mandag 29. mars 2010

Spesielle behov og spesielle gaver

På lørdag satt jeg på en stol i fire timer, og var del av en ring av voksne mennesker. Det var foreldremøte og jeg var møtt opp som representant for et av barna på Alalay. Jeg møtte ganske stor skepsis med en gang, men jeg tror mine høye viker, og mine forsøk på å hilse sofistikert på alle de tilstedeværende hjalp meg igang.
For dere som har lest litt av bloggen før husker kanskje at jeg hadde ansvaret for en gutt som hadde ekstra store problemer. Han har vært gjennom store psykologiske tester, som endte i at Alalay bestemte seg for å sende han til et spesielt institutt som gir spesiell oppfølging. Han bor fortsatt på Alalay, men drar til dette senteret for å få ekstraundervisning på ettermiddagene. Det var på dette instituttet jeg var på møte nå på lørdagen, og det gjorde sterkt inntrykk.
En ting jeg har reagert sterkt på i den bolivianske kulturen, er hvor likegyldige mange er til folk som har spesielle behov. Det er veldig sjeldent å se barn med handikap eller downsyndrome, og jeg har hatt på følelsen at det er litt tabu. Jeg har virkelig slitt med å ha ansvar for denne gutten, både fordi det virket som om jeg var den eneste som brydde meg om han og fordi jeg viste at han egentlig trengte profesjonell hjelp.

På Aula Kantuta, som er senteret gutten min har startet på, er det over 60 barn. Det er autister, funksjonshemmede, psykisk utviklingshemmede og barn som har alvorlige lærevansker. Midt i møtet, da det var snakk om , hørtes plutselig en horde løpende opp trappene i høye hyl. Jeg var redd det hadde blitt borgerkrig, helt til en gjeng av barn kom løpende inn i rommet. Jeg har aldri sett større glede eller større smil i noe ansikt før. Barna delte ut mat til foreldrene, mens de strålte!
"HEI! Jeg har ikke sett deg før! Hvem er du? Jeg er 11 år og heter Lorena. Du ser grei ut!"

Jenta som sa dette til meg var datteren til mannen som satt rett ovenfor meg i ringen av foreldre. Han så svært skummel ut under hele møte, helt til datteren kom inn - da strålte han med henne. Han kom bort til meg etter møtet.
"Takk for at du var så hyggelig mot Lorenita istad, hun har ikke hatt det så lett - og mye av det er min skyld. For et år siden sa hun til meg at hun ville dø, fordi jeg så på henne som en hund. Hun hadde rett, hun var som en hund for meg. Jeg måtte mate henne, kle på henne og åpne døren for henne. Men hun har bare gått her et år, og det har virkelig hjulpet. Nå har hun gått her et år, jeg sendte henne hit etter at jeg skjønte hvor glad jeg var i henne, og ting har blitt så mye lettere. Nå er hun alt jeg har! Det handler om å gi og motta kjærlighet!"

Jeg lærte noe viktig av Lorena og faren hennes på lørdag. Lorena er en barn med spesielle behov, og går på et senter for slike barn. Men disse barna har også helt spesielle ting å dele med andre!
JEG TRENGER KJÆRLIGHET!

1 kommentar:

  1. hola!

    sterkt å lese! håper godgutten skal trives på senteret. savner deg og la paz! lykke til med de siste ukene!

    tess

    SvarSlett