Grusomt privilegium

Jeg gaar mye her i La Paz, og er ofte paa tur med Oystein Greni. Han synger til meg mens jeg trasker gjennom La Paz´ bratte gater, og mange minner dukker opp. Jeg har faat kjenne paa savnet mye sterkere enn jeg trodde jeg ville - baade venner, familie, kjaereste, grovbroed og norske skoger. Savn er en fael foelelse.

Barna jeg jobber med her paa Alalay, og de jeg moeter paa gaten, har et helt annet forhold til det aa savne. Mange av dem har aldri hatt foreldre, noen som er glad i dem eller noen som gir dem oppmerksomhet. Noen har blitt kastet ut av familien. Andre har flyktet fra vold, overgrep og alkohol. Jeg savner det jeg har, de savner det de ikke har.

For et grusomt privilegium det er aa savne.

U-sving en fredag i november

Fredag var en hard dag paa Alalay. Den startet med at jeg maatte opp 04:20 for aa jogge med noen av gutta i 45 minutter. Etter en real runde oppkast ble jeg sittende 3 timer paa en hagestol, paa et moete paa tre timer, der jeg ikke forsto noe. Til middag fikk vi en stuing som var laget av raattne poteter. Alle disse blir samlet opp, dypfryst i en maaned, og etter det servert som en delikatesse. Det smakte doed.

Mitt hoved ansvar paa Alalay er aa ta vare paa en gutt som har ekstra problemer. Han er tretten aar, men leger og psykologer har anslaatt at han har en mentalitet som en 5-aaring. Han kan verken lese eller skrive, og kan nesten ingenting i matte eller andre fag. Jeg gjoer lekser med denne gutten hver dag, og det er en stor utfordring. Jeg hadde mange dager proevd aa faa han til aa lese med meg, men han ville ikke fordi han synes han var saa daarlig. Til tross for min daarlige start paa dagen denne fredagen, bestemte jeg meg for aa faa opp selvtillitten til gutten. Naar det var lesketid tok jeg med meg gutten til et sted der vi var for oss selv. Vi satte oss utendoers oppaa en skillevegg, og jeg tok fram et lite barnehefte paa spansk. Det tok for seg de viktigste hendelsene i bibelhistorien, paa en veldig lettlest maate med mange illustrasjoner.

"Jeg vet du ikke liker aa lese, men naa proever vi aa lese annenhvert avsnitt", sa jeg til gutten, "for dette er en skikkelig spennende bok".

Han begynte aa lese overskriften, men synes det ble for vanskelig og ba meg fortsette. Jeg leste om skapelsen paa spansk for gutten, mens han hoerte noeye etter og studerte tegningene med stor interesse. Han leste litt videre om syndefallet, foer jeg maatte overta, men han leste mer og mer for hver fortelling - og til slutt var det han som leste mesteparten.

Vi brukte godt over 2 timer paa aa komme igjennom dette lille heftet paa 10 sider, men naar vi var ferdige saa han paa meg med store oeyne og fortalte meg at han idag hadde lest ut sin aller foerste bok. "Du har laert meg aa lese! Jeg har lest ut en hel bok! Takk storebror!"

Foto: Ingvild Torgersen

Denne fredagen var ikke saa hard allikevell - gutten hadde gjort akkurat det samme som meg, og han kalte det en av de beste dagene i sitt liv.

Livets kamp

Mandag er dagen for gatearbeid:

"I have hungry" mumlet gutten med kluten foran munnen, og et lurt smil etter aa ha vist fram litt engelsk.

"Hvorfor det?" spurte jeg, "Tjener du ikke nok penger til mat som skopusser?", litt svimmel av den sterke lukten av lim.

"Jo," Sier gutten lavt, mens han tar kluten vekk fra ansiktet, limflaska opp av lomma og ser trist på meg. "men jeg bruker for mye penger på dette - og alkohol."

Han forklarte at lim var godt for humøret, og han fortalte meg etterpå om sine erfaringer innen sex og stjeling. Gutten er 10 år.

Dette var mitt første møte med gateguttene. Etterpå spilte vi fotball - og jeg skulle ønske dere hadde sett smilet til gutten når han scoret mål. Gutten har mange kamper i livet, og dette er vel en av de få han har vunnet.

Jeg har aldri hatt brødre

Hanen som galer fra kl 04:00 helt fram til alarmen som ringer 05:20, før den iskalde dusjen venter. Lukten av tiss, svette og råtten melk. Knirkingen når man setter tennene i de steinharde bollene til frokost. Gnagesårene i hendene etter å ha skrelt søtpoteter og gulrøtter i 3 timer. Bestikket og koppene som er så skitne at det er umulig å unngå magesjau. Kondisen som ikke holder mer enn 5 min på fotballbanen i denne høyden. Den uorganiserte arbeidsfordelingen, som gjør det umulig å vite hva man skal gjøre. Tingene som forsvinner fra kjøleskapet. Loppekassa av en seng der jeg skal hvile meg før neste dag.

Alt dette glemmes når en av gutta mine kaster seg om halsen min, smiler opp mot meg og sier: ”Vet du hva? Jeg liker deg skikkelig godt jeg, storebror!” Jeg har aldri hatt brødre – nå har jeg 15.

En vanlig dag på Alalay Aldeas:

04:00 – Hanen galer

05:20 – Alarmen ringer

06:00 – Arb.dagen starter med romsjekk i Cabaña A

06:30 – Grupo Buen Dia, bønn og løfter for dagen

07:00 – Frokost, harde boller og varm melk

07:30 – Gutta drar på skolen med Alalaybussen

10:00 – Skylle, vaske, skrelle, koke, steke til barna mens de er på skolen

14:00 – Middag, toretters

14:30 – Leksehjelp, alt fra håndarbeid til matte

17:00 – Teservering, harde boller og varmt sukkervann

17:30 – Film, herlig dubbet til spansk

19:00 – Dagens oppgjør på fotballbanen

20:00 – Kveldsmat, iskald suppe

22:00 – Momento de Paz, leggetid

Har du foreldre?

Hva heter du? Har du foreldre? Er de levende eller døde? Har du bodd med dem hele livet?

15 nysgjerrige gutter møtte meg med store øyne, og dette var det første de lurte på når jeg trappet opp på Cabaña A på Alalay Aldeas for første gang. Aldeas betyr ”liten landsby”, og det beskriver min arbeidsplass veldig godt – en liten landsby utenfor byen, der barna er delt inn i aldersgrupper i forskjellige Cabañaer, hytter.

Jeg skal innrømme at jeg ble litt nervøs når jeg fikk beskjeden om at jeg skulle jobbe med de eldste gutta på Aldeasen, men det viste seg fort at jeg ikke hadde noe å frykte. Etter tre dager på jobb er jeg blitt god kamerat med alle 15, som er mellom 11 og 14 år. Noen er tøffe, noen er sjenerte. Noen er små, noen er store. Noen er åpne, noen er lukket. Noen smiler, noen gråter. Noen er De er veldig forskjellige alle sammen, men det finnes et fellestrekk:

Alle disse gutta har bodd på gata, alene og uten kjærlighet. Alle er merket på en eller annen måte – noen har store arr på kroppen, noen mangler fingre, mens andre er sterkt preget på innsiden. Det er utrolig tøft å tenke på at denne gjengen med herlige gutter tidligere har vandret, stjålet, sovet, frøst, grått, sloss, sniffet, flyktet, sultet, og blitt missbrukt i de utrygge gatene i La Paz. Jeg kan ikke komme på en verre livssituasjon enn et lite barn helt alene på gaten, fullstendig hjelpesløs mot alle farer som truer døgnet rundt.

Det er derfor helt utrolig å få være med å jobbe i Alalay, være med å erstatte alt av omsorg, oppmerksomhet, kjærlighet, hjelp og støtte som disse gutta har gått glipp av i løpet av sine år på gata.

Et poeng til meg, null poeng til høydesjuken

Jeg er kommet vel frem til La Paz, og etter en real slosskamp mot høydesjuken - er jeg nå ved god helse. Vi har blitt godt mottatt av ALALAY, og disse første dagene har vi dratt rundt å besøkt sentre på ulike steder i La Paz og El Alto. Vi har møtt mange gatebarn, og sett hvordan ALALAY jobber for å ta vare på dem, og jeg må virkelig si at det er et privilegium å få være med på dette arbeidet.

Jeg bor i utrolig kul leilighet med fire andre gutter. Tre av dem er brødre, og han jeg deler rom med er et tidligere gatebarn som har gjennomført hele ALALAY's opplegg.

Dette blir et kort innlegg, uten for detajlerte oppdateringer - jeg sitter nemlig tullet inn i et nett av ledninger og kabler, på en liten internettsjappe, som jeg blir kastet ut fra om et par minutter. Imorgen drar vi til Aldeasen, en liten landsby ALALAY driver utenfor byen, der vi skal jobbe resten av oppholdet. Drømmen blir mer og mer virkelig, men imorgen begynner det for fullt.

Nabolaget.

Bilen gutta og jeg farter rundt i.

Hver gate slutter i en utsikt som denne - Andesfjellenes mektige prakt. La Paz må være den mest malplasserte, men dog den mest utrolige, fantastiske jeg noen gang har opplevd - og jeg kan ikke vente på fortsettelsen av dette oppholdet.

Mami's nypressede duker må til vask imorgen

Tiden er inne for et nytt steg på den utrolige reisen. Om ca. et døgn setter Ingvild og jeg oss på flyet til La Paz, Bolivia. Den fjerne drømmen om ALALAY er nærmere enn noen gang, og jeg kjenner kvalmen av spenning og nervøsitet så langt opp i halsen at jeg er redd jeg kommer til å søle på Mami’s nypressede duker.

Den siste tiden i Lima har vært bra, veldig bra, og kanskje litt for bra. Vi har vært redde for at vi skulle vende oss til luksusen her før vi dro videre til barnehjemmet. Noen ganger, når tankene mine har løpt fritt, har jeg tenkt på situasjonen som flyet vi skal sette oss på i morgen skal til Norge. At jeg skal hjem og få klemme foreldre, besteforeldre, søsken, venner og kjæreste som allerede er dypt savnet. Men når tankene har summet seg videre har jeg fort funnet ut at den utrolige reisen ennå ikke har begynt. I morgen begynner det, når vi kommer til La Paz. Der venter en ny familie, en ny jobb og høydesyken på oss. Jeg er overmåte takknemlig hvis noen vil være med å be for meg.

Jeg prøver å se fremover, men jeg vet ikke hva som venter meg.Solo Dios sabe mi destino – Bare Gud vet min skjebne.