Selvstendig næringsdrivende

Her i Peru er det kun et par flasker som kan pantes, og bortsett fra det er det ingen annen søppelsortering. Det finnes derimot en ordning som sier at hvis man leverer inn en søpplesekk med sortert avfall, får man en liten sum penger. Dette er en veldig praktisk ordning for den fattige delen av befolkningen som ikke har noen mulighet til å utdannanne seg. Ta for eksempel denne damen, hun er selvstendig næringsdrivende søpplesorterer – og hun har veldig kort vei til jobb.

Livet i skuret

03.06 våknet jeg brått opp. Det var lyder fra en fløyte som vekte meg, og jeg skjønte at det måtte være folk på idrettsbanen tvers over veien, tross for den sene nattetimen. Men det viste seg snart at jeg tok grundig feil.

Lyden utviklet seg og ble etter hvert en blanding av dunk, slag og skritt – og jeg skjønte fort at det ikke kunne være idrettsfolk. Jeg var lys våken og fryktlig nysgjerrig, så jeg reiste meg opp i senga for å høre nærmere etter. Plutselig satte en mannestemme i de værste skrikene jeg noen gang har hørt. Det var lange, grusomme vræl, som av helt uutholdelig smerte. Vettskremt snek jeg meg mot vinduet for å se hva som foregikk. Det eneste jeg så var vaktmannen vår forsvinne bak muren i den mørke, skumle gaten. Jeg gikk tilbake i sengen, mens skrikene fortsatte. Jeg sov ikke stort mer den natten.

Neste dag fikk jeg vite at det hadde vært tre fulle gutter som hadde kommet oppover gaten vår, og banket på dørene til alle husene. Vaktmannen vår blåste da i en fløyte for å skremme guttene vekk, men de reagerte heller med sinne. De helt forferdelige skrikene jeg hørte, var smerteskrik fra en stakkars mann, vakten som gir meg en varmt smil og et vink hver eneste morgen, som måtte forsvare seg mot tre illsinte fyllikker.

Det hele gikk bra og vaktmannen er ved god helse, men livssituasjonen denne vaktmannen befinner seg i, gjør meg både flau og sint. Han jobber vakter på minst 12 timer hver dag og har 1,5 time til jobb hver vei. Det vil altså si at han har 9 timer igjen av døgnet før han må dra på jobb igjen, og disse timene er den eneste han har sammen med sin kone og sin sønn, tiden han også må bruke til å hvile ut før han skal på en ny vakt. Jobben går ut på å passe på gaten; se til at alt er ordentlig, låse opp dører for folk, og aller mest – sitte i et skur.

Det er veldig sjelden slike dramatiske hendelser som skjedde i natt inntreffer, men når de gjør det er han helt alene. Han har ingen forsikring, så hvis han blir skadet må han betale alt selv. Det var godt nattens hendelse gikk bra, for har han ingen mulighet til å betale en sykehusregning med en timelønn på latterlige 3,33 kroner. Men han har heller ingen muliget til å jobbe med noe annet uten utdannelse. Han er fanget i livet i skuret.

Åtte ungdommer

Åtte ungdommer i ring. Åtte ungdommer med lys hud og store kameraer på fanget. Åtte skikkelig tøffe ungdommer som har dratt helt til den andre siden av kloden for å jobbe i ulike utviklingsprosjekter i en helt fremmed kultur.

Foran dem sitter en veldig ung jente. Hun fniser litt og smiler søtt når man møter blikket hennes. Jenta begynner å fortelle. Hun forteller om hvordan hun ble voldtatt som elleveåring og hvordan hun måtte føde når hun kun var tolv år. Hun forteller med ro i stemmen og håp i øynene. Hun er bare en av mange unge mødre i Peru som har blitt forvist av familiene sine. I dag bor hun med sammen sønnen sin, og mange andre jenter i samme situasjon, på et senter som jobber for å hjelpe unge mødre. Her lærer hun å ta vare på seg selv og sønnen sin , og hun får skolegang og en utdannelse. I tillegg drar den fjorten år gamle jenta rundt på skoler for å fortelle andre barn sin historie for å forhindre at de havner i samme situasjon.

Åtte ungdommer i ring. Åtte ungdommer med lys hud og store kameraer i fanget. Åtte ungdommer som ikke er så tøffe lenger.

Verdensberømte pensjonister

Vertsfamilien jeg bor hos her i Lima fortjener litt oppmerksomhet på denne bloggen, de er nemlig det herligste pensjonistparet jeg noen gang har møtt. Det går ikke an å beskrive slike mennesker med ord, de må oppleves, men jeg skal prøve å gi et lite glimt. Mine foreldre her i Lima heter Anita og Roberto Ramos og er over 70 år begge to. Mami er den morsomste damen jeg noen gang har møtt. Hun har en selviro ni jeg aldri har sett maken til, og hun kan få enhver til å bli sittende timesvis å høre på historier fra livet hennes.

Papi kan kun et par ord engelsk, men man kan allikevel sitte å ha samtaler med han. Når han bruker sine få engelske ord, jeg bruker mine få spanske ord og begge bruker kroppsspråket ved bruk av kroppspråk, kan vi ha lange samtaler om alt fra innvandring til bensinpriser. Hans favorittfrase er ”Whazzzaap?”, og meg kaller han bare Baby.

Vi stortrives med dette paret, og i går var vi ute på tur med dem. Vi satte oss på en buss som gikk 15 mil nordover, til et sted som heter Ancón. Turen tok ca. to timer, og hele veien satt jeg og så med store øyne ut av vinduene. Lima er en helt utrolig enorm by, den har rett og slett ingen slutt. Mami fortalte at det var slumområder hele veien opp til Ecuador, og det er mye å se i disse områdene. Mye elendighet, men også masse interresant.

Bussen svinget omsider av hovedveien, inn til et område som lignet en slum. Men så fort vi kom oss av og fikk rundet noen svinger, fikk vi se et stort, vakkert område, nede ved sjøen. Vi var her i noen timer – gikk langs vannet, lo av vitsene og fortellingene til Mami, tok bilder, så på pelikanene, matet pelikanene, spiste fisk og blekksprutarmer, og fikk oppleve ennå litt mer av den peruanske kulturen. Jeg blir mer og mer glad i disse menneskene for hver dag som går, og selv om jeg bare har bodd hos dem i litt over en uke, er vi veldig godt kjent allikevel.

Blekksprut

For å være på den sikre siden har vi spurt dem om vi kan få legge ut bilder av dem på bloggen. De lurte på hva dette var for noe, og vi forklarte dem at det er en internett side der vi forteller om hva vi opplever. De ble i full begeistring klar over at de hadde muligheten til å bli verdensberømte pensjonister.

Et skritt nærmere virkeligheten

Språkkurset her i Lima er i nå i gang og vi har skole fra mandag til lørdag. Vi har flere forskjellige fag, og lærer både om peruansk kultur og historie, grammatikk og å bruke språket i praksis. Dette går egentlig veldig bra, selv om jeg merker at det tar på, vi lærer jo ikke bare når vi er på skolen, men absolutt hele dagen. Jeg tenker spansk hele tiden og maskineriet mates med nye ord dagen lang.

Hver onsdag er vi på visita med skolen, og da besøker vi et av prosjektene Strømmestiftelsen støtter i områdene rundt Lima. I dag gikk turen til Ventanillos, et ganske lugubert strøk i utkanten av Lima. Los invados bor der, de som invaderte Lima fra Andesfjellene. Mange fattige kom samtidig mot byen, men siden ingen hadde råd til å bo i sentrum bosatte alle seg utenfor og det ble dannet en pueblo, en form for landsby. Slike områder fins på alle kanter av Lima, men veldig få av de som bor inne i byen drar dit, for det er vist veldig farlig og mye kriminalitet der sies det. Dette området er ikke det verste, de hadde elektrisitet om asfaltveier, men det var et skritt nærmere virkeligheten for meg.

Prosjektet vi besøkte i dette området heter Tierra de Niños, barnas land, og det jobber med barn, unge og familier i vanskeligheter. Dette prosjektet gjør en viktig jobb med å utdanne barn og unge, og i å motivere familier til å samarbeide innad og til å gjøre det beste ut av den tøffe hverdagen. Det drives et program som hjelper over 200 familier, og vi fikk besøke en av disse familiene. Etter å ha fått hjelp fungerte de bedre sammen, og hadde nå fått innlagt vann.

Noe jeg husker spesielt godt fra denne dagen er en ting presidenten i organisasjonen sa: ”Folk her har Tver, kameraer og elektrisitet, men selv om den amrikanske innflytelsen er stor, er fattigdommen enda større!”

Overalt kan man få øye på produkter importert fra Nord-Amerika.

LG – Life’s Good. Nei, ikke for alle!

Skjermet fra elendigheten

Jeg har vært flink gutt. Lest meg opp på både sør-amerikansk kultur og språk. Satt meg inn i politikk og historie, og prøvd å få oversikt over Perus og Bolivias situasjon. Jeg trodde jeg viste litt om hva jeg kom til, men det gjorde jeg absolutt ikke - alt er annerledes. Jeg merker allerede at undervisningen om stereotypi på Hald begynner å bli nyttig. Man lærer jo litt om Sør-Amerika på barneskolen, også ser man litt på TV, men etter bare noen dager her kan jeg si at det er så mye mer! Jeg bor hos et ganske velstående ektepar i Surquillo, en trygg og ordentlig del av Lima. Jeg har mitt eget rom, med min egen store seng, god plass til tingene mine, mitt eget skrivebord til å jobbe med lekser og atpåtil min egen TV. Jeg har ikke sett ekstrem fattigdom de dagene jeg har vært her, jeg bor jo omtrent akkurat som i Norge – i overflod av luksus, skjermet fra elendigheten, men jeg merker allikevel en forskjell på folk. Ut ifra det jeg vet om alle de sosiale problemene og den generelt lave levestandarden, kan jeg lese fortvilelsen og bekymringene i folks ansikter. De har en helt annen kamp i hverdagen enn det vi har, og det synes godt igjennom.
Vertsmoren vår, en veldig god og reflektert dame, har fortalt oss en del om dagens sitasjon Sør-Amerika, og spesielt Peru. Det er veldig interessant å høre slike ting fra innsiden, det blir nemlig annerledes fremstilt enn i historiebøkene. Hun for talte oss om det korrupte politiet, dårlig oppfølging av utviklingsforetak og en generelt litt håpløs fremtidssituasjon. Men den ene tingen hun fremhevet mest av alt var, som store deler av nyere bistand fokuserer på, selvfølgelig utdanning. Det er en voksende kultur for utdanning her i Peru, men hos las indígenas, de som stammer indianerne, er det fortsatt mange som ikke kommer seg på skolen.

Det er også en såkalt machokultur i Sør-Amerika. Dette merkes blant annet veldig godt når vi går på gaten, og annenhver mann enten plystrer, stønner eller roper noe til de norske jentene. Men denne kulturen påvirker også familielivet, og mange barn har fedre som ikke bryr seg. Og når det er dårlig kommunikasjon i ekteskap, er det som oftest barna som rammes hardest.

Vi var ute og gikk en tur i dag, og da la vi merke til noe som kan være et godt motto for utviklingen i Sør-Amerika:Barna imiterer det foreldrene deres gjør

Vi er igang, og har allerede hatt to dógn i Lima. Ingvild og jeg bor hos et helt fantastisk gammelt ektepar, som har tatt hjertelig imot oss, og vi blir vartet opp fra morgen til kveld. De heter Roberto og Anita, og er over sótti aar begge to, men vi har hatt mye moro med dem allerede. Vi har blant annet danset salsa i stuen til den fantastiske musikken til "Grupo 5", og gaatt en lang tur der de har vist oss det fineste deres del av Lima har aa by paa.

Lima er nemlig enorm, og vi har brukt disse to dógnene til aa bli litt bedre kjent med den. Vi har vaert paa de mest kjente stedene, faatt baade litt historie og kultur inn. I tillegg har vi utforsket mulighetene for aa trene, surfe og drive med andre sporter, og de er ganske saa gode!

Til mandag begynner vi paa spraakkurset som ligger ca. 20 minutter unna, men vi har allerede begynt spansklesingen for fult. Lommeordboken er selvfólgelig med overalt.

Dagens ord er tuna, som kan bety kaktusfiken, fikenkaktus eller studentgruppe som synger og spiller.

Jeg fóler at jeg har kommet til rett sted, og jeg gleder meg til fortsettelsen paa dette oppholdet.