Fredagsmirakler

Etter den vanskeligste uken på Alalay til nå var jeg mer enn klar for en rolig helg. To av guttene på barnahjemmet rømte denne uken, og jeg tror jeg aldri har vært mer bekymret eller sovet så lite. Kjenner du gata i La Paz, så vet du at dette ikke er et sted du vil forlate to småbrødre. Heldigvis kom begge de to småbrødrene mine tilbake, men jeg trengte fortsatt sårt en rolig helg til å samle krefter. Fredagens hendelser viste seg derimot å by på ennå større utfordringer, og ennå mer bekymring.

Dagen begynte med en seier. En av guttene som har dratt fra barnehjemmet har tre småbrødre som er igjen på Alalay. De tre minste savner brorer sin veldig, og jeg kan se på dem at de sliter veldig. Storebroren ligger på sykehuset og venter på en operasjon, og jeg klarte å presse gjennom hos ledelsen at jeg kunne ta med meg de tre minste på sykebesøk i sentrum av byen. Jeg skulle ønske dere kunne sett gløden i de tre par øynene som skulle få se broren sin igjen - det var magisk.

Vi dro av sted fredag ettermiddag, etter en herlig skål med olje til lunch. Bussturen tok iallefall en time, men vi koste oss med Magnars(Gud velsigne han) mp3-spiller mens vi gledet oss til komme fram. Vi gikk av bussen, og før vi gikk inn hovedinngangen til det største sykehuset i La Paz, kjøpte vi alt det vi kom på at den sykeliggende kunne ønske seg.

Med historien til guttene i bakhodet, og den ubeskrivelige gjensynsgleden foran meg, klarte jeg såvidt å holde tårene tilbake. Fire unge gutter som har gått gjennom mer enn jeg noen gang kan klare å fortså, holder sammen og tar vare på hverandre. De har ingen andre.

Etter noen timer inne på sykehuset, i salen der han lå sammen med 28 andre pasienter, var det på tide å dra hjem igjen. Minstemann begynte å bli trøtt, mørket nærmet seg og vi kom oss på en buss. Vi gikk av den første bussen, for å bytte til en ny, og vi ble møtt av et skremmende syn. Stedet der vi skulle bytte buss var helt oversvømmet, og for å komme oss ut av bussen måtte vi vasse gjennom en elv. Det er regntid i Bolivia nå, og nå var det virkelig fullt kaos. Det var politipatruljer, veisperringer og overalt folk som prøvde å kjempe mot det sterke regnet. Vi kom oss bort til bussholdeplassen, og ventet i spenning på en buss som kunne frakte oss trygt tilbake til Alalay. Minuttene gikk, regnet strømmet ned, og de små, tynnkledde guttene ble kaldere og kaldere. Etter en time begynte jeg å bli ganske stresset. Jeg hadde ansvaret for disse tre guttene, som stod der stivfrosne og våte. De hadde ikke spist noe på lenge, men vi hadde kun penger til å ta bussen.

"Nei er du gal? Nedover der er det vel ingen som vil dra i dette været!" fortalte en mann meg, etter at jeg hadde fortalt han hvor vi skulle.

Dette betydde trøbbel. Vi hadde kun penger til buss, men buss fantes ikke. Vi kunne ikke gjøre noe annet enn å prøve å høre med en taxi. Det var fullstendig kaos i gatene, og det meste av busser og taxier var allerede tatt. De få som var ledige sa enten beinhardt nei, eller hørte på forklaringen min, og gav oss et nei med et medfølende blikk. Guttene ble våtere og kaldere, mørket hadde kommet over himmelen og vi begynte å miste håpet. Jeg spurte alt av taxier, men ingen ville ta risken å kjøre 40 minutter ut av byen i det voldsomme regnværet.

Plustelig, når alt så mørkest ut, kom en mann bort til meg. Han hadde stått lenge å sett på oss, de tre barna som klamret seg fast til den bleike nordmannen, som var alt for ung til å ha ansvaret for tre små barn i mørket i La Paz. Han så medfølende på meg, og gransket de tre skjelvende barna.

"Jeg fikk plutselig så lyst til å hjelpe deg med litt penger" sa han og rakte med 20 bolivianos. Jeg fortalte han historien, og om hvordan vi ikke kom oss hjem, og han så opp mot den mørke himmelen og takket Gud der han stod foran meg. Han fortalte meg at Gud hadde sendt han bort til oss, og han forklarte også at vi kunne dra opp til sentrum av La Paz, der det kanskje kunne gå noen busser hvis vi var heldige.

Jeg takket mannen med en klump i halsen, og gav alle de tre guttene en iskald klem. Vi hadde nytt håp.

Etter en lang lekse om hvor forsiktig jeg, som lyshudet, måtte være oppe i sentrum på kvelden med tre små barn, kom vi oss inn i en taxi. Taxien kostet litt mer enn vi hadde råd til, men jeg forkarte han situsajonen mens han så på de tre forfrosne og gjennomvåte barna i baksetet. Han lot oss betale litt mindre, så vi akkurat hadde råd til den evt. bussen vi kunne finne oppe i sentrum.

Vi gikk rundt i sentrum i ca. en time, fortsatt i pøsende regnvær. Det var mørkt, kaldt og vått, og mange mennekser stoppet meg og sa at jeg måtte skyndte meg vekk med de små barna - det var alt for farlig å gå rundt der på natten. Mens vi gikk rundt og lette etter buss, trakk den minste gutten meg i armen, så på meg med trøstende øyne og sa:

"Ikke vær redd det er ikke jeg. Vi kan jo sove på gata - vi har gjort det før."

Jeg tok han opp på armen, og forklarte han at vi absolutt ikke skulle sove på gaten - vi skulle komme oss tilbake til Alalay. Og rett etter jeg hadde sagt dette, svingte det en buss opp på siden av oss. Vi snudde oss forventningsfulle mot den, og så at det var vår buss. Det var to seter igjen, som vi presset oss sammen i. Dette betydde at vi kun måtte betale to billetter, så jeg løp å kjøpte noe småting som guttene kunne spise i bussen.

Der satt jeg, men en liten sovende gutt på fanget, og en i hver armkrok, i en buss midt på natten på vei ut av La Paz. Guttene slukte småkjeksene før de sovnet tett inntil meg. Vi var så kalde at da minstemann tisset på seg mens han satt på fanget mitt, var det kun deilig.

Vi kom fram etter en time, og da var det bare til å ta fatt på turen gjennom kakusområdet. Mobilen min var tom for strøm, så vi hadde ikke noe lys til å guide oss gjennom kakusene. Jeg tok minstemann på skuldrene og gikk først gjennom det mørke området. Vi stakk oss på de fleste kropsdeler, falt ned i sprekker, vasset gjennom elver før vi endelig kom tilbake til Alalay.

Jeg kan ikke beskrive hvor bekymret jeg var for de tre guttene. Jeg kan heller ikke beskrive hvor overveldet jeg er for at vi faktisk klarte å komme oss trygt tilbake til Alalay. Det er dette jeg kaller fredagsmirakler.