"Skremmende vennlighet"

Søndag var valgdag her i Bolivia, og det betyr en rolig dag uten biler i gatene. Jeg bestemte meg derfor for å dra ut på eventyr - jeg ville bestige et fjell som ligger midt i byedelen av La Paz jeg bor, for å komme opp til den mest malplasserte skyskraperen jeg vet om. Ting gikk ikke helt som jeg hadde forventet, men et eventyr ble det så vist.

Før jeg begynte å gå mot fjellet, stoppet jeg på en sjappe og spiste en salteña, det beste man kan få tak i her i dette landet. Mens jeg stod og nøyt denne klumpen av søt deig med kylling inni, hørte jeg noen som kom mot meg bakfra og ropte "AMIGO!!!" Jeg snudde meg, og ble omfavnet før jeg rakk å svelge de siste kyllingbitene. Mannen holdt en lang remse høflighetsfraser, om hvor hyggelig det var å se meg, mens jeg tenkte så det knaket - jeg kunne ikke kjenne mannen igjen. Jeg ss at jeg måtte gå videre, og han avsluttet samtalen med:

"Jeg er bedt bort ikveld, du kan jo være med hvis du vil?"

Jeg var alt for satt ut til å få uttrykt noe som helst, så plustelig var vi i full gang med å utveksle mobilnummer. Han spurte om navnet mitt, noe som bekreftet min teori om at jeg aldri hadde presentert meg for denne mannen. Han gikk videre, etter å ha omfavnet meg på nytt og sagt hvor utrolig koslig det var at vi var venner.
Etter å gransket hjernen min fullstendig, kom jeg til slutt på at jeg hadde fått øyekontakt med mannen på en Thanksgiving-middag med over 600 gjester.

"Makan til skremmende vennlighet", tenkte jeg mde et snev av kultursjokk, mens jeg gikk mot fjellet.

Jeg gikk et langt stykke for å komme til enden av byen, og ut mot fjellet. Til min overraskelse måtte jeg krysse en elv, så da var det bare å ta av seg på beina og gå over. Jeg klarte selvfølgelig å falle over ende i den brune, illeluktende elven, men jeg fortsatte videre mot fjellet full av pågangsmot. Jeg begynte å klatre opp fjellsiden, noe som gikk overraskende bra til å være 4000 moh. Etter en lang klatretur kom jeg til toppen, og det som møtte meg var et stort gjerde. Til min store skuffelse kunne jeg ikke komme meg opp til den stygge skyskraperen, og noen god utsikt ble det heller ikke på meg. Jeg gikk skuffet ned igjen, og ble ennå mer irritert når jeg fant en vei over elven som ikke bydde på noen problemer.

Mens jeg fortsatte bortover begynte det plutselig å blåse noe helt vanvittig. Jeg tror aldri jeg har følt strekere vind, og jeg måtte virkelig holde meg for ansiktet for ikke å drukne i sand. Vinden gikk plutselig over, og da jeg fikk åpnet øynene så jeg en mann som løp rundt i vinden. Jeg snakket litt med han, og han kalte det en tornado - da man tydelig kunne se virvelvindene. Dette høres jo veldig dramatisk ut, men det var ingen flyvende hustak eller brautende kuer.

Jeg stod da der og hostet mens jeg prøvde å få ut de enorme mengdene sand jeg hadde i ører, øyne og hår. Mens jeg stod der, med fem fingre i hvert øye, hører jeg omsider en forsiktig stemme som spør:
"Trenger du hjelp? Vi har vann så du kan vaske ansiktet."

Jeg fikk åpnet de sandete øynene, og så det stussligste synet jeg har hatt på lenge. Jeg har aldri sett noen som har vært dårligere kledd, med færre tenner i munnen, men heller ikke noen et søtere smil. Jeg var meget satt ut, men svarte et usikkert ja.

Mannen fulgte meg et langt stykke, nesten til andre siden av fjellet, og viste meg sitt bosted. Det som møtte meg var enda stussligere enn mannen selv. Jeg så en liten hytte, som minnet om en blanding av et telt og en gapahuk, som var laget av søppel. Inni hytta satt det to gamle mennesker og en liten jente, som var musestille. De lurte på hvorfor jeg var helt der ute, og fortalte meg at de bodde der, og levde av å plukke søppel. De gav meg vann til å vaske ansiktet, og jeg bydde de på mine tre bananer.

Mens vi satt der og tygde brune bananer sammen, tenkte jeg på at den skremmende vennligheten i dette landet kanskje ikke er så ille allikevel.