Jeg har aldri møtt noen tristere mennesker enn de jeg møtte torsdag kveld. Jeg gikk sammen med en dame på et av markedsområdene i La Paz for å lete etter gatebarna, og fant de en etter en, den ene ene tristere enn den andre. Den første vi møtte var en jente jeg kjenner godt. Hun kom mot meg med håp i øynene og blod i munnen. Kjæresten hadde slått henne med et stolbein og slått ut en av fortennene på henne. Vi fikk tørket vekk mesteparten av blodet og gitt henne litt vann til å skylle munnen.
Den neste vi møtte var en liten jente med et veldig fargerikt ansikt. Hun fortalte meg ikke av hvem, men det var synlig langveisfra at hun hadde blitt slått helseløs. Begge øynene var helt hovne, og hun hadde flere kutt i ansiktet. Mens vi gav henne resten av vannet, kom det en liten gutt bort. Han blødde fra nesen, og den lille kroppen på fire år så forfrossen ut. Jeg løftet han opp, mens damen jeg var sammen med tok seg av den forslåtte jenta. Mens jeg varmet ham i armene mine kom en ganske voksen dame bort til oss og begynte å skrike. Vi skjønte ikke hva hun sa, men hun tok oss med rundt hjørnet, der vi fant en av guttene vi kjenner fra gruppen vi jobber med hver mandag. Han lå langflat ute i veien, med ansiktet ned mot asfalten. Vi løftet han opp, og kroppen var like slapp som et dødt lik. Vi løftet sammen inntil et steingjerde og prøvde å få liv i han. Han var dypt ruset, trolig på mer enn bare alkohol, men vi klarte å snakke litt med han etter en stund. Den voksne damen kom igjen bort til oss, og de høye skrikene gikk plutselig over i voldsomme latterutbrudd, noe som tydet på at hun også var ganske ruset.
Denne kvelden på gata er en av de tøffeste jeg har hatt, og vi prøvde å hjelpe alle disse barna med det de trengte. Men vi lette etter dem av en annen grunn - for å minne dem på noe. Neste morgen skulle vi nemlig ta dem med til jungelen, for å gi dem en pause fra det grusomme gatelivet.
"Du må bli med, Mariella" sa jenta med utslått fortann til den forslåtte jenta med det fargerike ansiktet, "de vil forandre livene våre!"
Lille Mariella møtte ikke opp neste morgen, men det gjorde alle de andre vi møtte den kvelden, i tillegg til noen flere. Til sammen var det en gruppe på 15 barn som hadde møtt opp, mellom alderen 4 - 19 år, og 15 ledere. Vi la mengder av mat, leker og klær på taket av den forhåndsbestilte bussen, før vi satt oss inn og kjørte mot jungelen utenfor La Paz.
Vi ankom leirstedet midt på dagen, og før vi gjorde noe annet gikk vi gjennom reglene. Denne helgen skulle ingen sniffe lim, ingen skulle stjele, alle skulle respektere hverandre, alle skulle oppføre seg pent. Alle skrev under på en kontrakt, og de som ikke holdt reglene måtte dra tilbake til La Paz - til fots!
Så var det tid for å dusje barna. Noen av guttene fortalte meg at de ikke hadde dusjet på over et år, og det var virkelig en opplevelse å hjelpe disse guttene med å vaske seg. Noen elsket det og stod lenge under det iskalde vannet, mens andre synes det var grusomt å skrubbe de skitne kroppene sine. En av guttene fikk jeg ansvaret for å vaske, og jeg har aldri sett et så skittent menneske. Klærne var fulle av dyr, og kroppen enda fullere. Han hadde lus og andre dyr i alle kriker og kroker, og ryggen var helt spist opp av dyr. Han hadde ferske brannsår på kroppen, og arr fra slosskamper med kniv. Jeg skrubbet ham fra topp til tå, og plukket lus fra håret til det verket i hendene. Vi fikk på han nye klær, pusset tennene hans og kammet håret, og det var en helt annen gutt som gikk ut av det badet etterpå.
Det var flere psykologer på lederteamet, og gjennom hele leiren hadde vi aktiviteter som skulle få barna til å reflektere over sin egen livssituasjon. Det var mange sterke øyeblikk, og mange gullkorn fra barna i det de reflekterte over gatelivet.
Vi spilte fotball, badet i bassenget, gikk på fjelltur og spilte UNO. Mange av barna elsket det, og frydet seg mens vi lekte slik, mens noen av dem fortalte at de savnet skopusser-kassene sine og heller ville tilbake til vennene sine på gaten.
Gjennom hele leiren hadde hver leder et barn de skulle ta seg ekstra godt av, en som de hadde fått god kontakt med og som de kunne snakke lett med. Gutten jeg hadde ansvaret for var den som så skumlest ut av dem alle. Han har store arr over hele ansiktet, og ser veldig alvorlig ut, men jeg hadde fått ganske god kontakt med han. Den siste dagen hadde vi en tid der vi skulle ta med oss et barn hver og snakke med dem på tomannshånd. Med litt yoghurt og sjokolade gikk vi og satte oss på en krakk i skyggen ved en solfylt fotballbane.
"Hvordan liker du deg her på leiren?" spurte jeg gutten mens jeg rakte han en epleyoghurt.
"Bra" svarte han kort mens han slukte den lille yoghurten og viftet vekk noen av de aggressive myggene. Jeg skjønte at jeg måtte bruke en annen strategi for å få denne gutten til å åpne seg. Etter noen korte spørsmål om hvordan oppveksten hans hadde vært begynte han å fortelle meg om livet sitt. Han fortalte om en voldelig far, en fraværende mor og hvordan han rømte til gaten. Han rømte hjemmefra når han var 5 år, og fortalte meg hendelser fra livet som om han så det fra utsiden. Han fortalte forferdelige ting i dialoger, der han bare gav meg replikker. Alt var veldig fjernt for han, men det lyste av ansiktet hans at det var merket i han. Han fortalte kaldt og alvorlig, og avsluttet brått mens han slukte den neste epleyoghurten.
Så spurte jeg han igjen:
"Så hvordan har du hatt det her på leiren?"
Det var da han knakk. Den første tåren trillet skrått nedover kinnet, langs det dype arret. Han brøt ut i gråt og kastet seg om halsen min.
"Jeg forstår at jeg har levd et år uten kjærlighet. Her på leiren kan vi gå rundt fritt uten å dekke oss til, vi kan le, vi kan bade, vi kan snakke, vi er rene, vi er glade og vi er frie. Jeg har lyst til å forandre livet mitt - jeg har virkelig lyst!!"
Gutten hadde ikke mye lyst til å dra tilbake til La Paz når vi satte oss på bussen søndag formiddag. Forandring starter ikke uten en virkelig vilje og et skikkelig valg. Det går ikke an å kaste limflasken eller posen med kokainbase uten at man virkelig vil. Ingen klarer å forandre livet uten at de har tro på seg selv.
Det er det denne leiren handlet om - vi prøvde å gi barna tro på seg selv, så de selv kan ta valget om å forandre sitt eget liv. Og det var ikke de samme barna vi tok med oss tilbake til byen etter denne helgen. Verdens tristeste mennesker som jeg møtte torsdag kveld var nå blitt til vanlige barn. Derfor var det helt grusomt å gi barna tilbake limflaskene sine når vi gikk av bussen. Jeg følte at alt vi hadde forandret og bygget opp gjennom hele leiren, ble brutt ned når de igjen tok garn-nøset dynket i lim opp mot nesen. Å legge seg om kvelden og vite at de herlige barna lå der ute et sted i kulden. Men jeg håper at leiren har forandret noe, om ikke annet at det iallefall er begynnelsen på en forandring.
På denne bloggen har jeg prøvd å dele mine opplevelser, og vekke både gråt og latter hos dere. Med respekt for bloggens navn, har jeg nå kommet til vei ende med denne bloggen - nå som jeg drar hjem til Norge. Jeg vil takke dere som har tittet innom og jeg håper virkelig det har betydd noe.
På denne bloggen har jeg prøvd å dele mine opplevelser, og vekke både gråt og latter hos dere. Med respekt for bloggens navn, har jeg nå kommet til vei ende med denne bloggen - nå som jeg drar hjem til Norge. Jeg vil takke dere som har tittet innom og jeg håper virkelig det har betydd noe.
Idag naar jeg gikk langs hovedgaten i La Paz moette jeg en av gateguttene fra gruppen vi jobber med. Jeg kjoepte to kopper te av en fattig cholita, og vi satt oss ned i veikanten. Han begynte aa fortelle meg om hvordan uken hans hadde vaert - og som vanlig hadde den bydd paa store utfordringer. Han strytet teen sin imellom alle de forferdelige historiene han fortalte meg, og jeg vet ikke om det var paa grunn av den gamle ferskenen som laa i bunnen av den skitne koppen eller sjokket over det han fortalte meg, som gjorde at jeg ikke tok mer en en liten slurk. Jeg overrakte han min kopp, og spurte hva han tenkte om paasken, og etter at han hadde slukt sin andre kopp ferskente gav han meg en uforglemmelig tanke om paaskebudskapet.
