Et skritt nærmere virkeligheten

Språkkurset her i Lima er i nå i gang og vi har skole fra mandag til lørdag. Vi har flere forskjellige fag, og lærer både om peruansk kultur og historie, grammatikk og å bruke språket i praksis. Dette går egentlig veldig bra, selv om jeg merker at det tar på, vi lærer jo ikke bare når vi er på skolen, men absolutt hele dagen. Jeg tenker spansk hele tiden og maskineriet mates med nye ord dagen lang.

Hver onsdag er vi på visita med skolen, og da besøker vi et av prosjektene Strømmestiftelsen støtter i områdene rundt Lima. I dag gikk turen til Ventanillos, et ganske lugubert strøk i utkanten av Lima. Los invados bor der, de som invaderte Lima fra Andesfjellene. Mange fattige kom samtidig mot byen, men siden ingen hadde råd til å bo i sentrum bosatte alle seg utenfor og det ble dannet en pueblo, en form for landsby. Slike områder fins på alle kanter av Lima, men veldig få av de som bor inne i byen drar dit, for det er vist veldig farlig og mye kriminalitet der sies det. Dette området er ikke det verste, de hadde elektrisitet om asfaltveier, men det var et skritt nærmere virkeligheten for meg.

Prosjektet vi besøkte i dette området heter Tierra de Niños, barnas land, og det jobber med barn, unge og familier i vanskeligheter. Dette prosjektet gjør en viktig jobb med å utdanne barn og unge, og i å motivere familier til å samarbeide innad og til å gjøre det beste ut av den tøffe hverdagen. Det drives et program som hjelper over 200 familier, og vi fikk besøke en av disse familiene. Etter å ha fått hjelp fungerte de bedre sammen, og hadde nå fått innlagt vann.

Noe jeg husker spesielt godt fra denne dagen er en ting presidenten i organisasjonen sa: ”Folk her har Tver, kameraer og elektrisitet, men selv om den amrikanske innflytelsen er stor, er fattigdommen enda større!”

Overalt kan man få øye på produkter importert fra Nord-Amerika.

LG – Life’s Good. Nei, ikke for alle!

Skjermet fra elendigheten

Jeg har vært flink gutt. Lest meg opp på både sør-amerikansk kultur og språk. Satt meg inn i politikk og historie, og prøvd å få oversikt over Perus og Bolivias situasjon. Jeg trodde jeg viste litt om hva jeg kom til, men det gjorde jeg absolutt ikke - alt er annerledes. Jeg merker allerede at undervisningen om stereotypi på Hald begynner å bli nyttig. Man lærer jo litt om Sør-Amerika på barneskolen, også ser man litt på TV, men etter bare noen dager her kan jeg si at det er så mye mer! Jeg bor hos et ganske velstående ektepar i Surquillo, en trygg og ordentlig del av Lima. Jeg har mitt eget rom, med min egen store seng, god plass til tingene mine, mitt eget skrivebord til å jobbe med lekser og atpåtil min egen TV. Jeg har ikke sett ekstrem fattigdom de dagene jeg har vært her, jeg bor jo omtrent akkurat som i Norge – i overflod av luksus, skjermet fra elendigheten, men jeg merker allikevel en forskjell på folk. Ut ifra det jeg vet om alle de sosiale problemene og den generelt lave levestandarden, kan jeg lese fortvilelsen og bekymringene i folks ansikter. De har en helt annen kamp i hverdagen enn det vi har, og det synes godt igjennom.
Vertsmoren vår, en veldig god og reflektert dame, har fortalt oss en del om dagens sitasjon Sør-Amerika, og spesielt Peru. Det er veldig interessant å høre slike ting fra innsiden, det blir nemlig annerledes fremstilt enn i historiebøkene. Hun for talte oss om det korrupte politiet, dårlig oppfølging av utviklingsforetak og en generelt litt håpløs fremtidssituasjon. Men den ene tingen hun fremhevet mest av alt var, som store deler av nyere bistand fokuserer på, selvfølgelig utdanning. Det er en voksende kultur for utdanning her i Peru, men hos las indígenas, de som stammer indianerne, er det fortsatt mange som ikke kommer seg på skolen.

Det er også en såkalt machokultur i Sør-Amerika. Dette merkes blant annet veldig godt når vi går på gaten, og annenhver mann enten plystrer, stønner eller roper noe til de norske jentene. Men denne kulturen påvirker også familielivet, og mange barn har fedre som ikke bryr seg. Og når det er dårlig kommunikasjon i ekteskap, er det som oftest barna som rammes hardest.

Vi var ute og gikk en tur i dag, og da la vi merke til noe som kan være et godt motto for utviklingen i Sør-Amerika:Barna imiterer det foreldrene deres gjør

Vi er igang, og har allerede hatt to dógn i Lima. Ingvild og jeg bor hos et helt fantastisk gammelt ektepar, som har tatt hjertelig imot oss, og vi blir vartet opp fra morgen til kveld. De heter Roberto og Anita, og er over sótti aar begge to, men vi har hatt mye moro med dem allerede. Vi har blant annet danset salsa i stuen til den fantastiske musikken til "Grupo 5", og gaatt en lang tur der de har vist oss det fineste deres del av Lima har aa by paa.

Lima er nemlig enorm, og vi har brukt disse to dógnene til aa bli litt bedre kjent med den. Vi har vaert paa de mest kjente stedene, faatt baade litt historie og kultur inn. I tillegg har vi utforsket mulighetene for aa trene, surfe og drive med andre sporter, og de er ganske saa gode!

Til mandag begynner vi paa spraakkurset som ligger ca. 20 minutter unna, men vi har allerede begynt spansklesingen for fult. Lommeordboken er selvfólgelig med overalt.

Dagens ord er tuna, som kan bety kaktusfiken, fikenkaktus eller studentgruppe som synger og spiller.

Jeg fóler at jeg har kommet til rett sted, og jeg gleder meg til fortsettelsen paa dette oppholdet.

En liten hyllest

Om en time er det 1. okt. Om en time er det dagen for avreise. Avreise for en helt utrolig tur. En reise til Sør-Amerika i 7 måneder. 7 Måneder fulle av utfordringer. Utfordringer jeg skal vokse på. Vokse på til å bli bittelitt klokere på verden, meg selv og Gud. Jeg kaster meg ut i noe helt ukjent, men jeg overbevist at jeg er på rett plass!

Det er godt å vite at man har mange i ryggen før man drar ut på en slik tur. Både menighet, familie og venner; jeg digger dere!

Til slutt en liten hyllest til min herlige, fantastisk fine Åsta Kaasa.

41 minutter i Ulaanbaatar

(http://cj.ibnlive.in.com/pix/cj/images/09-2007/0b9f544d481bb43c1f1000facdf5d461_full.jpg)

Dagen startet med en forsovelse, både til vaksinasjonstime og tannlegetime. Men jeg hoppet på sykkelen og alt gikk bra. En tannsjekk og to sprøyter senere satte jeg meg på sykkelen igjen for å dra hjemover, og det var da dramatikken begynte.

Jeg syklet mot togovergangen midt i Tønsberg sentrum, og stoppet fordi bommene var nede. Toget stod på stasjonen, dørene var lukket, men det rikket seg ikke. Det samlet seg store mengder av både folk og biler, og det var iallefall 200 mennesker tilstede. Disse bommene bruker vanligvis bare å være nede i et par minutter av gangen, så etter et kvarter var de fleste ganske utålmodige. Dette var ikke på hvilken som helst tid på døgnet, det var midt i den verste rushtiden. Folk har barn å hente, middager å varme, handling å få unnagjort, alle skal hjem fra jobb, og mange må krysse denne overgangen for få gjort dette. Tiden gikk, folkemassene økte, bilene ble stadig flere og utålmodigheten begynte etterhvert å utvikle seg til noe usunt. Flere og flere billister satte seg på hornet, og mange av fotgjengerne begynte å krype under bommene for å komme seg over. Man kunne se utålmodigheten og sinne i folks øyne, og glosene føyk høyt i alle kanter.

Etter 41 minutter gikk bommene opp. Alle disse minuttene satt jeg på sykkelen, lent mot et trafikklys, hørte på HKH Kronprinsesse Mette-Marits Utvalgte Salmer, og observerte alle de stakkars menneskene som opplevde en pause i sin travle hverdag. Det så virkelig ut som det var en ny opplevelse for mange av dem.

Jeg trodde jeg måtte dra ut for å oppleve store kulturforskjerller, men det viser seg vist at man nå bare kan bevege seg ut av sin egen stue; for dette var akkurat som å tilbringe 41 minutter i Ulaanbaatar.

"Alt har sin tid" leste Matte-Marit fra Forkynneren 3 på det siste sporet på sin salmesamling, en absurd kontrast til de jeg var vitne til.

En uke til avreise

Om en uke sitter jeg på flyet med dotter i øra og spiser halvlunkene kyllinglår og overkokte erter. Vi drar da hele Sør-Amerika-gjengen avgårde til Lima for å bo der en måned og lære oss ordentlig spansk, før vi begynner i de ulike praksisplassene våre. Jeg har vært klar for denne reisen i flere år, men nå er den så nær. Kun én uke...

Dette blir mitt livs lengste reise til nå, og absolutt den største utfordringen jeg noen gang har tatt, men jeg er klar!

Nå har vi hatt seks ukers undervisning om teambuilding, tverrkulturell kommunikasjon, bistand og krisehåndtering. Vi har blitt grundig forbredt, men nå er det på tide å kaste seg ut i det.

Min gode venn Andrew og jeg svinger oss til rytmene under Latin-Amerika-kvelden som ble arrangert tiligere denne uken.

(Foto: Ingvild Torgersen)

Hvordan svare?

But if we are the Body
Why aren't His arms reaching
Why aren't His hands healing
Why aren't His words teaching
And if we are the Body
Why aren't His feet going
Why is His love not showing them there is a way

Dette er teksten på refrenget til debut-singelen til Casting Crowns, som kom ut i 2003. Teksten bygger på Jak.2,1-9, og her stilles det mange spørsmål. Disse spørsmålene kan ikke besvares med ord, bare ved å ACT NOW!