ironisk smil om munnen, ”Det er jeg også – fra Europaveien her nede i La Paz! Vi er ganske like vi to!”

Guttene legger armene rundt hverandre og ler hjertelig sammen.

Etter de to timene dro den ene europeeren på postkontoret, der den forsinkede juleposten ventet han – over 10 kg kjærlighet hjemmefra. Senere på dagen, sitter han på bussen og leser kort og brev fra folk som er glad i ham, mens han smatter på en melkesjokolade som bærer preg av reisesjuke og store temperatursvingninger. Mens han tar imot de kjærlige ordene hjemmefra og priser seg lykkelig over at han denne uken kan spise kransekake og makrell i tomat, kommer han til å tenke på den andre europeeren. Han sitter nok utmattet et sted langs Europaveien og pusser sko for å tjene noen kroner, eller sniffende på sterkt lim for å glemme den håpløse situasjonen han er i.

Ironien fra vitsen tidligere på dagen slår gutten på bussen som et hardt slag i ansiktet, og han vet ikke om han skal le eller grine. Til passasjerene på den alt for trange bussens forskrekkelse, ble den urovekkende lykken over julepost og en virkelig følelse av urettferdighet, til en rar blanding.

Vi overlevde og jeg ble kvitt kallenavnet..

For de av dere som kjenner Askjer-slekta, og vet at jeg ligner på min mor, skjønner at jeg ikke hadde noen problemer med å stå opp kl. 3. tirsdag morgen. Dagen som gutta i Cabaña A på Alalay Aldeas hadde ventet på i et helt år hadde kommet - dagen de skulle ut å reise. Jeg jobber jo med de eldste guttene på Alalay, og mange av dem kjeder seg veldig. De fleste av dem har vært der i mange år, og de lengter etter å ha et normalt tenåringsliv. For gi dem et lite avbrekk fra barnehjemslivet, dro vi ut på jungeltur med alle gutta. Denne turen viste seg å by på mange opplevelser. Etter en seks-timers lang kjøretur og litt papaya var vi klare for den beryktede gåturen. Vi hadde hørt den var lang, men vi hadde ikke forventet det som ventet oss. Vi delte oss i to grupper, avhengig av hvor fort man ville gå. De eldste gutta ble med meg i den første gruppa, som begynte å gå i ni-tiden. Timene gikk, og sulten og tørsten ble sterkere og sterkere. Vi trøstet oss med luft-brød, luft-gitar og iskald luft-cola.

Etter ca. 4 timers gange begynte jungelen virkelig å tette seg til. Alt av modne frukter begynte å dukke opp; kaffebønner, bananaer, appelsiner, lime, mandariner og avokado fra trærne klasket oss i ansiktet, men vi var allerede mette på luftbrød. Den 5. timen møtte vi en gammel dame på veien. Hun kom mot meg, stoppet og sa:

"Unnskyld, er de señorita Martha?"

Alle guttene stoppet opp og så rart på hverandre. Jeg vet mine lyse lokker, bollekinn og søte smil kanskje kan lure en lubben cholita, men jeg har aldri sett mer mandig ut enn akkurat da. Ubarbert, trøtt i trynet og sliten etter å ha gått i fem timer klarte jeg ikke å holde meg:
"Desverre Señor, de tar nok feil." sa jeg og fortsatte videre.

Vi fikk vite at det var ennå en mil igjen, guttene var slitne, men de kunne more seg over at en dame faktisk trodde jeg var en ung frøken. Jeg hadde fått meg en nytt kallenavn.Vi kom fram til huset dypt inne i jungelen til slutt, men var for slitne til å gjøre noe som helst etter den lage turen. Vi lå på madrasser, drakk te, lo av Señorita John og gledet oss til morgendagen.

Etter en glodvarm natt, 100 myggstikk og en god frokost var vi klare for en ny dag. Vi gikk nedover fjellsiden, og kom ned til elven. Det var en stor elv, men vi holdt oss i kanten.

Kort tid etter at dette bildet ble tatt, begynte guttene å ha konkurranser. Dere vet hvordan gutter er; hvem kan holde pusten lengst under vann? Hvem kan stå på hendene lengst? Hvem tør å gå lengst ut mot den sterke strømmen?

Det var her det gikk galt. En av guttene gikk lenger ut i elven, gled på en stein og ble tatt av den helt vanvittige strømmen. Jeg har aldri sett et par øyne med mere frykt i enn da han ble dratt nedover, og jeg tviler på at jeg så noe modigere ut da jeg hoppet etter han inn i strømmen. Gutten kunne ikke svømme, og jeg kjente panikken idét han tok tak i meg inne i strømmen. Jeg svømte for all kraft mot strømmen, med en skrekkslagen gutt tviholdene rundt halsen min. Vi klarte oss akkurat.

Vi overlevde, og jeg ble heldigvis kvitt det nye kallenavnet.

2010

Å VÅGE Å MISTE SEG SELV ET ØYEBLIKK

Å IKKE VÅGE ER Å MISTE SEG SELV

Jeg så han ikke lukke øynene den kvelden

Alle barna Alalay jobber med kommer fra ekstremt vanskelige forhold, enten fra en familie i oppløsning eller rett fra gata. Alle barna har opplevd utrolig mye vanskelig, og mange sliter med å tilpasse seg i Alalay-systemet. Av den grunn jobber Alalay i frie forskjellige faser, som barna sakte men sikkert jobber seg opp gjennom.

1. Oppsøkende arbeid blant vanskeligstilte barn

2. Mottakssenter

3. Landsbyen - modningsprosessen

4. Tilbake til byen, utdanning

Denne uken hadde vi vaskedag på barnehjemmet - alle rom skulle skrubbes fra gulv til tak. Spesielt nøye skulle det ene rommet skrubbes, der de fire eldste guttene på barnahjemmet bor. Om under to uker flytter de de nemlig fra barnahjemmet, til et guttehjem Alalay driver oppe i sentrum av byen for å begynne på den 4. fasen, og alt skulle være rent og pent til nye gutter flytter inn.

Det var skikkelig god stemning på gutterommet, mens vi skrubbet vegger og tak som vi aldri før hadde gjort. Hendene ble mer og mer ruglete av de fuktige klutene, og lattermuskelene ble utslitt mens en av guttene holdt konsert for oss andre i et alt for høyt toneleie.

Plutselig en av guttene:
"John, har du sett hvordan han sover med øynene åpne?"

Han snakket om gutten som hadde konsert, en av guttene som har vært der kortest tid. Han er den gutten som har vært lengst på gaten, og var en hardbarka gategutt før han kom til Alalay.

"Det er fordi han har sett så mye fælt.." Fortsatte han før jeg rakk å svare.

Konserten endte brått, og sangeren så på meg og sa:

"..så mye at jeg ikke kan lukke øynene."

Alle guttene lo da han sa det, og vi fortsatte å skrubbe med de ruglete fingrene våre som før - men jeg så han ikke lukke øynene den kvelden.

Nærsynt, men lykkelig!

Nyttårshelgen tilbringte jeg langs en av Chiles lange strender sammen med Ingvild og Toribio, som jeg bor sammen med i helgene. Etter en lang busstur nedover Andesfjellene nådde vi havet, og vi kunne endelig trekke pusten ordentlig etter to måneder i La Paz.

"Oppover der må dere ikke finne på å gå, der holder mafiaen til!"

Vi tentke at på nyttårsaften, da ville vi bestige et fjell, se utover havet og reflektere over livet mens et år gikk over i et nytt. Planene ble derimot litt endret da vi tilfeldig spurte noen om veien. Vi klarte å unngå mafiaen, og valgte heller å bestige et annet fjell enn planlagt.Vi kom oss opp på fjellet, med taxi vel og merke, og mitt savn etter boliviansk papaya ble mettet av en ordentlig vond papaya-brus. Nærsynt, men lykkelig, kunne jeg endelig bruke lengdesynet og se utover der havet møter himmelen. Vi reflekterte over året som hadde gått, og bestemte oss for viktige ting for 2010.

Dette året vil vi være litt mindre stjerne, og litt mer måne. Litt mindre selvlysende, og litt mer reflekterende.