Det er fattigdom

Etter en slitsom uke på barnehjemmet, og derav en tidlig kveld på fredag, våknet jeg som vanlig uvanlig veldig tidlig lørdag morgen. I frykt for å vekke de trøtte typene jeg bor med, forlot jeg leiligheten kl. 05:11, og gikk ned til sentrum av den delen av byen jeg bor i. Der satt jeg meg på kirketrappene, med to liter vann og to brune bananer jeg kjøpte av en gammel kone langs veien.

For en herlig start på dagen å se solen sakte stige opp over Andesfjellenes topper, høre damene på bussene skrike ut det neste stoppet til alle passasjerene, og se de fargerike damene komme med den varme maten på ryggen for å selge til sultne arbeidere. Fløytespilleren tar noen slurker alkohol før han går til sin faste plass for å tjene dagens kroner, mens en gjeng gulkledde menn gjør seg klar for dagens kamp for å vinne stemmere før det kommende valget. En ungskopusser letter på masken som skjuler ansiktet, for å trekke inn litt frisk fjellluft, mens en en gammel mann sitter alene på en benk og tegner fjelltopper på en serviett. La Paz er en fantastisk by, og det er en fantastisk opplevelse å se den våkne til liv.

Etter en time sittende på kirketrappene, og to liter bananer fattigere, legger jeg merke til en ung, fattig dame komme over kirkeplassen. Hun legger fra seg det tunge ryggsjalet, og setter seg inntil en mur. Hun sitter og ser tomt ut i luften meg et bekymret og slitent utrykk i ansiktet, mens hennes fire unge barn løper rundt og leker i ubekymret glede. Barnelatteren forandret seg plutselig til gråt idét den ene gutten falt og slo kneet. Han gikk trist bort til moren for å få trøst, men ble møtt med noe annet.

"Du gråter ikke for sånt!" skrek moren, mens hun fiket til gutten på kinnet. Gutten stivnet, ble musestille og satt seg ned inntil den samme muren.

Hva får en mor til å gjøre sånt? Det er fattigdom.