Har du foreldre?

Hva heter du? Har du foreldre? Er de levende eller døde? Har du bodd med dem hele livet?

15 nysgjerrige gutter møtte meg med store øyne, og dette var det første de lurte på når jeg trappet opp på Cabaña A på Alalay Aldeas for første gang. Aldeas betyr ”liten landsby”, og det beskriver min arbeidsplass veldig godt – en liten landsby utenfor byen, der barna er delt inn i aldersgrupper i forskjellige Cabañaer, hytter.

Jeg skal innrømme at jeg ble litt nervøs når jeg fikk beskjeden om at jeg skulle jobbe med de eldste gutta på Aldeasen, men det viste seg fort at jeg ikke hadde noe å frykte. Etter tre dager på jobb er jeg blitt god kamerat med alle 15, som er mellom 11 og 14 år. Noen er tøffe, noen er sjenerte. Noen er små, noen er store. Noen er åpne, noen er lukket. Noen smiler, noen gråter. Noen er De er veldig forskjellige alle sammen, men det finnes et fellestrekk:

Alle disse gutta har bodd på gata, alene og uten kjærlighet. Alle er merket på en eller annen måte – noen har store arr på kroppen, noen mangler fingre, mens andre er sterkt preget på innsiden. Det er utrolig tøft å tenke på at denne gjengen med herlige gutter tidligere har vandret, stjålet, sovet, frøst, grått, sloss, sniffet, flyktet, sultet, og blitt missbrukt i de utrygge gatene i La Paz. Jeg kan ikke komme på en verre livssituasjon enn et lite barn helt alene på gaten, fullstendig hjelpesløs mot alle farer som truer døgnet rundt.

Det er derfor helt utrolig å få være med å jobbe i Alalay, være med å erstatte alt av omsorg, oppmerksomhet, kjærlighet, hjelp og støtte som disse gutta har gått glipp av i løpet av sine år på gata.