Prim, kvikklunch og brunost forsvant fra hodet

På Kvitsund begynte julen når julebrusen fra FirstPrice kom på Kiwi – senest i midten av november. Werners versjon av ”Eg veit i himmelrik in borg” stod på full guffe, og vi varmet oss sammen rundt peisen på dataskjermen i fløystua. Solen stod opp etter vi hadde gått på skolen og gikk ned før vi kom hjem, og vi gjorde alt for å muntre hverandre opp i den mørke hverdagen.

Flere ganger denne adventstiden har jeg virkelig måttet roe meg selv ned. ”Slapp av nå, kvikklunch klarer du deg uten, du har da aldri vært veldig glad i brunost, og prim har du jo aldri likt!” Første advent borte fra Kvitsund har vært tung, jeg savner de rareste ting og aldri før har jeg blitt så sentimental av Oslo Gospel Choir. Jul og advent er veldig annerledes her i Bolivia, og spesielt når man feirer på et barnehjem.

Vi er endelig ferdige med å bake, pakke og sende avgårde panetones.

Ingvild og jeg har prøvd oss på å lage julegrøt. Etterforholdene meget vellykket, selv om Ingvild fikk para-nøtten i grøten.

Pepperkake-bake-konkurranse med gutta.

På julaften våknet jeg tidlig for å gå bort å vekke de 15 småbrødrene mine. Men når jeg kom inn døren satt alle tett inntil hverandre nede i stuen, under tepper og dyner – de hadde hatt overnattingsfest og så nå på en julefilm. I min sentimentale sinnstilstand etter en helv kveld med Oslo Gospel Choir, satte jeg meg midt i gjengen, de delte pleddet med meg, vi holdt rundt hverandre – og jeg så for meg rumenske skuespillere, alle med samme, norsk stemme. Det var akkurat som å se på Tre nøtter til askepott.

Jeg skal innrømme at jeg ikke klarte å se for meg den rumenske filmen alt for lenge, overdøvet av en spansk-dubbet julefilm om ninjaer. Derfor begynte jeg å se meg rundt, og jeg la merke til at en av de minste guttene manglet. Mett av ninja-jul gikk jeg opp for å se om gutten var på rommet sitt, men jeg fant han ikke. Jeg sjekket også de andre rommene men han var heller ikke der. På vei ned igjen til ninja-julen hørte jeg plutselig hulking inne fra et av rommene. Jeg gikk sakte inn på rommet, bøyde meg ned, og fant en bylt liggende under sengen. Jeg spurte han hva det var, men fikk ingen svar, så jeg krøp under sengen til han.

Han gråt skikkelig, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å holde rundt han. Etter en lang stund kikket noen brune øyne frem fra teppet, og sa stille mellom hulkene:

”Jeg savner pappa… men han er ikke glad i meg.”

Prim, kvikklunch og brunost forsvant fra hodet. På den tiden jeg egentlig bruker å se på den rumenske jule-favoritten , lå vi der, to brødre, holdt rundt hverandre, i støvet under sengen på et iskaldt flisgulv, og gråt. Ninja eller rumenske damer med paraply-hatter – det er jul.