Har du foreldre?

Hva heter du? Har du foreldre? Er de levende eller døde? Har du bodd med dem hele livet?

15 nysgjerrige gutter møtte meg med store øyne, og dette var det første de lurte på når jeg trappet opp på Cabaña A på Alalay Aldeas for første gang. Aldeas betyr ”liten landsby”, og det beskriver min arbeidsplass veldig godt – en liten landsby utenfor byen, der barna er delt inn i aldersgrupper i forskjellige Cabañaer, hytter.

Jeg skal innrømme at jeg ble litt nervøs når jeg fikk beskjeden om at jeg skulle jobbe med de eldste gutta på Aldeasen, men det viste seg fort at jeg ikke hadde noe å frykte. Etter tre dager på jobb er jeg blitt god kamerat med alle 15, som er mellom 11 og 14 år. Noen er tøffe, noen er sjenerte. Noen er små, noen er store. Noen er åpne, noen er lukket. Noen smiler, noen gråter. Noen er De er veldig forskjellige alle sammen, men det finnes et fellestrekk:

Alle disse gutta har bodd på gata, alene og uten kjærlighet. Alle er merket på en eller annen måte – noen har store arr på kroppen, noen mangler fingre, mens andre er sterkt preget på innsiden. Det er utrolig tøft å tenke på at denne gjengen med herlige gutter tidligere har vandret, stjålet, sovet, frøst, grått, sloss, sniffet, flyktet, sultet, og blitt missbrukt i de utrygge gatene i La Paz. Jeg kan ikke komme på en verre livssituasjon enn et lite barn helt alene på gaten, fullstendig hjelpesløs mot alle farer som truer døgnet rundt.

Det er derfor helt utrolig å få være med å jobbe i Alalay, være med å erstatte alt av omsorg, oppmerksomhet, kjærlighet, hjelp og støtte som disse gutta har gått glipp av i løpet av sine år på gata.

Et poeng til meg, null poeng til høydesjuken

Jeg er kommet vel frem til La Paz, og etter en real slosskamp mot høydesjuken - er jeg nå ved god helse. Vi har blitt godt mottatt av ALALAY, og disse første dagene har vi dratt rundt å besøkt sentre på ulike steder i La Paz og El Alto. Vi har møtt mange gatebarn, og sett hvordan ALALAY jobber for å ta vare på dem, og jeg må virkelig si at det er et privilegium å få være med på dette arbeidet.

Jeg bor i utrolig kul leilighet med fire andre gutter. Tre av dem er brødre, og han jeg deler rom med er et tidligere gatebarn som har gjennomført hele ALALAY's opplegg.

Dette blir et kort innlegg, uten for detajlerte oppdateringer - jeg sitter nemlig tullet inn i et nett av ledninger og kabler, på en liten internettsjappe, som jeg blir kastet ut fra om et par minutter. Imorgen drar vi til Aldeasen, en liten landsby ALALAY driver utenfor byen, der vi skal jobbe resten av oppholdet. Drømmen blir mer og mer virkelig, men imorgen begynner det for fullt.

Nabolaget.

Bilen gutta og jeg farter rundt i.

Hver gate slutter i en utsikt som denne - Andesfjellenes mektige prakt. La Paz må være den mest malplasserte, men dog den mest utrolige, fantastiske jeg noen gang har opplevd - og jeg kan ikke vente på fortsettelsen av dette oppholdet.

Mami's nypressede duker må til vask imorgen

Tiden er inne for et nytt steg på den utrolige reisen. Om ca. et døgn setter Ingvild og jeg oss på flyet til La Paz, Bolivia. Den fjerne drømmen om ALALAY er nærmere enn noen gang, og jeg kjenner kvalmen av spenning og nervøsitet så langt opp i halsen at jeg er redd jeg kommer til å søle på Mami’s nypressede duker.

Den siste tiden i Lima har vært bra, veldig bra, og kanskje litt for bra. Vi har vært redde for at vi skulle vende oss til luksusen her før vi dro videre til barnehjemmet. Noen ganger, når tankene mine har løpt fritt, har jeg tenkt på situasjonen som flyet vi skal sette oss på i morgen skal til Norge. At jeg skal hjem og få klemme foreldre, besteforeldre, søsken, venner og kjæreste som allerede er dypt savnet. Men når tankene har summet seg videre har jeg fort funnet ut at den utrolige reisen ennå ikke har begynt. I morgen begynner det, når vi kommer til La Paz. Der venter en ny familie, en ny jobb og høydesyken på oss. Jeg er overmåte takknemlig hvis noen vil være med å be for meg.

Jeg prøver å se fremover, men jeg vet ikke hva som venter meg.Solo Dios sabe mi destino – Bare Gud vet min skjebne.

Selvstendig næringsdrivende

Her i Peru er det kun et par flasker som kan pantes, og bortsett fra det er det ingen annen søppelsortering. Det finnes derimot en ordning som sier at hvis man leverer inn en søpplesekk med sortert avfall, får man en liten sum penger. Dette er en veldig praktisk ordning for den fattige delen av befolkningen som ikke har noen mulighet til å utdannanne seg. Ta for eksempel denne damen, hun er selvstendig næringsdrivende søpplesorterer – og hun har veldig kort vei til jobb.

Livet i skuret

03.06 våknet jeg brått opp. Det var lyder fra en fløyte som vekte meg, og jeg skjønte at det måtte være folk på idrettsbanen tvers over veien, tross for den sene nattetimen. Men det viste seg snart at jeg tok grundig feil.

Lyden utviklet seg og ble etter hvert en blanding av dunk, slag og skritt – og jeg skjønte fort at det ikke kunne være idrettsfolk. Jeg var lys våken og fryktlig nysgjerrig, så jeg reiste meg opp i senga for å høre nærmere etter. Plutselig satte en mannestemme i de værste skrikene jeg noen gang har hørt. Det var lange, grusomme vræl, som av helt uutholdelig smerte. Vettskremt snek jeg meg mot vinduet for å se hva som foregikk. Det eneste jeg så var vaktmannen vår forsvinne bak muren i den mørke, skumle gaten. Jeg gikk tilbake i sengen, mens skrikene fortsatte. Jeg sov ikke stort mer den natten.

Neste dag fikk jeg vite at det hadde vært tre fulle gutter som hadde kommet oppover gaten vår, og banket på dørene til alle husene. Vaktmannen vår blåste da i en fløyte for å skremme guttene vekk, men de reagerte heller med sinne. De helt forferdelige skrikene jeg hørte, var smerteskrik fra en stakkars mann, vakten som gir meg en varmt smil og et vink hver eneste morgen, som måtte forsvare seg mot tre illsinte fyllikker.

Det hele gikk bra og vaktmannen er ved god helse, men livssituasjonen denne vaktmannen befinner seg i, gjør meg både flau og sint. Han jobber vakter på minst 12 timer hver dag og har 1,5 time til jobb hver vei. Det vil altså si at han har 9 timer igjen av døgnet før han må dra på jobb igjen, og disse timene er den eneste han har sammen med sin kone og sin sønn, tiden han også må bruke til å hvile ut før han skal på en ny vakt. Jobben går ut på å passe på gaten; se til at alt er ordentlig, låse opp dører for folk, og aller mest – sitte i et skur.

Det er veldig sjelden slike dramatiske hendelser som skjedde i natt inntreffer, men når de gjør det er han helt alene. Han har ingen forsikring, så hvis han blir skadet må han betale alt selv. Det var godt nattens hendelse gikk bra, for har han ingen mulighet til å betale en sykehusregning med en timelønn på latterlige 3,33 kroner. Men han har heller ingen muliget til å jobbe med noe annet uten utdannelse. Han er fanget i livet i skuret.

Åtte ungdommer

Åtte ungdommer i ring. Åtte ungdommer med lys hud og store kameraer på fanget. Åtte skikkelig tøffe ungdommer som har dratt helt til den andre siden av kloden for å jobbe i ulike utviklingsprosjekter i en helt fremmed kultur.

Foran dem sitter en veldig ung jente. Hun fniser litt og smiler søtt når man møter blikket hennes. Jenta begynner å fortelle. Hun forteller om hvordan hun ble voldtatt som elleveåring og hvordan hun måtte føde når hun kun var tolv år. Hun forteller med ro i stemmen og håp i øynene. Hun er bare en av mange unge mødre i Peru som har blitt forvist av familiene sine. I dag bor hun med sammen sønnen sin, og mange andre jenter i samme situasjon, på et senter som jobber for å hjelpe unge mødre. Her lærer hun å ta vare på seg selv og sønnen sin , og hun får skolegang og en utdannelse. I tillegg drar den fjorten år gamle jenta rundt på skoler for å fortelle andre barn sin historie for å forhindre at de havner i samme situasjon.

Åtte ungdommer i ring. Åtte ungdommer med lys hud og store kameraer i fanget. Åtte ungdommer som ikke er så tøffe lenger.

Verdensberømte pensjonister

Vertsfamilien jeg bor hos her i Lima fortjener litt oppmerksomhet på denne bloggen, de er nemlig det herligste pensjonistparet jeg noen gang har møtt. Det går ikke an å beskrive slike mennesker med ord, de må oppleves, men jeg skal prøve å gi et lite glimt. Mine foreldre her i Lima heter Anita og Roberto Ramos og er over 70 år begge to. Mami er den morsomste damen jeg noen gang har møtt. Hun har en selviro ni jeg aldri har sett maken til, og hun kan få enhver til å bli sittende timesvis å høre på historier fra livet hennes.

Papi kan kun et par ord engelsk, men man kan allikevel sitte å ha samtaler med han. Når han bruker sine få engelske ord, jeg bruker mine få spanske ord og begge bruker kroppsspråket ved bruk av kroppspråk, kan vi ha lange samtaler om alt fra innvandring til bensinpriser. Hans favorittfrase er ”Whazzzaap?”, og meg kaller han bare Baby.

Vi stortrives med dette paret, og i går var vi ute på tur med dem. Vi satte oss på en buss som gikk 15 mil nordover, til et sted som heter Ancón. Turen tok ca. to timer, og hele veien satt jeg og så med store øyne ut av vinduene. Lima er en helt utrolig enorm by, den har rett og slett ingen slutt. Mami fortalte at det var slumområder hele veien opp til Ecuador, og det er mye å se i disse områdene. Mye elendighet, men også masse interresant.

Bussen svinget omsider av hovedveien, inn til et område som lignet en slum. Men så fort vi kom oss av og fikk rundet noen svinger, fikk vi se et stort, vakkert område, nede ved sjøen. Vi var her i noen timer – gikk langs vannet, lo av vitsene og fortellingene til Mami, tok bilder, så på pelikanene, matet pelikanene, spiste fisk og blekksprutarmer, og fikk oppleve ennå litt mer av den peruanske kulturen. Jeg blir mer og mer glad i disse menneskene for hver dag som går, og selv om jeg bare har bodd hos dem i litt over en uke, er vi veldig godt kjent allikevel.

Blekksprut

For å være på den sikre siden har vi spurt dem om vi kan få legge ut bilder av dem på bloggen. De lurte på hva dette var for noe, og vi forklarte dem at det er en internett side der vi forteller om hva vi opplever. De ble i full begeistring klar over at de hadde muligheten til å bli verdensberømte pensjonister.