Våte, utrykksfulle øyne

Jenta så ned. Lenge. Hun bare satt der med bøyd hode og var helt stille. Etter en lang stund så hun opp på meg. En tåre trillet nedover kinnet hennes mens hun svarte et stille "ja" på spørsmålet mitt.

På en sjangelte stol satt jeg foran et lite skrivebord. Rommet luktet gammelt, og det var en rar stemning i rommet. På den andre siden av skrivebordet satt en ung jente. Hun hadde på seg en skinnende ren skoleuniform, og det lange svarte håret rammet inn de mest uttrykksfulle øynene jeg har sett.

Vi var på en skole i en liten landsbygd like ved Alalay, og min oppgave var å spørre denne jenta om livet hennes. Hun er en av de mange barna som til mandagen begynner med ettermiddagsundervisning på Alalay. Dette er det forebyggende arbeidet Alalay driver med - å hjelpe vanskeligstilte barn med skolearbeidet, for å forhindre at de rømmer hjemmefra.

Jeg satt med et hefte i hendene, fullt av ord jeg ikke ville si. Det var et hefte fullt av spørsmål som handlet om jentas liv, og før jeg begynte viste jeg at det kom til å bli tøft.

Mellom snufsene fra min tette nese, stilte jeg jenta spørsmål på spørsmål, mens jeg noterte hva hun svarte. Hun så meg dypt inn i øynene når hun svarte, og virket svært modig.

Så kom det femte spørsmålet. "Er du noen gang redd for foreldrene dine?" Overleppen begynte å sjelve, og hun flakket i blikket. "Ja" sa hun fort.

Det var neste spørsmål som knakk henne. "Har du noen gang tenkt på å rømme hjemmefra?"

For hvert av de neste spørsmålene ble de utrykksfulle øynene våtere og våtere. Jeg noterte ned at hun kun spiste et måltid om dagen og slet veldig på skolen. Jeg fortsatte med at hun fikk 42 øre i betaling for de 30 timene hun jobbet hver helg på en restaurant, og at hun også måtte jobbe hjemme hver dag etter skolen. Hun tar vare på alle småbrødrene sine, og betaler skolegangen sin selv. Jeg spurte henne om hun hadde strøm og vann i huset sitt, og hun svarte meg at de hadde ingen av delene - de hadde ikke engang et bad.

Snufsene fra nesen den tette nesen min fulgte oss rytmisk gjennom hele samtalen. Men mot slutten ble det overdøvet av snufsene fra den opprørte jenta.