et år av en annen verden

DEN SISTE BØNN

2010-04-25T18:02:00.000-07:00

"Kjære Gud. Jeg ber om at John aldri må glemme oss. Det er alt jeg vil be om idag. Amen." På denne bloggen har jeg prøvd å dele mine opplevelser, og vekke både gråt og latter hos dere. Med respekt for bloggens navn, har jeg nå kommet til vei ende med denne bloggen - nå som jeg drar hjem til Norge. Jeg vil takke dere som har tittet innom og jeg håper virkelig det har betydd noe.

Og jeg er helt sikker på bønnesvar på den siste bordbønnen jeg hadde sammen med småbrødrene mine på Alalay.

2010-04-24T16:10:00.000-07:00

Det er to uker siden jeg skrev det forrige blogginnlegget, og det har vaert de to mest intense ukene i mitt liv. Paa mange maater har det vaert de verste ukene i mitt liv, og paa mange maater de beste. Jeg har aldri foer ledd og graatt saa mye paa saa kort tid.

Etter avskjeden paa Alalay har jeg noksaa mange foeleser og et saa stort kaos i hodet at jeg tror jeg kunne skrevet en symfoni. Jeg har mye aa se tilbake paa, baade fra barnehjemmet og fra gatearbeidet, paa godt og vondt.

Verdens tristeste mennesker ble vanlige barn

2010-04-12T13:59:00.000-07:00

Jeg har aldri møtt noen tristere mennesker enn de jeg møtte torsdag kveld. Jeg gikk sammen med en dame på et av markedsområdene i La Paz for å lete etter gatebarna, og fant de en etter en, den ene ene tristere enn den andre. Den første vi møtte var en jente jeg kjenner godt. Hun kom mot meg med håp i øynene og blod i munnen. Kjæresten hadde slått henne med et stolbein og slått ut en av fortennene på henne. Vi fikk tørket vekk mesteparten av blodet og gitt henne litt vann til å skylle munnen.

Den neste vi møtte var en liten jente med et veldig fargerikt ansikt. Hun fortalte meg ikke av hvem, men det var synlig langveisfra at hun hadde blitt slått helseløs. Begge øynene var helt hovne, og hun hadde flere kutt i ansiktet. Mens vi gav henne resten av vannet, kom det en liten gutt bort. Han blødde fra nesen, og den lille kroppen på fire år så forfrossen ut. Jeg løftet han opp, mens damen jeg var sammen med tok seg av den forslåtte jenta. Mens jeg varmet ham i armene mine kom en ganske voksen dame bort til oss og begynte å skrike. Vi skjønte ikke hva hun sa, men hun tok oss med rundt hjørnet, der vi fant en av guttene vi kjenner fra gruppen vi jobber med hver mandag. Han lå langflat ute i veien, med ansiktet ned mot asfalten. Vi løftet han opp, og kroppen var like slapp som et dødt lik. Vi løftet sammen inntil et steingjerde og prøvde å få liv i han. Han var dypt ruset, trolig på mer enn bare alkohol, men vi klarte å snakke litt med han etter en stund. Den voksne damen kom igjen bort til oss, og de høye skrikene gikk plutselig over i voldsomme latterutbrudd, noe som tydet på at hun også var ganske ruset.

Denne kvelden på gata er en av de tøffeste jeg har hatt, og vi prøvde å hjelpe alle disse barna med det de trengte. Men vi lette etter dem av en annen grunn - for å minne dem på noe. Neste morgen skulle vi nemlig ta dem med til jungelen, for å gi dem en pause fra det grusomme gatelivet.

"Du må bli med, Mariella" sa jenta med utslått fortann til den forslåtte jenta med det fargerike ansiktet, "de vil forandre livene våre!"

Lille Mariella møtte ikke opp neste morgen, men det gjorde alle de andre vi møtte den kvelden, i tillegg til noen flere. Til sammen var det en gruppe på 15 barn som hadde møtt opp, mellom alderen 4 - 19 år, og 15 ledere. Vi la mengder av mat, leker og klær på taket av den forhåndsbestilte bussen, før vi satt oss inn og kjørte mot jungelen utenfor La Paz.

Vi ankom leirstedet midt på dagen, og før vi gjorde noe annet gikk vi gjennom reglene. Denne helgen skulle ingen sniffe lim, ingen skulle stjele, alle skulle respektere hverandre, alle skulle oppføre seg pent. Alle skrev under på en kontrakt, og de som ikke holdt reglene måtte dra tilbake til La Paz - til fots!

Så var det tid for å dusje barna. Noen av guttene fortalte meg at de ikke hadde dusjet på over et år, og det var virkelig en opplevelse å hjelpe disse guttene med å vaske seg. Noen elsket det og stod lenge under det iskalde vannet, mens andre synes det var grusomt å skrubbe de skitne kroppene sine. En av guttene fikk jeg ansvaret for å vaske, og jeg har aldri sett et så skittent menneske. Klærne var fulle av dyr, og kroppen enda fullere. Han hadde lus og andre dyr i alle kriker og kroker, og ryggen var helt spist opp av dyr. Han hadde ferske brannsår på kroppen, og arr fra slosskamper med kniv. Jeg skrubbet ham fra topp til tå, og plukket lus fra håret til det verket i hendene. Vi fikk på han nye klær, pusset tennene hans og kammet håret, og det var en helt annen gutt som gikk ut av det badet etterpå.

Det var flere psykologer på lederteamet, og gjennom hele leiren hadde vi aktiviteter som skulle få barna til å reflektere over sin egen livssituasjon. Det var mange sterke øyeblikk, og mange gullkorn fra barna i det de reflekterte over gatelivet.

Vi spilte fotball, badet i bassenget, gikk på fjelltur og spilte UNO. Mange av barna elsket det, og frydet seg mens vi lekte slik, mens noen av dem fortalte at de savnet skopusser-kassene sine og heller ville tilbake til vennene sine på gaten.

Gjennom hele leiren hadde hver leder et barn de skulle ta seg ekstra godt av, en som de hadde fått god kontakt med og som de kunne snakke lett med. Gutten jeg hadde ansvaret for var den som så skumlest ut av dem alle. Han har store arr over hele ansiktet, og ser veldig alvorlig ut, men jeg hadde fått ganske god kontakt med han. Den siste dagen hadde vi en tid der vi skulle ta med oss et barn hver og snakke med dem på tomannshånd. Med litt yoghurt og sjokolade gikk vi og satte oss på en krakk i skyggen ved en solfylt fotballbane.

"Hvordan liker du deg her på leiren?" spurte jeg gutten mens jeg rakte han en epleyoghurt.

"Bra" svarte han kort mens han slukte den lille yoghurten og viftet vekk noen av de aggressive myggene. Jeg skjønte at jeg måtte bruke en annen strategi for å få denne gutten til å åpne seg. Etter noen korte spørsmål om hvordan oppveksten hans hadde vært begynte han å fortelle meg om livet sitt. Han fortalte om en voldelig far, en fraværende mor og hvordan han rømte til gaten. Han rømte hjemmefra når han var 5 år, og fortalte meg hendelser fra livet som om han så det fra utsiden. Han fortalte forferdelige ting i dialoger, der han bare gav meg replikker. Alt var veldig fjernt for han, men det lyste av ansiktet hans at det var merket i han. Han fortalte kaldt og alvorlig, og avsluttet brått mens han slukte den neste epleyoghurten.

Så spurte jeg han igjen:

"Så hvordan har du hatt det her på leiren?"

Det var da han knakk. Den første tåren trillet skrått nedover kinnet, langs det dype arret. Han brøt ut i gråt og kastet seg om halsen min.

"Jeg forstår at jeg har levd et år uten kjærlighet. Her på leiren kan vi gå rundt fritt uten å dekke oss til, vi kan le, vi kan bade, vi kan snakke, vi er rene, vi er glade og vi er frie. Jeg har lyst til å forandre livet mitt - jeg har virkelig lyst!!"

Gutten hadde ikke mye lyst til å dra tilbake til La Paz når vi satte oss på bussen søndag formiddag. Forandring starter ikke uten en virkelig vilje og et skikkelig valg. Det går ikke an å kaste limflasken eller posen med kokainbase uten at man virkelig vil. Ingen klarer å forandre livet uten at de har tro på seg selv.

Det er det denne leiren handlet om - vi prøvde å gi barna tro på seg selv, så de selv kan ta valget om å forandre sitt eget liv. Og det var ikke de samme barna vi tok med oss tilbake til byen etter denne helgen. Verdens tristeste mennesker som jeg møtte torsdag kveld var nå blitt til vanlige barn. Derfor var det helt grusomt å gi barna tilbake limflaskene sine når vi gikk av bussen. Jeg følte at alt vi hadde forandret og bygget opp gjennom hele leiren, ble brutt ned når de igjen tok garn-nøset dynket i lim opp mot nesen. Å legge seg om kvelden og vite at de herlige barna lå der ute et sted i kulden. Men jeg håper at leiren har forandret noe, om ikke annet at det iallefall er begynnelsen på en forandring.

En paasketanke skylt ned med to kopper te

2010-04-05T14:09:00.000-07:00

Paasken er over, og her i La Paz har det vaert ganske anderledes enn det jeg er vant med fra Norge. Den kristne befolkningen er veldig delt her i Bolivia, mellom katolikker og svaert karismatiske pinsevenner. Den katolske befolkningen samles i gatene i store parader der de gaar baerende med blodige Jesus-dukker paa store kors. De gaar graatende gjennom byen i sine store kapper og hoeye hatter.

Katolikkene derimot feirer omtrent ikke paaske i det hele tatt. De fleste er veldig anti-katolske, og er redde for aa gjoere noe som ligner paa det katolikkene driver med. Derfor sier de at paaske er noe man burde feire hver eneste dag, og ikke gjoere saa utrolig mye ut av det denne ene uka.

Jeg kan si at jeg skjoenner begge parter, men det er vanskelig aa passe inn i noen av dem.

Idag naar jeg gikk langs hovedgaten i La Paz moette jeg en av gateguttene fra gruppen vi jobber med. Jeg kjoepte to kopper te av en fattig cholita, og vi satt oss ned i veikanten. Han begynte aa fortelle meg om hvordan uken hans hadde vaert - og som vanlig hadde den bydd paa store utfordringer. Han strytet teen sin imellom alle de forferdelige historiene han fortalte meg, og jeg vet ikke om det var paa grunn av den gamle ferskenen som laa i bunnen av den skitne koppen eller sjokket over det han fortalte meg, som gjorde at jeg ikke tok mer en en liten slurk. Jeg overrakte han min kopp, og spurte hva han tenkte om paasken, og etter at han hadde slukt sin andre kopp ferskente gav han meg en uforglemmelig tanke om paaskebudskapet.

"Jeg fortalte deg om rusen tidligere, baade alkoholen og limet - vi bruker jo alt vi kommer over. Vi lever harde liv her paa gaten, og opplever mange utfordringer. Kulden er bitende, voldtektene er grusomme, slagene er vonde - og blikkene kanskje enda verre. Kampen er hard og ensomheten er saa sterk. MEN RUSEN ER STERKERE. Vi glemmer det alt sammen, alt det vonde. Man foeler seg bra og sterk, men egentlig er man bare den svakeste personen i verden. Naar man leter etter styrke i slike ting, foeler man en falsk trygghet som aldri varer. Jesus er den eneste styrken som varer."

1. paaskedag var det valgdag i Bolivia, noe som foerte til at alt var stengt - inkludert kirkene. Det var rart aa ikke gaa i kirken paa oppstandelsesdagen, noe som er en selvfoelge i norge. Men jeg kanskje paasken handler om mer enn aa slite ut kirkebenker og gi en ekstra 50-lapp i kollekt?

Spesielle behov og spesielle gaver

2010-03-29T06:54:00.000-07:00

På lørdag satt jeg på en stol i fire timer, og var del av en ring av voksne mennesker. Det var foreldremøte og jeg var møtt opp som representant for et av barna på Alalay. Jeg møtte ganske stor skepsis med en gang, men jeg tror mine høye viker, og mine forsøk på å hilse sofistikert på alle de tilstedeværende hjalp meg igang.

For dere som har lest litt av bloggen før husker kanskje at jeg hadde ansvaret for en gutt som hadde ekstra store problemer. Han har vært gjennom store psykologiske tester, som endte i at Alalay bestemte seg for å sende han til et spesielt institutt som gir spesiell oppfølging. Han bor fortsatt på Alalay, men drar til dette senteret for å få ekstraundervisning på ettermiddagene. Det var på dette instituttet jeg var på møte nå på lørdagen, og det gjorde sterkt inntrykk.

En ting jeg har reagert sterkt på i den bolivianske kulturen, er hvor likegyldige mange er til folk som har spesielle behov. Det er veldig sjeldent å se barn med handikap eller downsyndrome, og jeg har hatt på følelsen at det er litt tabu. Jeg har virkelig slitt med å ha ansvar for denne gutten, både fordi det virket som om jeg var den eneste som brydde meg om han og fordi jeg viste at han egentlig trengte profesjonell hjelp.

På Aula Kantuta, som er senteret gutten min har startet på, er det over 60 barn. Det er autister, funksjonshemmede, psykisk utviklingshemmede og barn som har alvorlige lærevansker. Midt i møtet, da det var snakk om , hørtes plutselig en horde løpende opp trappene i høye hyl. Jeg var redd det hadde blitt borgerkrig, helt til en gjeng av barn kom løpende inn i rommet. Jeg har aldri sett større glede eller større smil i noe ansikt før. Barna delte ut mat til foreldrene, mens de strålte!

"HEI! Jeg har ikke sett deg før! Hvem er du? Jeg er 11 år og heter Lorena. Du ser grei ut!"

Jenta som sa dette til meg var datteren til mannen som satt rett ovenfor meg i ringen av foreldre. Han så svært skummel ut under hele møte, helt til datteren kom inn - da strålte han med henne. Han kom bort til meg etter møtet.

"Takk for at du var så hyggelig mot Lorenita istad, hun har ikke hatt det så lett - og mye av det er min skyld. For et år siden sa hun til meg at hun ville dø, fordi jeg så på henne som en hund. Hun hadde rett, hun var som en hund for meg. Jeg måtte mate henne, kle på henne og åpne døren for henne. Men hun har bare gått her et år, og det har virkelig hjulpet. Nå har hun gått her et år, jeg sendte henne hit etter at jeg skjønte hvor glad jeg var i henne, og ting har blitt så mye lettere. Nå er hun alt jeg har! Det handler om å gi og motta kjærlighet!"

Jeg lærte noe viktig av Lorena og faren hennes på lørdag. Lorena er en barn med spesielle behov, og går på et senter for slike barn. Men disse barna har også helt spesielle ting å dele med andre!

JEG TRENGER KJÆRLIGHET!

Er det lillesøsteren din?

2010-03-26T17:16:00.000-07:00

Med den svette panneluggen taktfast svingende foran øynene på den svingete veien, klasket hun til det lille barnet hun hadde på fanget. Den gråtende bylten datt ned fra fanget, og landet rett ned i fanget mitt.

Etter en intensiv uke på Alalay som startet med besøk av Hans Jakob, og som endte i den verste spysjuken jeg noen gang har vært utsatt for. Når jeg satt i siste buss på vei hjem, etter to bytter, var jeg mer enn noensinne klar for å hoppe rett i seng. Men når bylten plutselig havnet i mitt fang, kunne jeg ikke gjøre annet enn å ta henne opp i armene, idét den svette panneluggen svingte mot meg når den lille jenta vendte meg ryggen.

Jeg prøvde å trøste den lille bylten med de rød bollekinnene, mens den andre jenta så stygt på meg.

"Er det lillesøsteren din?" spurte jeg mens jeg prøvde å finne øynene under den svette panneluggen.

"Gi meg tilbake datteren min!" svarte hun skrapt.

Jeg la den fargerike bylten tilbake i fanget til den skremmende unge moren, men klarte ikke å ta øynene vekk fra de mørke øynene. Hun stirret tilbake med noe som lignet hat i blikket.

"Hva ser du på meg for?"

Jeg snudde meg fort bort, og så at jeg hadde kjørt fordi min gate. Jeg hoppet fort av bussen og gikk hjemover. Tanker og bilder strømmet inn i hodet. Skulle jenta hjem til en far som slår, eller kanskje hun ikke skulle hjem i det hele tatt? Kanskje hun skal på jobb i natt, med bylten på ryggen?

Jeg så for meg den svette panneluggen som skjulte de mørke øynene i de verste situasjonene jeg kunne komme på, og viste at sannsynligheten var svært stor for at hun befant seg i en av dem.

SALAR DE UYUNI

2010-03-19T08:25:00.000-07:00

Etter en intens og lang jakt etter et godt tilbud, med Lonely Planet i den ene haanda og ekte Askjer-fornuft i den andre, fant vi endelig det vi lette etter:

En tredagers tur til verdens stoerste saltoerken

Med et reisefoelge bestaaende av en vestlending, to pappajenter fra Autralia, ABBAs spanske lydteknikker og to Askjere fra Toensberg ble dette en veldig innholdsrik tur!

GJESTEBLOGGER!!!

2010-03-14T16:48:00.000-07:00

Da er en uke tilbakelagt i La Paz. Denne byen er kaotisk og fantastisk på samme tid. En ting de godt kunne ha spart seg for er alle de løse hundene. Jeg har enda ikke klart å bli venn med de, selvom John sier at de ikke er ute etter å ta meg, noe jeg føler sterkt når de lusker rundt meg. Det er en opplevelse å besøke John som nesten har blitt en bolivianer. Han ser bare rart på meg når jeg drar fram håndspriten eller når jeg ser meg for 100 ganger før jeg går over veien eller når jeg ikke vil drikke te med masse fluer i. Han snakker spansk som en helt, og hans bestevenn er en gutt som bor på gata. Det går ikke ann å ta seg en tur i La Paz sentrum uten at det dukker opp gatebarn som roper John.

I fire dager var jeg i barnelandsbyen til Alalay, hvor John har jobbet i 4 1/2 måneder. Han jobber i et av husene hvor det bor 20 gutter i alderen 12-15. Det er vanskelig å ta innover seg historiene til disse guttene og de andre barna på Alalay.

På fredag ble vi invitert på middag til Claudia Gonzales, en skjønn dame som flyttet ut fra sin rike familie som attenåring for å bo på gaten med en gruppe gatebarn. Ingen hadde troa på det hun gjorde, men det engasjementet hun har for gatebarn har utviklet seg til å bli et stort prosjekt som tilsammen har hjulpet 35.000 gatebarn. Det var veldig inspirerende å snakke med henne og oppleve dette engasjementet. 10 % av befolkningen i Bolivia er gatebarn og blir behandlet verre enn løshundene.

Det har gått inn på meg å møte barn som har hatt en oppvekst bestående av vold, misbruk, mindreverd, dop, forferdelige familieforhold, en hverdag på et fortau og en hverdag uten å oppleve eller forstå hva kjærlighet og omsorg er. På Alalay prøver de å gi barna alt de har gått glipp av, og gi de en ny start på livet.

Hemsedoelen

2010-03-08T11:20:00.000-08:00

En av fem innbyggere i Hemsedal er millionaerer. En av de fire andre har kommet til La Paz.
Hun takler hoeyden rimelig mye bedre enn sin bror, saa det er fortsatt han som slukner foerst.
Hun hadde med kilovis av norsk snadder, som fikk den lille til a glise.
Blant annet Rugsproe og Makrell, det herligste maaltidet den lille har smakt paa lenge.
Selv om hun ikke er millionaer, har hun hatt raad til aa invistere i nyttig lesestoff.

Å fryse i varmen

2010-03-04T07:24:00.000-08:00

En ting jeg savner mest ved fedrelandet er snø og vintervær. Det kan kanskje være provoserende på dere der hjemme som går gjennom snøstormer, at jeg sitter her i sommervær og lovpriser snøen. Ski, måking og snøballer. Den vonde følelsen når de forfrosne hendene kommer inn i varmen. Tenk når jeg kommer hjem til alt dette.

Den siste tiden på Alalay har det skjedd utrolig mye vanskelig. Etter gruppen med barn kom fra El Alto i slutten av januar, har mye forandret seg. Disse barna kommer fra den første etappen i Alalay-programmet, og har ikke gått gjennom en like lang modningsprosess som de barna som bodde på barnehjemmet før de kom.

Det har vært en vanskelig jobb å prøve å integrere disse barna, og jeg tror det er en svært lang prosess. Men man kan også merke at de har dårlig innflytelse på de andre barna. Noen av de snilleste barna har begynt å stjele, slutte å møte opp til tiden og skulke skolen.

Av de nye barna er det også mange som har stukket av fra Alalay.

En av guttene har forlatt Alalay for alltid og er nå tilbake med sin mor, som sliter med narkotikaavhengighet. En annen av guttene, som stakk denne uken, har ennå ikke kommet tilbake.

Alle de andre barna har heldigvis kommet tilbake bare noen dager etter at de rømte, og jeg går å håper på at også denne gutten snart vil komme tilbake. Livet på gatene er ikke noe for et lite barn. Det er iskaldt liv.

"Å få en egen seng var en av de beste tingene ved å komme til Alalay - da var vi ikke lenger bikkjer!"

Det er svært vanskelig å komme inn i Alalay for et barn som har bodd på gaten, mye vankeligere enn vi kan forestille oss. Etter en oppvekst i iskalde omgivelser møter de plutselig varme. Det er litt som med de forfrosne hendene - de svir i starten.

Jeg lurer på hvordan det blir å komme hjem til mitt kalde, men så utrolig varme land. Jeg har stort sett aldri opplevd noe annet enn varme.

Men jeg håper at det skal svi litt.

Svindel, mord og narkotika

2010-03-01T11:49:00.000-08:00

Denne helgen har jeg vaert paa besoek paa et av de fineste hotellene i hele Bolivia. Jeg besokte min bror Hans Jakob Moldekleiv som er ute paa tur med Fjellheim Bibelskole, og slike grupper bor paa slike hoteller. De har base i Santa Cruz, som er paa den helt andre siden av landet, noe som betydde at jeg maatte ta 17 timers buss hver vei. Baade turen frem og tilbake skulle vist by paa store opplevelser!

Etter en lang og slitsom uke paa Alalay var det overraskende delig aa sette seg paa bussen, og jeg var mer enn klar for aa sove de 17 timene oestover. Bussturen ble kokhet og herlig, men jeg var mer enn klar for aa komme av etter de 17 timene. Jeg steg av, mottok sekken min, og satte meg paa en krakk for aa igjen kjenne paa hvordan det er aa trekke pusten, i denne byen der det er 40 % mer oksygen enn i La Paz.
Jeg aapnet sekken for aa legge ned vannflaksen min, og jeg fikk se at alle tingene mine laa paa forskjellige plasser enn der jeg hadde lagt de. Jeg trodde at dette bare var paa grunn av daarlige bolivianske veier - helt til jeg saa at dataveksen min var borte!
Jeg saa meg mistenksom omkring, og kom til aa tenke paa mannen som sov under bussen sammen med bagasjen - alle de 17 timene. Jeg gikk bort til han og konfronterte han med tyveriet. Han virket unormalt uskyldig, saa jeg tilkalte ogsaa bussaafoeren. De ble meget ampre begge to, og begynte aa dytte til meg. Til min store lettelse saa jeg at politiet kom mot oss, saa jeg trodde jeg var reddet.

"GRINGO! Kom deg vekk herfra! Du lager bare troebbel!"

Jeg proevde aa forkalre dem saken, men de kastet meg ut av busstasjonen. Jeg kom ogsaa i snakk med noen utenfor stasjonen, som fortalte meg at mannen som sov med bagasjen jobbet for busselskapet, og at alt sikkert var planlagt fra den stunden de saa at en bleiking satt seg paa bussen. Politiet gir heller ikke slipp paa en mulighet for litt ekstra inntekt!

Dette var en kjipt start paa reisen, men jeg glemte det fort naar jeg traff igjen Hans Jakob! Vi hadde noen konge dager sammen, og fikk snakket om alt det tapte paa de fem maanedene vi ikke har sett hverandre. Jeg fikk vaert bibelskole-elev i to dager og snakket masse norsk!!

Turen hjem viste seg aa bli svaert dramatisk den ogsaa. Jeg fikk ordnet meg en billett med et annet selskap denne gangen, og turen ble like behagelig. Men mot slutten av reisen, etter en glohet natt, ble jeg vitne til noe helt grusomt. Vi hadde en pause, og alle var ute for aa ta litt luft. Jeg bare stod der og saa bortover veien, da en bil plutselig kom i full fart. Den svingte med hylende lyd, og kjoerte en mann rett ned. Han stod rett ovenfor meg paa andre siden av veien, og ble slengt bort naar bilen traff han.

Mannen doede momentant, og jeg tror aldri jeg har sett saa mye blod noen gang. Noen mennesker dekket mannen til, og vi hadde en stillestund for mannen. Politiet kom bort for aa snakke med pasasjerene paa bussen for aa hoere hva som hadde skjedd. Vi forklarte det vi hadde sett, og naar politiet var ferdig fant de ut at de ville sjekke bussen vaar - kun for rutine.

Denne sjekken endte med i et beslag paa 20 store pappekser. Alle eksene var fulle av pakker med brasilianske sigaretter. Etter en noeyere sjekk var ogsaa noen av disse sigarett-eskene fulle av kokain. Dette resulterte i arrestering av bussjaafoeren og de andre som jobbet paa bussen.

Politiet kjoerte bussen resten av veien tilbake til La Paz, og jeg er naa vel fremme i fjellbyen min - greit sjokkert over helgens hendelser!

Forledremøte

2010-02-25T13:50:00.000-08:00

Når man er volentør på Alalay har man mange forskjellige oppgaver, og man må fylle mange roller. Denne uken har min hovedrolle vært far.
Utenom å ta flere turer til universitetssykehuset i La Paz med noen av barna på barnehjemmet, har jeg nemlig også vært med på foreldremøte!
Dette foregikk på en av skolene i landsbyen der Alalay ligger, og det var litt av en opplevelse.

Jeg møtte opp til den oppsatte tiden, og satt meg i et hjørne for meg selv grunnet de stygge blikkene - hva hadde vel en bleiking der å gjøre? Møtet var utendørs, men det begynte selvsagt ikke til planlagt tid.
"Choco(lyshåret), kom bort hit til oss da vel!" hørte jeg plutselig noen rope. Jeg snudde meg til venstre og der satt en gjeng med menn i 40års-alderen og så med store øyne på meg. Jeg beveget meg mot dem, og fikk hedersplassen midt i mannegjengen.
"Jeg er far til ni barn på denne skolen" fortalte jeg dem, "ni barn fra Alalay."
Mannegjengen lo og flirte, jeg er litt usikker på hva - men det var nok av meg. De spurte meg ut om alt fra norske damer til snø, og prøvde ivrig å lære meg det aller vitkigste på Aymara - et indianerspråk som snakkes mye rundt La Paz.
"Du må få deg en natt med en cholita, da kan du flytende aymara morgenen etter" sa en av mennene, og utløste et heftig latteranfall hos resten av gjengen. Jeg satt midt i gjengen, noe ukonfortabel, men den voldsomme latteren ble heldigvis avbrutt av en streng skoledirektør som ville begynne møtet.

Møtet varte ikke mye lenger enn seks timer, og det gikk mest i krangling de første tre. Datamaskiner og skolefrokost stod på agendaen, og det gikk hardt for seg. Etter den tredje timen kom regnet, og det bråket for mye i blikktaktet til at møtet kunne fortsette. Det ble derfor en liten pause, med ennå litt mer aymara-undervisning.

Regnet forsvant etter en halvtime, og da var det tilbake til møtet. Men nå var det slutt på krangling om skolemelk og tastaturer, det var tid for mer seriøse saker - valg av nytt styre i foreldrekomitéen.
Den var ingen frivillige til å slitte til valg, derfor ble valget gjort på en litt annen måte. Mannegjengen jeg satt midt iblant begynte å rope ut navn, for så å etterfølge det med en brakende applaus. De stakkarene som ble ropt opp og applaudert for, hadde noe annet valg enn å komme seg opp på podiet og stille til valg. DEt så svært ubehagelig ut for de som ble tvunget opp, men der jeg satt midt i mannegjengen, var jeg mer enn gjerne med på applausen.

"Denne señoren er far til ni stykker på denne skolen, og jeg synes det er mer enn rettferidg at vi velger han til president for komitéen. Han kan gjøre denne skolen like god som de i hans eget land!"

Jeg lo godt helt til jeg forstod at det var meg denne mannen snakket om. Applausen kom, og mennene dyttet meg opp mot podiet. Jeg prøvde å overdøve applausen, og fortelle dem at jeg bare hadde to måneder igjen av mitt opphold i Bolivia, og at det derfor var en ganske dårlig idé. Navnet mitt ble skrevet opp på tavlen over "frivillige", men jeg fikk sjansen til å forklare meg.

Oppe på et podie stod jeg altså, på en skole langt ut på landsbygda i Bolivia, foran en hord med lattermilde foreldre, og holdt en valgtale om hvorfor jeg ikke burde bli valgt president. Dette er min første tale jeg har holdt på spansk, og det var vellykket - de strøk meg av listen. Og som dere ser, var ikke det nyvalgte styre akkurat overlykkelige der de stod å holdt det bolivianske flagget, mens skoledirektøren takket de "frivillige".

Våte, utrykksfulle øyne

2010-02-19T11:47:00.000-08:00

Jenta så ned. Lenge. Hun bare satt der med bøyd hode og var helt stille. Etter en lang stund så hun opp på meg. En tåre trillet nedover kinnet hennes mens hun svarte et stille "ja" på spørsmålet mitt.

På en sjangelte stol satt jeg foran et lite skrivebord. Rommet luktet gammelt, og det var en rar stemning i rommet. På den andre siden av skrivebordet satt en ung jente. Hun hadde på seg en skinnende ren skoleuniform, og det lange svarte håret rammet inn de mest uttrykksfulle øynene jeg har sett.

Vi var på en skole i en liten landsbygd like ved Alalay, og min oppgave var å spørre denne jenta om livet hennes. Hun er en av de mange barna som til mandagen begynner med ettermiddagsundervisning på Alalay. Dette er det forebyggende arbeidet Alalay driver med - å hjelpe vanskeligstilte barn med skolearbeidet, for å forhindre at de rømmer hjemmefra.

Jeg satt med et hefte i hendene, fullt av ord jeg ikke ville si. Det var et hefte fullt av spørsmål som handlet om jentas liv, og før jeg begynte viste jeg at det kom til å bli tøft.

Mellom snufsene fra min tette nese, stilte jeg jenta spørsmål på spørsmål, mens jeg noterte hva hun svarte. Hun så meg dypt inn i øynene når hun svarte, og virket svært modig.

Så kom det femte spørsmålet. "Er du noen gang redd for foreldrene dine?" Overleppen begynte å sjelve, og hun flakket i blikket. "Ja" sa hun fort.

Det var neste spørsmål som knakk henne. "Har du noen gang tenkt på å rømme hjemmefra?"

For hvert av de neste spørsmålene ble de utrykksfulle øynene våtere og våtere. Jeg noterte ned at hun kun spiste et måltid om dagen og slet veldig på skolen. Jeg fortsatte med at hun fikk 42 øre i betaling for de 30 timene hun jobbet hver helg på en restaurant, og at hun også måtte jobbe hjemme hver dag etter skolen. Hun tar vare på alle småbrødrene sine, og betaler skolegangen sin selv. Jeg spurte henne om hun hadde strøm og vann i huset sitt, og hun svarte meg at de hadde ingen av delene - de hadde ikke engang et bad.

Snufsene fra nesen den tette nesen min fulgte oss rytmisk gjennom hele samtalen. Men mot slutten ble det overdøvet av snufsene fra den opprørte jenta.

Søndagsfilosofi på en mandag

2010-02-15T09:36:00.000-08:00

Søndag. Det er noe spesielt med denne dagen. Den har en egen ro over seg, og en avslappende stemning som ingen av de andre dager har. Det står jo faktisk at Gud velsignet søndagen og helliget den. Hva betyr egentlig det? Jeg vet ikke med dere, men jeg er den typen som fort kan ta meg selv i å glane. Det er jo en usedvanlig frekk uvane, men jeg merker at her i Bolivia er det få som ikke sliter med det samme problemet som meg selv. Folk glaner på hverandre - alle glaner og alle blir glanet på.

Jeg har funnet et fint sted der jeg kan sette meg ned å glane og bli glant på. I helgene pleier jeg å sette meg ned på kirketrappene til den katolske kirken i nærheten av der jeg bor, se solen stige opp over Andesfjellene og bare observere folkelivet. Det er magisk.

Igår satt jeg meg ned på kirketrappene rett før den katolske messen begynte. Jeg fikk øye på en gammel mann, en av de klassiske gamle mennene med mørk grønn dress, hatt, stokk i den ene hånda og en pipe hengene ut av munnenviken. Jeg fulgte han med øynene mens han gav meg et langt smil, idét han humpet oppover kirketrappene, før han renset pipa, tok av seg hatten og gikk inn til messe. Jeg ble sittende og glane på folkemassene som strømmet inn til messe, helt til noen satte seg ved siden av meg. Jeg våknet opp av transen og det første jeg så var den gamle hatten som lå i det mørkegrønne fanget.

"Er du ikke katolikk du heller?"

Med en rusten stemme begynte den gamle mannen en svært interessant samtale med dette spørsmålet. Det viste seg at vi var kommet til kirketrappene av samme grunner, nemlig bare for å glane. Den gamle mannen fortalte meg om livet sitt, mens han fyrte opp en ny pipe, om den avdøde kona og om hans mistillit til kirken.

"Det er bare et religiøst system alt sammen, jeg tror livet kan leves så mye enkelere."

Han fortlate meg deretter om sine to livsprinsipper. I første omgang virker det som de går helt mot hverandre, og det gjør de igrunn, men etter mannens forklaring gav de mer mening enn noe annet.

1. Lev i nuet.

2. Ikke lev i nuet.

"Vi har ikke mer enn øyblikket vi lever i, og derfor må vi bruke det for det det er verdt - lev i nuet. Men allikevel er det viktigere enn noe annet å se fremover, og leve etter drømmene sine - ikke lev i nuet. Leve livet som om det var søndag hver dag i uken."

Jeg skjønner fortsatt ikke hva det betyr at Gud har velsignet og helliget søndagen, men jeg tror det er av betydning. Jeg tror søndager er verdifulle - til mer enn å glane.

Kanskje vi kan lære noe av den gamle, grønnkledde mannen. Kanskje det går an å leve i nuet med løftet blikk. Leve hver dag litt mer som om det var en søndag.

Redde verden med en klump med gjørme

2010-02-12T14:51:00.000-08:00

Mimring. Det er en ting jeg merker at jeg gjør mye når jeg er her ute i den store verden. Kvelder rundt den varmende peis-skjermsparen på Kvitsund, Rino vister på fredrikstad-dialekt, norske frokoster og fjorårets juleselskaper. Alt dette er gode minner som dukker opp når man sitter på en trang minibuss, susende gjennom de svingete veiene ut av La Paz. Jeg liker å mimre. Noe ennå bedre er å leve i mimringen.

På barnehjemmet har jeg ansvaret for de eldste guttene, og gjør derfor mange ting jeg selv pleide å gjøre når jeg selv var ung og lovende. Disse guttene, som er iferd med å bli tenåringer, er minner meg om meg selv da jeg var iferd med å bli tenåring på 90-tallet. Her i Bolivia er det fortsatt midtskillen som gjelder, og det helst med blekede tupper. Vi snakker dongri med påsydd grafitti, og Blink 182 er øverst på alle lister. På barnehjemmet spiller vi med POG, og har allsang til Backstreet Boys' største hiter. Det er som å begynne tenårene på nytt.

Denne uken har vært den kuleste uka med gutta siden jeg kom. Vi har hatt krig i et område med 40 cm søle, vi har hatt ville vannkriger og gjort skikkelig mannearbeid - løfting, graving og finhakking av persille. Det siste var faktisk det mest mandige, med tanke på alle kutt man får i forsøke på å kutte persillen så fin som kokka forlanger.

Mye av æren av alle disse gutteaktivitetene vil jeg gi til en dame jeg jobber med på Alalay. Jeg jobber med henne med de eldste gutta, og måten hun hengir seg til arbeidet på gjør hun til det jeg vil kalle en hverdagshelt. Hun jobber annenhver uke på barnehjemmet, og har en uke fri. Når hun er på barnehjemmet jobber hun døgnet rundt, praktisk talt. Hun er mor og far for 21 gutter, som har store behov for oppmerksomhet etter en oppvekst på gaten. For denne jobben tjener hun ca. 1100 kroner i måneden. Etter denne slitsomme uken skulle man tro at hun koblet helt av i friuken - men nei. Denne uken bruker hun på å være med gatebarna i La Paz sentrum, lete etter de nyeste actionfilmene og den råeste rockemusikken, selv om hun ikke liker rock en gang.

"Jeg liker ikke instutisjoner, det går ikke an å vokse opp på et sånt sted. Alalay skal være et hjem, og i et hjem må man ikke alltid følge beinharde rutiner og strenge timeplaner som man gjør i en intustisjon. Disse guttene er tenåringer, og noen ganger må man skjeie ut."

Hun lever ut det hun sier, og tar med guttene på griseslakting, vannkrig, gjørmebading og jungelturer. Denne hverdagshelten viser meg at det går an å redde verden ved å noen ganger la System Of a Down stå på full guffe under frokosten, eller et bakholdsangrep med en gjøreklump. Verden til 20 unge gutter.

Fredagsmirakler

2010-02-07T04:10:00.000-08:00

Etter den vanskeligste uken på Alalay til nå var jeg mer enn klar for en rolig helg. To av guttene på barnahjemmet rømte denne uken, og jeg tror jeg aldri har vært mer bekymret eller sovet så lite. Kjenner du gata i La Paz, så vet du at dette ikke er et sted du vil forlate to småbrødre. Heldigvis kom begge de to småbrødrene mine tilbake, men jeg trengte fortsatt sårt en rolig helg til å samle krefter. Fredagens hendelser viste seg derimot å by på ennå større utfordringer, og ennå mer bekymring.

Dagen begynte med en seier. En av guttene som har dratt fra barnehjemmet har tre småbrødre som er igjen på Alalay. De tre minste savner brorer sin veldig, og jeg kan se på dem at de sliter veldig. Storebroren ligger på sykehuset og venter på en operasjon, og jeg klarte å presse gjennom hos ledelsen at jeg kunne ta med meg de tre minste på sykebesøk i sentrum av byen. Jeg skulle ønske dere kunne sett gløden i de tre par øynene som skulle få se broren sin igjen - det var magisk.

Vi dro av sted fredag ettermiddag, etter en herlig skål med olje til lunch. Bussturen tok iallefall en time, men vi koste oss med Magnars(Gud velsigne han) mp3-spiller mens vi gledet oss til komme fram. Vi gikk av bussen, og før vi gikk inn hovedinngangen til det største sykehuset i La Paz, kjøpte vi alt det vi kom på at den sykeliggende kunne ønske seg.

Med historien til guttene i bakhodet, og den ubeskrivelige gjensynsgleden foran meg, klarte jeg såvidt å holde tårene tilbake. Fire unge gutter som har gått gjennom mer enn jeg noen gang kan klare å fortså, holder sammen og tar vare på hverandre. De har ingen andre.

Etter noen timer inne på sykehuset, i salen der han lå sammen med 28 andre pasienter, var det på tide å dra hjem igjen. Minstemann begynte å bli trøtt, mørket nærmet seg og vi kom oss på en buss. Vi gikk av den første bussen, for å bytte til en ny, og vi ble møtt av et skremmende syn. Stedet der vi skulle bytte buss var helt oversvømmet, og for å komme oss ut av bussen måtte vi vasse gjennom en elv. Det er regntid i Bolivia nå, og nå var det virkelig fullt kaos. Det var politipatruljer, veisperringer og overalt folk som prøvde å kjempe mot det sterke regnet. Vi kom oss bort til bussholdeplassen, og ventet i spenning på en buss som kunne frakte oss trygt tilbake til Alalay. Minuttene gikk, regnet strømmet ned, og de små, tynnkledde guttene ble kaldere og kaldere. Etter en time begynte jeg å bli ganske stresset. Jeg hadde ansvaret for disse tre guttene, som stod der stivfrosne og våte. De hadde ikke spist noe på lenge, men vi hadde kun penger til å ta bussen.

"Nei er du gal? Nedover der er det vel ingen som vil dra i dette været!" fortalte en mann meg, etter at jeg hadde fortalt han hvor vi skulle.

Dette betydde trøbbel. Vi hadde kun penger til buss, men buss fantes ikke. Vi kunne ikke gjøre noe annet enn å prøve å høre med en taxi. Det var fullstendig kaos i gatene, og det meste av busser og taxier var allerede tatt. De få som var ledige sa enten beinhardt nei, eller hørte på forklaringen min, og gav oss et nei med et medfølende blikk. Guttene ble våtere og kaldere, mørket hadde kommet over himmelen og vi begynte å miste håpet. Jeg spurte alt av taxier, men ingen ville ta risken å kjøre 40 minutter ut av byen i det voldsomme regnværet.

Plustelig, når alt så mørkest ut, kom en mann bort til meg. Han hadde stått lenge å sett på oss, de tre barna som klamret seg fast til den bleike nordmannen, som var alt for ung til å ha ansvaret for tre små barn i mørket i La Paz. Han så medfølende på meg, og gransket de tre skjelvende barna.

"Jeg fikk plutselig så lyst til å hjelpe deg med litt penger" sa han og rakte med 20 bolivianos. Jeg fortalte han historien, og om hvordan vi ikke kom oss hjem, og han så opp mot den mørke himmelen og takket Gud der han stod foran meg. Han fortalte meg at Gud hadde sendt han bort til oss, og han forklarte også at vi kunne dra opp til sentrum av La Paz, der det kanskje kunne gå noen busser hvis vi var heldige.

Jeg takket mannen med en klump i halsen, og gav alle de tre guttene en iskald klem. Vi hadde nytt håp.

Etter en lang lekse om hvor forsiktig jeg, som lyshudet, måtte være oppe i sentrum på kvelden med tre små barn, kom vi oss inn i en taxi. Taxien kostet litt mer enn vi hadde råd til, men jeg forkarte han situsajonen mens han så på de tre forfrosne og gjennomvåte barna i baksetet. Han lot oss betale litt mindre, så vi akkurat hadde råd til den evt. bussen vi kunne finne oppe i sentrum.

Vi gikk rundt i sentrum i ca. en time, fortsatt i pøsende regnvær. Det var mørkt, kaldt og vått, og mange mennekser stoppet meg og sa at jeg måtte skyndte meg vekk med de små barna - det var alt for farlig å gå rundt der på natten. Mens vi gikk rundt og lette etter buss, trakk den minste gutten meg i armen, så på meg med trøstende øyne og sa:

"Ikke vær redd det er ikke jeg. Vi kan jo sove på gata - vi har gjort det før."

Jeg tok han opp på armen, og forklarte han at vi absolutt ikke skulle sove på gaten - vi skulle komme oss tilbake til Alalay. Og rett etter jeg hadde sagt dette, svingte det en buss opp på siden av oss. Vi snudde oss forventningsfulle mot den, og så at det var vår buss. Det var to seter igjen, som vi presset oss sammen i. Dette betydde at vi kun måtte betale to billetter, så jeg løp å kjøpte noe småting som guttene kunne spise i bussen.

Der satt jeg, men en liten sovende gutt på fanget, og en i hver armkrok, i en buss midt på natten på vei ut av La Paz. Guttene slukte småkjeksene før de sovnet tett inntil meg. Vi var så kalde at da minstemann tisset på seg mens han satt på fanget mitt, var det kun deilig.

Vi kom fram etter en time, og da var det bare til å ta fatt på turen gjennom kakusområdet. Mobilen min var tom for strøm, så vi hadde ikke noe lys til å guide oss gjennom kakusene. Jeg tok minstemann på skuldrene og gikk først gjennom det mørke området. Vi stakk oss på de fleste kropsdeler, falt ned i sprekker, vasset gjennom elver før vi endelig kom tilbake til Alalay.

Jeg kan ikke beskrive hvor bekymret jeg var for de tre guttene. Jeg kan heller ikke beskrive hvor overveldet jeg er for at vi faktisk klarte å komme oss trygt tilbake til Alalay. Det er dette jeg kaller fredagsmirakler.

Rolando's formaning

2010-02-01T14:29:00.001-08:00

Store tall gjør meg svimmel. Tallene på døde etter jordskjelvet på Haiti, statistikker over antall skilsmisser eller over hvor mange barn det lever på gata i Bolivia. Store tall gir meg en følelese av å drukne, man kan aldri klare å fortså slike store tall.

Idag har jeg vært i Sør-Amerika i 4 måneder. 1 i Peru, og 3 her i Bolivia. Dette er små tall. Små tall med stor betydning. Slike tall er min favoritt.

Jeg har aldri vært lenger borte fra fedrelandet enn jeg har vært nå. 4 måneder. Det er ikke så lenge, men når man når slike punkter begynner man å reflektere over hva som har vært, og hva som vil komme. Det er sunt å reflektere over slike ting, og det er sunt å få innspill fra andre.

I slutten av forrige uke fikk jeg en formaning. Lille Rolando lå i fanget mitt, som han pleier å gjøre, mens vi så på de andre barna spille fotball. Han lå å lekte med korset jeg hadde rundt halsen, helt til han grep meg hardt i armen, så meg dypt inn i øynene og sa:

"Er du og Jesus venner? Dere 2?" Jeg ble overrasket over det plutselige spørsmålet, men nikket han ja mens jeg smålo litt av han.

"Da passer Han på deg - men du må ikke sove allikevel. Dere 2 er jo venner!"

Rolando er veldig ung, og jeg vet ikke om han skjønte helt hva han sa selv. Men de få ordene og de små tallene traff meg dypt, og er et godt sammendrag for hvordan jeg vil at mine 3 siste måneder her i Bolivia skal være.

Rolando er en av de som ofte drukner i store tall. Han er for mange bare en del av en statistikk, en av de 800 000 gatebarna i Bolivia. Men jeg vet at han er noe mer, og jeg tror Rolando's formaning også var til deg.

Håper du dør på halvveien!

2010-01-30T07:11:00.000-08:00

Denne overskriften kunne passet til en historie om hat og misunnelse, men den historien jeg nå skal fortelle dere, er en kjærlighetshistorie.
I Bolivia er det skremmende mange familier som ødelegges av alkohol og vold, de to mest kjente tingene menn tyr til i sin håpløshet. Når dette skjer er det alltid barna det går hardest utover. De blir satt i en utrolig vanskelig situasjonen, og trenger sårt noen som kan ta seg av dem. Av den grunn er det mange søskenflokker på Alalay - hele barneflokker som blir forlatt. De har gått gjennom mer enn man kan forestille seg, men har funnet hjelp hos Alalay.
På barnahjemmet er det over 60 barn, og de blir alle omtalt som brødre og søstre - en stor familie. Derfor er det ofte vanskelig for barna å skille på hvem som er biologisk bror, og hvem som ikke er det. Mange av søskenflokkene har faktisk større problemer me hverandre, enn de har med de andre barna.

Et eksempel på et slikt søskenpar er to gutter som jeg hadde ansvar på Alalay. De to guttene mistet moren sin når de var veldig små, og de ble forlatt av sin far som er alkoholiker. Det er selvfølgelig mye krangling i et hus der det bor 15 gutter i opprørsalderen, men disse to guttene kranglet som om de hatet hverandre. Jeg har aldri hørt så mange stygge ord, sett så mange slag eller så mye gråt, som jeg har sett mellom disse to guttene.
På tirsdag var det utskiftning av noen barn på barnehjemmet. De eldste dro ut til andre Alalayhjem, for å starte på de siste fasen av Alalay-programmet, og noen nye barn kom inn. En av de som dro var den eldste av disse to guttene. Da alt var pakket opp på den herlige Alalay-bussen, og guttene satt klare for å forlate barnehjemmet, kom den minste av de to brødrene bort og ropte:

"Bare dra du! Håper du dør på halvveien!"

Det var utrolig trist å si hade til de fire eldste guttene, kanskje de jeg hadde fått best kontakt med. Men det verste var å se hvordan disse brødrene skilltes - de virket så kalde begge to.

Morgenen etter eldstebror hadde dratt, gikk jeg inn på rommet til minstemann. Jeg fant han sittende på sengen, med våte øyne og dynen godt bredt om seg. I hendene holdt han et slitt fortografi rammet inn i en hjemmelaget ramme.

"Jeg har kjøkkentjeneste, så jeg kommer snart. Jeg bare sitter å ser litt på broren min."

INFIELD LIMA 2010

2010-01-25T16:06:00.000-08:00

Å ta bussen fra La Paz til Lima tar ca. 26 timer, men man må minst legge til 6 timer for den uorganiserte kulturen. Dette vil si at vi, Ingvild og meg, måtte ta buss i 32 timer fram og tilbake til Lima, Peru denne uken - vi skulle nemlig på Infield.

Jeg skal ærlig innrømme at den bussturen, tur-retur, er noe av det morsomste jeg har gjort i løpet av mitt opphold i Sør-Amerika. Ingvild var spysjuk på vei bort, og jeg var spysjuk på vei hjem. Det var lite søvn, alt for høyt volum på de dårlige spansk-dubbede filmene, og et busstoalett som luktet verre enn noe jeg før har vært borti. Dette høres jo ut som en skikkelig fysisk påkjenning, og det skal jeg lett skrive under på at det var, men det er rart hvor gøy man kan ha det med at ting er litt kjipe.

Bussturen ble fort glemt når vi møtte alle de andre ACT NOW studentene som jobber i Sør-Amerika, i tillegg til ettåringen Eirk og lærer Harald. Vi hadde en fantastisk uke sammen i Lima. Vi bodde på et kloster, og vi hadde mange gode samtaler og har fått igang forbredelsene på hvordan det blir å komme hjem.

Siril, Lima

Anette, Iquitos

Katrine, Lima og Ingvild, La Paz

Poesi- og salsaaften for pensjonistene i Lima

Jeg skal innrømme at Infield gikk hardt utover den fysisike helsa, etter den bussturen hjem, men jeg er mer klar enn noen gang for å være fattigdomsbekjemper.

To svært forskjellige europeere

2010-01-17T06:24:00.001-08:00

På mandag møttes to gutter på en parkeringsplass i sentrum av La Paz. Den ene har med seg alt han eier i en slitt sekk, den andre har ikke med seg noe i frykt for å bli robbet. To timer i uken blir denne parkeringsplassen forvandlet til en fotballbane, og de to guttene samles sammen med en gjeng andre for å spille hver mandag. Etter fotballkampen, setter de seg på sidelinjen og spiser litt. Den ene kaster i seg maten, mens den andre spiser litt sakte i frykt for å bli matforgiftet.

”Norge? Da er du jo europeer!” sier den ene gutten med et ironisk smil om munnen, ”Det er jeg også – fra Europaveien her nede i La Paz! Vi er ganske like vi to!”

Guttene legger armene rundt hverandre og ler hjertelig sammen.

Etter de to timene dro den ene europeeren på postkontoret, der den forsinkede juleposten ventet han – over 10 kg kjærlighet hjemmefra. Senere på dagen, sitter han på bussen og leser kort og brev fra folk som er glad i ham, mens han smatter på en melkesjokolade som bærer preg av reisesjuke og store temperatursvingninger. Mens han tar imot de kjærlige ordene hjemmefra og priser seg lykkelig over at han denne uken kan spise kransekake og makrell i tomat, kommer han til å tenke på den andre europeeren. Han sitter nok utmattet et sted langs Europaveien og pusser sko for å tjene noen kroner, eller sniffende på sterkt lim for å glemme den håpløse situasjonen han er i.

Ironien fra vitsen tidligere på dagen slår gutten på bussen som et hardt slag i ansiktet, og han vet ikke om han skal le eller grine. Til passasjerene på den alt for trange bussens forskrekkelse, ble den urovekkende lykken over julepost og en virkelig følelse av urettferdighet, til en rar blanding.

Vi overlevde og jeg ble kvitt kallenavnet..

2010-01-14T14:05:00.000-08:00

For de av dere som kjenner Askjer-slekta, og vet at jeg ligner på min mor, skjønner at jeg ikke hadde noen problemer med å stå opp kl. 3. tirsdag morgen. Dagen som gutta i Cabaña A på Alalay Aldeas hadde ventet på i et helt år hadde kommet - dagen de skulle ut å reise. Jeg jobber jo med de eldste guttene på Alalay, og mange av dem kjeder seg veldig. De fleste av dem har vært der i mange år, og de lengter etter å ha et normalt tenåringsliv. For gi dem et lite avbrekk fra barnehjemslivet, dro vi ut på jungeltur med alle gutta. Denne turen viste seg å by på mange opplevelser. Etter en seks-timers lang kjøretur og litt papaya var vi klare for den beryktede gåturen. Vi hadde hørt den var lang, men vi hadde ikke forventet det som ventet oss. Vi delte oss i to grupper, avhengig av hvor fort man ville gå. De eldste gutta ble med meg i den første gruppa, som begynte å gå i ni-tiden. Timene gikk, og sulten og tørsten ble sterkere og sterkere. Vi trøstet oss med luft-brød, luft-gitar og iskald luft-cola.

Etter ca. 4 timers gange begynte jungelen virkelig å tette seg til. Alt av modne frukter begynte å dukke opp; kaffebønner, bananaer, appelsiner, lime, mandariner og avokado fra trærne klasket oss i ansiktet, men vi var allerede mette på luftbrød. Den 5. timen møtte vi en gammel dame på veien. Hun kom mot meg, stoppet og sa:

"Unnskyld, er de señorita Martha?"

Alle guttene stoppet opp og så rart på hverandre. Jeg vet mine lyse lokker, bollekinn og søte smil kanskje kan lure en lubben cholita, men jeg har aldri sett mer mandig ut enn akkurat da. Ubarbert, trøtt i trynet og sliten etter å ha gått i fem timer klarte jeg ikke å holde meg:
"Desverre Señor, de tar nok feil." sa jeg og fortsatte videre.

Vi fikk vite at det var ennå en mil igjen, guttene var slitne, men de kunne more seg over at en dame faktisk trodde jeg var en ung frøken. Jeg hadde fått meg en nytt kallenavn.Vi kom fram til huset dypt inne i jungelen til slutt, men var for slitne til å gjøre noe som helst etter den lage turen. Vi lå på madrasser, drakk te, lo av Señorita John og gledet oss til morgendagen.

Etter en glodvarm natt, 100 myggstikk og en god frokost var vi klare for en ny dag. Vi gikk nedover fjellsiden, og kom ned til elven. Det var en stor elv, men vi holdt oss i kanten.

Kort tid etter at dette bildet ble tatt, begynte guttene å ha konkurranser. Dere vet hvordan gutter er; hvem kan holde pusten lengst under vann? Hvem kan stå på hendene lengst? Hvem tør å gå lengst ut mot den sterke strømmen?

Det var her det gikk galt. En av guttene gikk lenger ut i elven, gled på en stein og ble tatt av den helt vanvittige strømmen. Jeg har aldri sett et par øyne med mere frykt i enn da han ble dratt nedover, og jeg tviler på at jeg så noe modigere ut da jeg hoppet etter han inn i strømmen. Gutten kunne ikke svømme, og jeg kjente panikken idét han tok tak i meg inne i strømmen. Jeg svømte for all kraft mot strømmen, med en skrekkslagen gutt tviholdene rundt halsen min. Vi klarte oss akkurat.

Vi overlevde, og jeg ble heldigvis kvitt det nye kallenavnet.

2010

2010-01-10T12:19:00.000-08:00

Å VÅGE Å MISTE SEG SELV ET ØYEBLIKK

Å IKKE VÅGE ER Å MISTE SEG SELV

Jeg så han ikke lukke øynene den kvelden

2010-01-08T14:53:00.000-08:00

Alle barna Alalay jobber med kommer fra ekstremt vanskelige forhold, enten fra en familie i oppløsning eller rett fra gata. Alle barna har opplevd utrolig mye vanskelig, og mange sliter med å tilpasse seg i Alalay-systemet. Av den grunn jobber Alalay i frie forskjellige faser, som barna sakte men sikkert jobber seg opp gjennom.

1. Oppsøkende arbeid blant vanskeligstilte barn

2. Mottakssenter

3. Landsbyen - modningsprosessen

4. Tilbake til byen, utdanning

Denne uken hadde vi vaskedag på barnehjemmet - alle rom skulle skrubbes fra gulv til tak. Spesielt nøye skulle det ene rommet skrubbes, der de fire eldste guttene på barnahjemmet bor. Om under to uker flytter de de nemlig fra barnahjemmet, til et guttehjem Alalay driver oppe i sentrum av byen for å begynne på den 4. fasen, og alt skulle være rent og pent til nye gutter flytter inn.

Det var skikkelig god stemning på gutterommet, mens vi skrubbet vegger og tak som vi aldri før hadde gjort. Hendene ble mer og mer ruglete av de fuktige klutene, og lattermuskelene ble utslitt mens en av guttene holdt konsert for oss andre i et alt for høyt toneleie.

Plutselig en av guttene:
"John, har du sett hvordan han sover med øynene åpne?"

Han snakket om gutten som hadde konsert, en av guttene som har vært der kortest tid. Han er den gutten som har vært lengst på gaten, og var en hardbarka gategutt før han kom til Alalay.

"Det er fordi han har sett så mye fælt.." Fortsatte han før jeg rakk å svare.

Konserten endte brått, og sangeren så på meg og sa:

"..så mye at jeg ikke kan lukke øynene."

Alle guttene lo da han sa det, og vi fortsatte å skrubbe med de ruglete fingrene våre som før - men jeg så han ikke lukke øynene den kvelden.

Nærsynt, men lykkelig!

2010-01-04T15:19:00.000-08:00

Nyttårshelgen tilbringte jeg langs en av Chiles lange strender sammen med Ingvild og Toribio, som jeg bor sammen med i helgene. Etter en lang busstur nedover Andesfjellene nådde vi havet, og vi kunne endelig trekke pusten ordentlig etter to måneder i La Paz.

"Oppover der må dere ikke finne på å gå, der holder mafiaen til!"

Vi tentke at på nyttårsaften, da ville vi bestige et fjell, se utover havet og reflektere over livet mens et år gikk over i et nytt. Planene ble derimot litt endret da vi tilfeldig spurte noen om veien. Vi klarte å unngå mafiaen, og valgte heller å bestige et annet fjell enn planlagt.Vi kom oss opp på fjellet, med taxi vel og merke, og mitt savn etter boliviansk papaya ble mettet av en ordentlig vond papaya-brus. Nærsynt, men lykkelig, kunne jeg endelig bruke lengdesynet og se utover der havet møter himmelen. Vi reflekterte over året som hadde gått, og bestemte oss for viktige ting for 2010.

Dette året vil vi være litt mindre stjerne, og litt mer måne. Litt mindre selvlysende, og litt mer reflekterende.

GRISEN TIL ONKEL ARNE

2009-12-30T03:45:00.000-08:00

I motsetning til de fleste barna her på Alalay, ville jeg ikke alltid spise opp maten min når jeg var liten. Jeg har nok den beste morfaren i verden, og han fortalte meg nok den beste historien i verden for å få meg til å spise opp. Historien handlet om grisen til onkel Arne som rømte fra bingen, løp rundt huset, tråkket nedi et hull, og hylte som griser gjør. Jeg kan ikke huske enden på historien, men det beste med hele historien var innlevelsen og måten morfar fortalte om grisen til onkel Arne, og om hvordan den hylte når den hadde tråkket ned i hullet. Det fantes aldri mat igjen etter denne dramatiske historien.

OPPSKRIFTEN PÅ DEN PERFEKTE NYTTÅRSAFTEN

1. Spis en god lunch ute i Guds frie natur for å samle krefter
2. Gå langt ut i ødemarken
3. Begynn å samle sammen ved
4. Velg det med lengst pigger
5. Ta det med tilbake, og kjemp tappert mot alle hindringer

6. Finn så en gris

7. Fang den!

8. Drep den!

9. Frakt den døde kroppen til nærmeste kilde til kokende vann

10. Slakt den!

11. Ta vare på alt av innvoller, dette er en delikatesse

12. Barber grisehodet og stell det fint, dette er en verdifull pyntegjenstand.

13. Gled deg i noen dager fram til nyttårsaften, da du kan spise grisen sammen med hele barnehjemmet.

Etter å ha lært ”oppskriften på en perfekt nyttårsaften”, som en av guttene på Alalay kalte det, var selvfølgelig det første jeg tenkte på min kjære morfar og hans vidunderlige fortelling. Først nå har jeg virkelig skjønt hva morfar snakket om når han fortalte om hylene til grisen til onkel Arne. Fyttigrisen for noen hyl.

Jeg tviler derimot på at jeg blir nødt til å fortelle historien til noen av barna på Alalay, for hva er vel bedre enn å spise selvslaktet purke på nyttårsaften? Jeg vet ikke, men jeg for min del tar meg heller en tur til Chile for å surfe.

Prim, kvikklunch og brunost forsvant fra hodet

2009-12-27T11:50:00.000-08:00

På Kvitsund begynte julen når julebrusen fra FirstPrice kom på Kiwi – senest i midten av november. Werners versjon av ”Eg veit i himmelrik in borg” stod på full guffe, og vi varmet oss sammen rundt peisen på dataskjermen i fløystua. Solen stod opp etter vi hadde gått på skolen og gikk ned før vi kom hjem, og vi gjorde alt for å muntre hverandre opp i den mørke hverdagen.

Flere ganger denne adventstiden har jeg virkelig måttet roe meg selv ned. ”Slapp av nå, kvikklunch klarer du deg uten, du har da aldri vært veldig glad i brunost, og prim har du jo aldri likt!” Første advent borte fra Kvitsund har vært tung, jeg savner de rareste ting og aldri før har jeg blitt så sentimental av Oslo Gospel Choir. Jul og advent er veldig annerledes her i Bolivia, og spesielt når man feirer på et barnehjem.

Vi er endelig ferdige med å bake, pakke og sende avgårde panetones.

Ingvild og jeg har prøvd oss på å lage julegrøt. Etterforholdene meget vellykket, selv om Ingvild fikk para-nøtten i grøten.

Pepperkake-bake-konkurranse med gutta.

På julaften våknet jeg tidlig for å gå bort å vekke de 15 småbrødrene mine. Men når jeg kom inn døren satt alle tett inntil hverandre nede i stuen, under tepper og dyner – de hadde hatt overnattingsfest og så nå på en julefilm. I min sentimentale sinnstilstand etter en helv kveld med Oslo Gospel Choir, satte jeg meg midt i gjengen, de delte pleddet med meg, vi holdt rundt hverandre – og jeg så for meg rumenske skuespillere, alle med samme, norsk stemme. Det var akkurat som å se på Tre nøtter til askepott.

Jeg skal innrømme at jeg ikke klarte å se for meg den rumenske filmen alt for lenge, overdøvet av en spansk-dubbet julefilm om ninjaer. Derfor begynte jeg å se meg rundt, og jeg la merke til at en av de minste guttene manglet. Mett av ninja-jul gikk jeg opp for å se om gutten var på rommet sitt, men jeg fant han ikke. Jeg sjekket også de andre rommene men han var heller ikke der. På vei ned igjen til ninja-julen hørte jeg plutselig hulking inne fra et av rommene. Jeg gikk sakte inn på rommet, bøyde meg ned, og fant en bylt liggende under sengen. Jeg spurte han hva det var, men fikk ingen svar, så jeg krøp under sengen til han.

Han gråt skikkelig, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å holde rundt han. Etter en lang stund kikket noen brune øyne frem fra teppet, og sa stille mellom hulkene:

”Jeg savner pappa… men han er ikke glad i meg.”

Prim, kvikklunch og brunost forsvant fra hodet. På den tiden jeg egentlig bruker å se på den rumenske jule-favoritten , lå vi der, to brødre, holdt rundt hverandre, i støvet under sengen på et iskaldt flisgulv, og gråt. Ninja eller rumenske damer med paraply-hatter – det er jul.

Julens flotte antiklimaks

2009-12-21T13:47:00.000-08:00

Jeg har vært på mange herlige juletrefester i mitt liv. De fleste av dem har vært i gymsalen på Granly - med juletre, julepynt, julestjerner, julesanger og selvfølgelig juletregang. Det var dette julen handlet om.Denne julen tilbringer jeg i fjellheimen i La Paz og det blir dermed få juletrefester. Siden jeg skal feire med barna på barnehjemmet på julaften, hadde vi idag en julefest med gatabarna i La Paz.

Det regnet masse, og vi tok derfor med oss alle barna inn i varmen for å feire der. Det var godt over 30 barn som var med, de fleste ruset på lim. Denne festen var så langt fra en norsk julefest man kan komme. Høy hip-hop dunket i ørene hele tiden, og alle var skitne, slitne, sultne og utmattet.
Vi begynte med å lage julekort, og svimmel av limlukten gikk jeg rundt å så på de engasjerte gatebarna som sikkert gjorde dette for første gang. Senere kom maten på bordet, og jeg har aldri sett en julemiddag bli slukt fortere. Etter middagen skulle vi ha en liten gaveutdeling, som for mange endte i krangling, slossing og grining.

Jeg gikk rundt å irriterte meg over bråket, limlukten og kranglingen - det var jo en julefest! Det blir ikke ordentlig jul iår tenkte jeg..

Så kom en av guttene bort til meg og rekte meg et kort.

"De sa vi skulle gi kortet til en vi var glad i, og jeg har valgt deg kjære venn. Dette er den første julefesten jeg har vært på - i år er det ordentlig jul!"

Med et skittent julekort i hendene, og flytende lim rennende nedover fingrene ble det plutselig jul. Jeg skjønte at julen ikke handler om julesanger, famileselskaper, julepynt og julestemning - alt man får på juletrefestene. Jul er ikke en spesiell stemning, en spesiell måned. Hva har det vel å si om det er 24. desember eller 4. april? Jul skal det sannelig bli i år også!

Jeg har aldri vært noen stor fan av Mia Gundersen eller "Deilig er Jorden", som alltid var antiklimaks på de herlige juletrefestene. Hver gang jeg har prøvd å fokusere på julens egentlige mening, har jeg fort blitt gravalvorlig og ikke klart å nyte det ordentlig. Men det som tidligere har vært julens antiklimaks fortalte meg noe viktig idag, når jeg satt å tenkte over dagens julefest.

"Mennekse fryd deg, oss er en evig frelser født!"

Godt å tenke på at han kom for meg og min venn Edwin.

Deilig er jorden..

2009-12-18T16:56:00.000-08:00

Jeg trenger ikke å dekke til skuldrene, spise med pinner, lære meg stammespråk, eller gå med skjørt som rekker til under knærne - men det betyr ikke at jeg ikke går på saftige kulturelle smeller iblant her i fjellheimen.

Skoleåret her i Bolivia begynner i februar, og på onsdag var jeg med på skoleavsluttning for mange av barna på Alalay. Jeg fikk den store æren av å være Padrino, fadder, for en av gutta. Mitt fadderbarn var dette året ferdig med 8. klasse, og går derfor over til en annen skole neste år. Dermed fikk jeg også være med å følge gutten opp til podiet der han skulle få sitt vitnemål.

Det er ikke sjelden det er fester på skolene til barna, men det er sjelden de varer i mindre enn fire timer. Organisering er ikke bolivianernes sterkeste side, og det blir ofte mye venting. Denne festen varte i sju lange timer, og det tar på kroppen. Barna blir stilt opp for å synge nasjonalsangen og andre kulturelle sanger, og en del menn i militærdrakter skal si de samme ordene om den store dagen. Festen gikk strålende, jeg behersket mitt ansvar som fadder, og jeg begynner å vende meg til ventingen - jeg har ikke noe annet valg - men det var mot slutten av festen jeg gikk på en smell.

Etter de sju timene hadde passert, i stekende sol uten mat eller drikke, kom det plutselig frem personer med mat og drikke på brett. De begynte å servere alle de voksne i forsamlingen, og jeg ventet spent på sjebnens øyeblikk. Til min store glede, mottok jeg stolt et glass med brunt innhold, og en liten tørr kjeks. Alle reiste seg og tok et skritt frammover mot podiet, der en av militærmennene stod ved mikrofonen, og jeg fulgte nøye med for å gjøre det samme. Militærmannen hevet glasset og utbringte en lang skål for skolen, mens jeg gledet meg til å innta de nokså udelikate forfriskningene.

Når den alt for lange skålen endelig var ferdig, styrtet jeg den brune drikken for å slukke min brennende tørst. Etter glasset var tomt s jeg meg rundt i forsamlingen, der alle øynene var rettet mot meg. Jeg skjønte fort at jeg hadde gjort noe feil, og fikk det bekreftet av militærmannen.

"Så husker vi alle å dele litt med vår hellige pachamama før vi tar noe selv", sa han litt strengt, og sendte et kremt i min retning. Det er nemlig religiøs tradisjon å dele litt med "moderjord", den hellige guden som passer på oss alle ifølge den indianertradisjonen, før man inntar noe selv ved slike anledninger. Med mange stygg blikk mot meg, stod jeg der med det tomme glasset i hånden mens jeg så på at resten av forsamlingen helte ut en skvett brun drikk på bakken, før de selv drakk opp. Dette er min første ordentlige kulturelle smell i Bolivia. Og det var et surt nederlag - drikken jeg stjal fra moderjord smakte som en grusom blanding av alkohol og svette, så hun kunne godt fått hele glasset!

"Da så vi hele utsikten!"

2009-12-14T11:27:00.001-08:00

Å hjelpe en gutt som ligger åtte år bak i hodet kan være veldig slitsomt noen ganger, men av og til får man sterke bekreftelser på at den jobben man gjør er verdifull. Det er slike ting som gir en mot til å jobbe videre: Jeg har tegnet deg og meg på en fjelltopp, fordi jeg tenkte på noe du sa en gang vi gjorde lekser.

”Å lære nye ting er som å bestige et fjell” sa du og det synes jeg var veldig lurt. Det er jo veldig vanskelig, tar lang tid og noen ganger er det veldig vanskelig.

Se på tegningen! Veien er veldig svingete og det er veldig tungt å gå oppover. Ser du steinene? Det er da det var ekstra vanskelig å gjøre lekser. Men til slutt kommer man jo opp!

Siden du alltid hjelper meg med leksene, har jeg tegnet oss to på fjelltoppen sammen. Og den gangen du lærte meg å lese den boka om Jesus – da så vi hele utsikten!

TREKKNING - TREKKNING

2009-12-13T16:59:00.000-08:00

Naar man blogger fra Bolivia er det en selvfoelgelighet aa ha en trekkning om et par orginale llama-ullsokker. Jeg har selvfoelgelig gjort dette, og 30 stykker har blitt med paa konkurransen og naa er dagen for trekkning kommet!

(Trekkningen ble gjennomfoert under tilsyn av Estheer Marie) Denne llamaen lander snart i din postkasse -

INGEBJOERG!!!!

"Skremmende vennlighet"

2009-12-07T11:47:00.000-08:00

Søndag var valgdag her i Bolivia, og det betyr en rolig dag uten biler i gatene. Jeg bestemte meg derfor for å dra ut på eventyr - jeg ville bestige et fjell som ligger midt i byedelen av La Paz jeg bor, for å komme opp til den mest malplasserte skyskraperen jeg vet om. Ting gikk ikke helt som jeg hadde forventet, men et eventyr ble det så vist.

Før jeg begynte å gå mot fjellet, stoppet jeg på en sjappe og spiste en salteña, det beste man kan få tak i her i dette landet. Mens jeg stod og nøyt denne klumpen av søt deig med kylling inni, hørte jeg noen som kom mot meg bakfra og ropte "AMIGO!!!" Jeg snudde meg, og ble omfavnet før jeg rakk å svelge de siste kyllingbitene. Mannen holdt en lang remse høflighetsfraser, om hvor hyggelig det var å se meg, mens jeg tenkte så det knaket - jeg kunne ikke kjenne mannen igjen. Jeg ss at jeg måtte gå videre, og han avsluttet samtalen med:

"Jeg er bedt bort ikveld, du kan jo være med hvis du vil?"

Jeg var alt for satt ut til å få uttrykt noe som helst, så plustelig var vi i full gang med å utveksle mobilnummer. Han spurte om navnet mitt, noe som bekreftet min teori om at jeg aldri hadde presentert meg for denne mannen. Han gikk videre, etter å ha omfavnet meg på nytt og sagt hvor utrolig koslig det var at vi var venner.
Etter å gransket hjernen min fullstendig, kom jeg til slutt på at jeg hadde fått øyekontakt med mannen på en Thanksgiving-middag med over 600 gjester.

"Makan til skremmende vennlighet", tenkte jeg mde et snev av kultursjokk, mens jeg gikk mot fjellet.

Jeg gikk et langt stykke for å komme til enden av byen, og ut mot fjellet. Til min overraskelse måtte jeg krysse en elv, så da var det bare å ta av seg på beina og gå over. Jeg klarte selvfølgelig å falle over ende i den brune, illeluktende elven, men jeg fortsatte videre mot fjellet full av pågangsmot. Jeg begynte å klatre opp fjellsiden, noe som gikk overraskende bra til å være 4000 moh. Etter en lang klatretur kom jeg til toppen, og det som møtte meg var et stort gjerde. Til min store skuffelse kunne jeg ikke komme meg opp til den stygge skyskraperen, og noen god utsikt ble det heller ikke på meg. Jeg gikk skuffet ned igjen, og ble ennå mer irritert når jeg fant en vei over elven som ikke bydde på noen problemer.

Mens jeg fortsatte bortover begynte det plutselig å blåse noe helt vanvittig. Jeg tror aldri jeg har følt strekere vind, og jeg måtte virkelig holde meg for ansiktet for ikke å drukne i sand. Vinden gikk plutselig over, og da jeg fikk åpnet øynene så jeg en mann som løp rundt i vinden. Jeg snakket litt med han, og han kalte det en tornado - da man tydelig kunne se virvelvindene. Dette høres jo veldig dramatisk ut, men det var ingen flyvende hustak eller brautende kuer.

Jeg stod da der og hostet mens jeg prøvde å få ut de enorme mengdene sand jeg hadde i ører, øyne og hår. Mens jeg stod der, med fem fingre i hvert øye, hører jeg omsider en forsiktig stemme som spør:
"Trenger du hjelp? Vi har vann så du kan vaske ansiktet."

Jeg fikk åpnet de sandete øynene, og så det stussligste synet jeg har hatt på lenge. Jeg har aldri sett noen som har vært dårligere kledd, med færre tenner i munnen, men heller ikke noen et søtere smil. Jeg var meget satt ut, men svarte et usikkert ja.

Mannen fulgte meg et langt stykke, nesten til andre siden av fjellet, og viste meg sitt bosted. Det som møtte meg var enda stussligere enn mannen selv. Jeg så en liten hytte, som minnet om en blanding av et telt og en gapahuk, som var laget av søppel. Inni hytta satt det to gamle mennesker og en liten jente, som var musestille. De lurte på hvorfor jeg var helt der ute, og fortalte meg at de bodde der, og levde av å plukke søppel. De gav meg vann til å vaske ansiktet, og jeg bydde de på mine tre bananer.

Mens vi satt der og tygde brune bananer sammen, tenkte jeg på at den skremmende vennligheten i dette landet kanskje ikke er så ille allikevel.

KONKURRANSE - KONKURRANSE

2009-12-04T14:45:00.000-08:00

Advent er i full gang i La Paz, og derfor er det på sin plass med en adventskonkurranse!

Her i fjellheimen er det snart høysommer, og varmt i været, men jeg hører rykter om at kulda har satt inn i store deler av fedrelandet. Derfor vil jeg få sende et par sokker av ekte llamaull(!!) rett hjem til den heldige vinner av denne adventskonkurransen.

Det eneste du trenger å gjøre for å vinne denne uimotståelige premien er å kommentere på dette innlegget, med ditt navn.

Trekkningen av den uhyre heldige vinner blir søndag den 13. desember. Med dette vil jeg ønske dere alle en god og fredfull advent!

Noen adventsglimt fra Alalay - adventsbakst og adventskalender!

Utrygg trygghet

2009-11-30T12:12:00.000-08:00

"Hvor har hun fått den radioen fra?" spurte jeg gategutten som satt ved siden av meg. En av gatebarna kom med en stor radio på skulderen, som spilte høy musikk.

"Alle dronninger er rike - de som selger kroppene sine"Det er mange gatebarn i La Paz - mange! Og de tilhører ulike grupper, etter hvilket sted i byen de lever. Disse gruppene inneholder ofte et par jenter, som blir passet på fra alle farene som truer en jente på gaten, som for eksempel voldtekt. De slipper altså at fremmede voldtar de på gaten når de er med i en slik gruppe, men til gjengjeld er de fritt vilt for alle beskytterne.

Det er fattigdom

2009-11-28T04:55:00.000-08:00

Etter en slitsom uke på barnehjemmet, og derav en tidlig kveld på fredag, våknet jeg som vanlig uvanlig veldig tidlig lørdag morgen. I frykt for å vekke de trøtte typene jeg bor med, forlot jeg leiligheten kl. 05:11, og gikk ned til sentrum av den delen av byen jeg bor i. Der satt jeg meg på kirketrappene, med to liter vann og to brune bananer jeg kjøpte av en gammel kone langs veien.

For en herlig start på dagen å se solen sakte stige opp over Andesfjellenes topper, høre damene på bussene skrike ut det neste stoppet til alle passasjerene, og se de fargerike damene komme med den varme maten på ryggen for å selge til sultne arbeidere. Fløytespilleren tar noen slurker alkohol før han går til sin faste plass for å tjene dagens kroner, mens en gjeng gulkledde menn gjør seg klar for dagens kamp for å vinne stemmere før det kommende valget. En ungskopusser letter på masken som skjuler ansiktet, for å trekke inn litt frisk fjellluft, mens en en gammel mann sitter alene på en benk og tegner fjelltopper på en serviett. La Paz er en fantastisk by, og det er en fantastisk opplevelse å se den våkne til liv.

Etter en time sittende på kirketrappene, og to liter bananer fattigere, legger jeg merke til en ung, fattig dame komme over kirkeplassen. Hun legger fra seg det tunge ryggsjalet, og setter seg inntil en mur. Hun sitter og ser tomt ut i luften meg et bekymret og slitent utrykk i ansiktet, mens hennes fire unge barn løper rundt og leker i ubekymret glede. Barnelatteren forandret seg plutselig til gråt idét den ene gutten falt og slo kneet. Han gikk trist bort til moren for å få trøst, men ble møtt med noe annet.

"Du gråter ikke for sånt!" skrek moren, mens hun fiket til gutten på kinnet. Gutten stivnet, ble musestille og satt seg ned inntil den samme muren.

Hva får en mor til å gjøre sånt? Det er fattigdom.

Ikke akkurat søndagsunderholding

2009-11-23T12:16:00.000-08:00

Vi viste lite om hvor vi skulle, men vi satt oss på en buss som så fin ut og håpet på det beste. Vi satt på så lenge vi kunne, kom lenger og lenger opp i høyden, helt til vi ble bedt om å forlate bussen. Vi gikk forvirret rundt uten om vi hadde kommet på riktig plass, men vi begynte å spørre oss litt fram.

"Vet du hvor Cholitaene slåss?, Har du hørt om et Wrestling-Show i nærheten?"

Cholitaer er en typisk dame fra Andesfjellene. Vi snakker stor rumpe gjemt under fire skjørt, to lange fletter, en alt for liten bowlerhatt og et superfagrerikt sjal som de binder rundt halsen for å bære alt fra poteter til unger i. Vi hadde hørt ryktene om dette showet i El Alto, byen som ligger i høyden over La Paz, der disse snertene frøknene faktisk er med på wrestling. Vi kom oss fram til slutt, og betalte 50 Bs. (ca. 50 kr) for entréen, en slurk brus og alt for salt popkorn.

Dette showet blir holdt hver søndag her i El Alto, og det virket som om det var den reneste form for familieunderholdning. Ikke akkurat søndagsunderholdning!

Grusomt privilegium

2009-11-20T11:31:00.000-08:00

Jeg gaar mye her i La Paz, og er ofte paa tur med Oystein Greni. Han synger til meg mens jeg trasker gjennom La Paz´ bratte gater, og mange minner dukker opp. Jeg har faat kjenne paa savnet mye sterkere enn jeg trodde jeg ville - baade venner, familie, kjaereste, grovbroed og norske skoger. Savn er en fael foelelse.

Barna jeg jobber med her paa Alalay, og de jeg moeter paa gaten, har et helt annet forhold til det aa savne. Mange av dem har aldri hatt foreldre, noen som er glad i dem eller noen som gir dem oppmerksomhet. Noen har blitt kastet ut av familien. Andre har flyktet fra vold, overgrep og alkohol. Jeg savner det jeg har, de savner det de ikke har.

For et grusomt privilegium det er aa savne.

U-sving en fredag i november

2009-11-14T12:39:00.000-08:00

Fredag var en hard dag paa Alalay. Den startet med at jeg maatte opp 04:20 for aa jogge med noen av gutta i 45 minutter. Etter en real runde oppkast ble jeg sittende 3 timer paa en hagestol, paa et moete paa tre timer, der jeg ikke forsto noe. Til middag fikk vi en stuing som var laget av raattne poteter. Alle disse blir samlet opp, dypfryst i en maaned, og etter det servert som en delikatesse. Det smakte doed.

Mitt hoved ansvar paa Alalay er aa ta vare paa en gutt som har ekstra problemer. Han er tretten aar, men leger og psykologer har anslaatt at han har en mentalitet som en 5-aaring. Han kan verken lese eller skrive, og kan nesten ingenting i matte eller andre fag. Jeg gjoer lekser med denne gutten hver dag, og det er en stor utfordring. Jeg hadde mange dager proevd aa faa han til aa lese med meg, men han ville ikke fordi han synes han var saa daarlig. Til tross for min daarlige start paa dagen denne fredagen, bestemte jeg meg for aa faa opp selvtillitten til gutten. Naar det var lesketid tok jeg med meg gutten til et sted der vi var for oss selv. Vi satte oss utendoers oppaa en skillevegg, og jeg tok fram et lite barnehefte paa spansk. Det tok for seg de viktigste hendelsene i bibelhistorien, paa en veldig lettlest maate med mange illustrasjoner.

"Jeg vet du ikke liker aa lese, men naa proever vi aa lese annenhvert avsnitt", sa jeg til gutten, "for dette er en skikkelig spennende bok".

Han begynte aa lese overskriften, men synes det ble for vanskelig og ba meg fortsette. Jeg leste om skapelsen paa spansk for gutten, mens han hoerte noeye etter og studerte tegningene med stor interesse. Han leste litt videre om syndefallet, foer jeg maatte overta, men han leste mer og mer for hver fortelling - og til slutt var det han som leste mesteparten.

Vi brukte godt over 2 timer paa aa komme igjennom dette lille heftet paa 10 sider, men naar vi var ferdige saa han paa meg med store oeyne og fortalte meg at han idag hadde lest ut sin aller foerste bok. "Du har laert meg aa lese! Jeg har lest ut en hel bok! Takk storebror!"

Foto: Ingvild Torgersen

Denne fredagen var ikke saa hard allikevell - gutten hadde gjort akkurat det samme som meg, og han kalte det en av de beste dagene i sitt liv.

Livets kamp

2009-11-09T13:15:00.001-08:00

Mandag er dagen for gatearbeid:

"I have hungry" mumlet gutten med kluten foran munnen, og et lurt smil etter aa ha vist fram litt engelsk.

"Hvorfor det?" spurte jeg, "Tjener du ikke nok penger til mat som skopusser?", litt svimmel av den sterke lukten av lim.

"Jo," Sier gutten lavt, mens han tar kluten vekk fra ansiktet, limflaska opp av lomma og ser trist på meg. "men jeg bruker for mye penger på dette - og alkohol."

Han forklarte at lim var godt for humøret, og han fortalte meg etterpå om sine erfaringer innen sex og stjeling. Gutten er 10 år.

Dette var mitt første møte med gateguttene. Etterpå spilte vi fotball - og jeg skulle ønske dere hadde sett smilet til gutten når han scoret mål. Gutten har mange kamper i livet, og dette er vel en av de få han har vunnet.

Jeg har aldri hatt brødre

2009-11-06T14:01:00.000-08:00

Hanen som galer fra kl 04:00 helt fram til alarmen som ringer 05:20, før den iskalde dusjen venter. Lukten av tiss, svette og råtten melk. Knirkingen når man setter tennene i de steinharde bollene til frokost. Gnagesårene i hendene etter å ha skrelt søtpoteter og gulrøtter i 3 timer. Bestikket og koppene som er så skitne at det er umulig å unngå magesjau. Kondisen som ikke holder mer enn 5 min på fotballbanen i denne høyden. Den uorganiserte arbeidsfordelingen, som gjør det umulig å vite hva man skal gjøre. Tingene som forsvinner fra kjøleskapet. Loppekassa av en seng der jeg skal hvile meg før neste dag.

Alt dette glemmes når en av gutta mine kaster seg om halsen min, smiler opp mot meg og sier: ”Vet du hva? Jeg liker deg skikkelig godt jeg, storebror!” Jeg har aldri hatt brødre – nå har jeg 15.

En vanlig dag på Alalay Aldeas:

04:00 – Hanen galer

05:20 – Alarmen ringer

06:00 – Arb.dagen starter med romsjekk i Cabaña A

06:30 – Grupo Buen Dia, bønn og løfter for dagen

07:00 – Frokost, harde boller og varm melk

07:30 – Gutta drar på skolen med Alalaybussen

10:00 – Skylle, vaske, skrelle, koke, steke til barna mens de er på skolen

14:00 – Middag, toretters

14:30 – Leksehjelp, alt fra håndarbeid til matte

17:00 – Teservering, harde boller og varmt sukkervann

17:30 – Film, herlig dubbet til spansk

19:00 – Dagens oppgjør på fotballbanen

20:00 – Kveldsmat, iskald suppe

22:00 – Momento de Paz, leggetid

Har du foreldre?

2009-11-03T04:30:00.000-08:00

Hva heter du? Har du foreldre? Er de levende eller døde? Har du bodd med dem hele livet?

15 nysgjerrige gutter møtte meg med store øyne, og dette var det første de lurte på når jeg trappet opp på Cabaña A på Alalay Aldeas for første gang. Aldeas betyr ”liten landsby”, og det beskriver min arbeidsplass veldig godt – en liten landsby utenfor byen, der barna er delt inn i aldersgrupper i forskjellige Cabañaer, hytter.

Jeg skal innrømme at jeg ble litt nervøs når jeg fikk beskjeden om at jeg skulle jobbe med de eldste gutta på Aldeasen, men det viste seg fort at jeg ikke hadde noe å frykte. Etter tre dager på jobb er jeg blitt god kamerat med alle 15, som er mellom 11 og 14 år. Noen er tøffe, noen er sjenerte. Noen er små, noen er store. Noen er åpne, noen er lukket. Noen smiler, noen gråter. Noen er De er veldig forskjellige alle sammen, men det finnes et fellestrekk:

Alle disse gutta har bodd på gata, alene og uten kjærlighet. Alle er merket på en eller annen måte – noen har store arr på kroppen, noen mangler fingre, mens andre er sterkt preget på innsiden. Det er utrolig tøft å tenke på at denne gjengen med herlige gutter tidligere har vandret, stjålet, sovet, frøst, grått, sloss, sniffet, flyktet, sultet, og blitt missbrukt i de utrygge gatene i La Paz. Jeg kan ikke komme på en verre livssituasjon enn et lite barn helt alene på gaten, fullstendig hjelpesløs mot alle farer som truer døgnet rundt.

Det er derfor helt utrolig å få være med å jobbe i Alalay, være med å erstatte alt av omsorg, oppmerksomhet, kjærlighet, hjelp og støtte som disse gutta har gått glipp av i løpet av sine år på gata.

Et poeng til meg, null poeng til høydesjuken

2009-10-27T13:32:00.000-07:00

Jeg er kommet vel frem til La Paz, og etter en real slosskamp mot høydesjuken - er jeg nå ved god helse. Vi har blitt godt mottatt av ALALAY, og disse første dagene har vi dratt rundt å besøkt sentre på ulike steder i La Paz og El Alto. Vi har møtt mange gatebarn, og sett hvordan ALALAY jobber for å ta vare på dem, og jeg må virkelig si at det er et privilegium å få være med på dette arbeidet.

Jeg bor i utrolig kul leilighet med fire andre gutter. Tre av dem er brødre, og han jeg deler rom med er et tidligere gatebarn som har gjennomført hele ALALAY's opplegg.

Dette blir et kort innlegg, uten for detajlerte oppdateringer - jeg sitter nemlig tullet inn i et nett av ledninger og kabler, på en liten internettsjappe, som jeg blir kastet ut fra om et par minutter. Imorgen drar vi til Aldeasen, en liten landsby ALALAY driver utenfor byen, der vi skal jobbe resten av oppholdet. Drømmen blir mer og mer virkelig, men imorgen begynner det for fullt.

Nabolaget.

Bilen gutta og jeg farter rundt i.

Hver gate slutter i en utsikt som denne - Andesfjellenes mektige prakt. La Paz må være den mest malplasserte, men dog den mest utrolige, fantastiske jeg noen gang har opplevd - og jeg kan ikke vente på fortsettelsen av dette oppholdet.

Mami's nypressede duker må til vask imorgen

2009-10-23T16:50:00.000-07:00

Tiden er inne for et nytt steg på den utrolige reisen. Om ca. et døgn setter Ingvild og jeg oss på flyet til La Paz, Bolivia. Den fjerne drømmen om ALALAY er nærmere enn noen gang, og jeg kjenner kvalmen av spenning og nervøsitet så langt opp i halsen at jeg er redd jeg kommer til å søle på Mami’s nypressede duker.

Den siste tiden i Lima har vært bra, veldig bra, og kanskje litt for bra. Vi har vært redde for at vi skulle vende oss til luksusen her før vi dro videre til barnehjemmet. Noen ganger, når tankene mine har løpt fritt, har jeg tenkt på situasjonen som flyet vi skal sette oss på i morgen skal til Norge. At jeg skal hjem og få klemme foreldre, besteforeldre, søsken, venner og kjæreste som allerede er dypt savnet. Men når tankene har summet seg videre har jeg fort funnet ut at den utrolige reisen ennå ikke har begynt. I morgen begynner det, når vi kommer til La Paz. Der venter en ny familie, en ny jobb og høydesyken på oss. Jeg er overmåte takknemlig hvis noen vil være med å be for meg.

Jeg prøver å se fremover, men jeg vet ikke hva som venter meg.Solo Dios sabe mi destino – Bare Gud vet min skjebne.

Selvstendig næringsdrivende

2009-10-22T04:58:00.001-07:00

Her i Peru er det kun et par flasker som kan pantes, og bortsett fra det er det ingen annen søppelsortering. Det finnes derimot en ordning som sier at hvis man leverer inn en søpplesekk med sortert avfall, får man en liten sum penger. Dette er en veldig praktisk ordning for den fattige delen av befolkningen som ikke har noen mulighet til å utdannanne seg. Ta for eksempel denne damen, hun er selvstendig næringsdrivende søpplesorterer – og hun har veldig kort vei til jobb.

Livet i skuret

2009-10-19T21:04:00.001-07:00

03.06 våknet jeg brått opp. Det var lyder fra en fløyte som vekte meg, og jeg skjønte at det måtte være folk på idrettsbanen tvers over veien, tross for den sene nattetimen. Men det viste seg snart at jeg tok grundig feil.

Lyden utviklet seg og ble etter hvert en blanding av dunk, slag og skritt – og jeg skjønte fort at det ikke kunne være idrettsfolk. Jeg var lys våken og fryktlig nysgjerrig, så jeg reiste meg opp i senga for å høre nærmere etter. Plutselig satte en mannestemme i de værste skrikene jeg noen gang har hørt. Det var lange, grusomme vræl, som av helt uutholdelig smerte. Vettskremt snek jeg meg mot vinduet for å se hva som foregikk. Det eneste jeg så var vaktmannen vår forsvinne bak muren i den mørke, skumle gaten. Jeg gikk tilbake i sengen, mens skrikene fortsatte. Jeg sov ikke stort mer den natten.

Neste dag fikk jeg vite at det hadde vært tre fulle gutter som hadde kommet oppover gaten vår, og banket på dørene til alle husene. Vaktmannen vår blåste da i en fløyte for å skremme guttene vekk, men de reagerte heller med sinne. De helt forferdelige skrikene jeg hørte, var smerteskrik fra en stakkars mann, vakten som gir meg en varmt smil og et vink hver eneste morgen, som måtte forsvare seg mot tre illsinte fyllikker.

Det hele gikk bra og vaktmannen er ved god helse, men livssituasjonen denne vaktmannen befinner seg i, gjør meg både flau og sint. Han jobber vakter på minst 12 timer hver dag og har 1,5 time til jobb hver vei. Det vil altså si at han har 9 timer igjen av døgnet før han må dra på jobb igjen, og disse timene er den eneste han har sammen med sin kone og sin sønn, tiden han også må bruke til å hvile ut før han skal på en ny vakt. Jobben går ut på å passe på gaten; se til at alt er ordentlig, låse opp dører for folk, og aller mest – sitte i et skur.

Det er veldig sjelden slike dramatiske hendelser som skjedde i natt inntreffer, men når de gjør det er han helt alene. Han har ingen forsikring, så hvis han blir skadet må han betale alt selv. Det var godt nattens hendelse gikk bra, for har han ingen mulighet til å betale en sykehusregning med en timelønn på latterlige 3,33 kroner. Men han har heller ingen muliget til å jobbe med noe annet uten utdannelse. Han er fanget i livet i skuret.

Åtte ungdommer

2009-10-14T15:45:00.000-07:00

Åtte ungdommer i ring. Åtte ungdommer med lys hud og store kameraer på fanget. Åtte skikkelig tøffe ungdommer som har dratt helt til den andre siden av kloden for å jobbe i ulike utviklingsprosjekter i en helt fremmed kultur.

Foran dem sitter en veldig ung jente. Hun fniser litt og smiler søtt når man møter blikket hennes. Jenta begynner å fortelle. Hun forteller om hvordan hun ble voldtatt som elleveåring og hvordan hun måtte føde når hun kun var tolv år. Hun forteller med ro i stemmen og håp i øynene. Hun er bare en av mange unge mødre i Peru som har blitt forvist av familiene sine. I dag bor hun med sammen sønnen sin, og mange andre jenter i samme situasjon, på et senter som jobber for å hjelpe unge mødre. Her lærer hun å ta vare på seg selv og sønnen sin , og hun får skolegang og en utdannelse. I tillegg drar den fjorten år gamle jenta rundt på skoler for å fortelle andre barn sin historie for å forhindre at de havner i samme situasjon.

Åtte ungdommer i ring. Åtte ungdommer med lys hud og store kameraer i fanget. Åtte ungdommer som ikke er så tøffe lenger.

Verdensberømte pensjonister

2009-10-12T12:41:00.000-07:00

Vertsfamilien jeg bor hos her i Lima fortjener litt oppmerksomhet på denne bloggen, de er nemlig det herligste pensjonistparet jeg noen gang har møtt. Det går ikke an å beskrive slike mennesker med ord, de må oppleves, men jeg skal prøve å gi et lite glimt. Mine foreldre her i Lima heter Anita og Roberto Ramos og er over 70 år begge to. Mami er den morsomste damen jeg noen gang har møtt. Hun har en selviro ni jeg aldri har sett maken til, og hun kan få enhver til å bli sittende timesvis å høre på historier fra livet hennes.

Papi kan kun et par ord engelsk, men man kan allikevel sitte å ha samtaler med han. Når han bruker sine få engelske ord, jeg bruker mine få spanske ord og begge bruker kroppsspråket ved bruk av kroppspråk, kan vi ha lange samtaler om alt fra innvandring til bensinpriser. Hans favorittfrase er ”Whazzzaap?”, og meg kaller han bare Baby.

Vi stortrives med dette paret, og i går var vi ute på tur med dem. Vi satte oss på en buss som gikk 15 mil nordover, til et sted som heter Ancón. Turen tok ca. to timer, og hele veien satt jeg og så med store øyne ut av vinduene. Lima er en helt utrolig enorm by, den har rett og slett ingen slutt. Mami fortalte at det var slumområder hele veien opp til Ecuador, og det er mye å se i disse områdene. Mye elendighet, men også masse interresant.

Bussen svinget omsider av hovedveien, inn til et område som lignet en slum. Men så fort vi kom oss av og fikk rundet noen svinger, fikk vi se et stort, vakkert område, nede ved sjøen. Vi var her i noen timer – gikk langs vannet, lo av vitsene og fortellingene til Mami, tok bilder, så på pelikanene, matet pelikanene, spiste fisk og blekksprutarmer, og fikk oppleve ennå litt mer av den peruanske kulturen. Jeg blir mer og mer glad i disse menneskene for hver dag som går, og selv om jeg bare har bodd hos dem i litt over en uke, er vi veldig godt kjent allikevel.

Blekksprut

For å være på den sikre siden har vi spurt dem om vi kan få legge ut bilder av dem på bloggen. De lurte på hva dette var for noe, og vi forklarte dem at det er en internett side der vi forteller om hva vi opplever. De ble i full begeistring klar over at de hadde muligheten til å bli verdensberømte pensjonister.

Et skritt nærmere virkeligheten

2009-10-07T20:58:00.000-07:00

Språkkurset her i Lima er i nå i gang og vi har skole fra mandag til lørdag. Vi har flere forskjellige fag, og lærer både om peruansk kultur og historie, grammatikk og å bruke språket i praksis. Dette går egentlig veldig bra, selv om jeg merker at det tar på, vi lærer jo ikke bare når vi er på skolen, men absolutt hele dagen. Jeg tenker spansk hele tiden og maskineriet mates med nye ord dagen lang.

Hver onsdag er vi på visita med skolen, og da besøker vi et av prosjektene Strømmestiftelsen støtter i områdene rundt Lima. I dag gikk turen til Ventanillos, et ganske lugubert strøk i utkanten av Lima. Los invados bor der, de som invaderte Lima fra Andesfjellene. Mange fattige kom samtidig mot byen, men siden ingen hadde råd til å bo i sentrum bosatte alle seg utenfor og det ble dannet en pueblo, en form for landsby. Slike områder fins på alle kanter av Lima, men veldig få av de som bor inne i byen drar dit, for det er vist veldig farlig og mye kriminalitet der sies det. Dette området er ikke det verste, de hadde elektrisitet om asfaltveier, men det var et skritt nærmere virkeligheten for meg.

Prosjektet vi besøkte i dette området heter Tierra de Niños, barnas land, og det jobber med barn, unge og familier i vanskeligheter. Dette prosjektet gjør en viktig jobb med å utdanne barn og unge, og i å motivere familier til å samarbeide innad og til å gjøre det beste ut av den tøffe hverdagen. Det drives et program som hjelper over 200 familier, og vi fikk besøke en av disse familiene. Etter å ha fått hjelp fungerte de bedre sammen, og hadde nå fått innlagt vann.

Noe jeg husker spesielt godt fra denne dagen er en ting presidenten i organisasjonen sa: ”Folk her har Tver, kameraer og elektrisitet, men selv om den amrikanske innflytelsen er stor, er fattigdommen enda større!”

Overalt kan man få øye på produkter importert fra Nord-Amerika.

LG – Life’s Good. Nei, ikke for alle!

Skjermet fra elendigheten

2009-10-04T13:27:00.000-07:00

Jeg har vært flink gutt. Lest meg opp på både sør-amerikansk kultur og språk. Satt meg inn i politikk og historie, og prøvd å få oversikt over Perus og Bolivias situasjon. Jeg trodde jeg viste litt om hva jeg kom til, men det gjorde jeg absolutt ikke - alt er annerledes. Jeg merker allerede at undervisningen om stereotypi på Hald begynner å bli nyttig. Man lærer jo litt om Sør-Amerika på barneskolen, også ser man litt på TV, men etter bare noen dager her kan jeg si at det er så mye mer! Jeg bor hos et ganske velstående ektepar i Surquillo, en trygg og ordentlig del av Lima. Jeg har mitt eget rom, med min egen store seng, god plass til tingene mine, mitt eget skrivebord til å jobbe med lekser og atpåtil min egen TV. Jeg har ikke sett ekstrem fattigdom de dagene jeg har vært her, jeg bor jo omtrent akkurat som i Norge – i overflod av luksus, skjermet fra elendigheten, men jeg merker allikevel en forskjell på folk. Ut ifra det jeg vet om alle de sosiale problemene og den generelt lave levestandarden, kan jeg lese fortvilelsen og bekymringene i folks ansikter. De har en helt annen kamp i hverdagen enn det vi har, og det synes godt igjennom.
Vertsmoren vår, en veldig god og reflektert dame, har fortalt oss en del om dagens sitasjon Sør-Amerika, og spesielt Peru. Det er veldig interessant å høre slike ting fra innsiden, det blir nemlig annerledes fremstilt enn i historiebøkene. Hun for talte oss om det korrupte politiet, dårlig oppfølging av utviklingsforetak og en generelt litt håpløs fremtidssituasjon. Men den ene tingen hun fremhevet mest av alt var, som store deler av nyere bistand fokuserer på, selvfølgelig utdanning. Det er en voksende kultur for utdanning her i Peru, men hos las indígenas, de som stammer indianerne, er det fortsatt mange som ikke kommer seg på skolen.

Det er også en såkalt machokultur i Sør-Amerika. Dette merkes blant annet veldig godt når vi går på gaten, og annenhver mann enten plystrer, stønner eller roper noe til de norske jentene. Men denne kulturen påvirker også familielivet, og mange barn har fedre som ikke bryr seg. Og når det er dårlig kommunikasjon i ekteskap, er det som oftest barna som rammes hardest.

Vi var ute og gikk en tur i dag, og da la vi merke til noe som kan være et godt motto for utviklingen i Sør-Amerika:Barna imiterer det foreldrene deres gjør

2009-10-03T19:55:00.000-07:00

Vi er igang, og har allerede hatt to dógn i Lima. Ingvild og jeg bor hos et helt fantastisk gammelt ektepar, som har tatt hjertelig imot oss, og vi blir vartet opp fra morgen til kveld. De heter Roberto og Anita, og er over sótti aar begge to, men vi har hatt mye moro med dem allerede. Vi har blant annet danset salsa i stuen til den fantastiske musikken til "Grupo 5", og gaatt en lang tur der de har vist oss det fineste deres del av Lima har aa by paa.

Lima er nemlig enorm, og vi har brukt disse to dógnene til aa bli litt bedre kjent med den. Vi har vaert paa de mest kjente stedene, faatt baade litt historie og kultur inn. I tillegg har vi utforsket mulighetene for aa trene, surfe og drive med andre sporter, og de er ganske saa gode!

Til mandag begynner vi paa spraakkurset som ligger ca. 20 minutter unna, men vi har allerede begynt spansklesingen for fult. Lommeordboken er selvfólgelig med overalt.

Dagens ord er tuna, som kan bety kaktusfiken, fikenkaktus eller studentgruppe som synger og spiller.

Jeg fóler at jeg har kommet til rett sted, og jeg gleder meg til fortsettelsen paa dette oppholdet.

En liten hyllest

2009-09-30T13:31:00.000-07:00

Om en time er det 1. okt. Om en time er det dagen for avreise. Avreise for en helt utrolig tur. En reise til Sør-Amerika i 7 måneder. 7 Måneder fulle av utfordringer. Utfordringer jeg skal vokse på. Vokse på til å bli bittelitt klokere på verden, meg selv og Gud. Jeg kaster meg ut i noe helt ukjent, men jeg overbevist at jeg er på rett plass!

Det er godt å vite at man har mange i ryggen før man drar ut på en slik tur. Både menighet, familie og venner; jeg digger dere!

Til slutt en liten hyllest til min herlige, fantastisk fine Åsta Kaasa.

41 minutter i Ulaanbaatar

2009-09-28T08:00:00.000-07:00

(http://cj.ibnlive.in.com/pix/cj/images/09-2007/0b9f544d481bb43c1f1000facdf5d461_full.jpg)

Dagen startet med en forsovelse, både til vaksinasjonstime og tannlegetime. Men jeg hoppet på sykkelen og alt gikk bra. En tannsjekk og to sprøyter senere satte jeg meg på sykkelen igjen for å dra hjemover, og det var da dramatikken begynte.

Jeg syklet mot togovergangen midt i Tønsberg sentrum, og stoppet fordi bommene var nede. Toget stod på stasjonen, dørene var lukket, men det rikket seg ikke. Det samlet seg store mengder av både folk og biler, og det var iallefall 200 mennesker tilstede. Disse bommene bruker vanligvis bare å være nede i et par minutter av gangen, så etter et kvarter var de fleste ganske utålmodige. Dette var ikke på hvilken som helst tid på døgnet, det var midt i den verste rushtiden. Folk har barn å hente, middager å varme, handling å få unnagjort, alle skal hjem fra jobb, og mange må krysse denne overgangen for få gjort dette. Tiden gikk, folkemassene økte, bilene ble stadig flere og utålmodigheten begynte etterhvert å utvikle seg til noe usunt. Flere og flere billister satte seg på hornet, og mange av fotgjengerne begynte å krype under bommene for å komme seg over. Man kunne se utålmodigheten og sinne i folks øyne, og glosene føyk høyt i alle kanter.

Etter 41 minutter gikk bommene opp. Alle disse minuttene satt jeg på sykkelen, lent mot et trafikklys, hørte på HKH Kronprinsesse Mette-Marits Utvalgte Salmer, og observerte alle de stakkars menneskene som opplevde en pause i sin travle hverdag. Det så virkelig ut som det var en ny opplevelse for mange av dem.

Jeg trodde jeg måtte dra ut for å oppleve store kulturforskjerller, men det viser seg vist at man nå bare kan bevege seg ut av sin egen stue; for dette var akkurat som å tilbringe 41 minutter i Ulaanbaatar.

"Alt har sin tid" leste Matte-Marit fra Forkynneren 3 på det siste sporet på sin salmesamling, en absurd kontrast til de jeg var vitne til.

En uke til avreise

2009-09-24T06:15:00.000-07:00

Om en uke sitter jeg på flyet med dotter i øra og spiser halvlunkene kyllinglår og overkokte erter. Vi drar da hele Sør-Amerika-gjengen avgårde til Lima for å bo der en måned og lære oss ordentlig spansk, før vi begynner i de ulike praksisplassene våre. Jeg har vært klar for denne reisen i flere år, men nå er den så nær. Kun én uke...

Dette blir mitt livs lengste reise til nå, og absolutt den største utfordringen jeg noen gang har tatt, men jeg er klar!

Nå har vi hatt seks ukers undervisning om teambuilding, tverrkulturell kommunikasjon, bistand og krisehåndtering. Vi har blitt grundig forbredt, men nå er det på tide å kaste seg ut i det.

Min gode venn Andrew og jeg svinger oss til rytmene under Latin-Amerika-kvelden som ble arrangert tiligere denne uken.

(Foto: Ingvild Torgersen)

Hvordan svare?

2009-09-15T11:48:00.000-07:00

But if we are the Body
Why aren't His arms reaching
Why aren't His hands healing
Why aren't His words teaching
And if we are the Body
Why aren't His feet going
Why is His love not showing them there is a way

Dette er teksten på refrenget til debut-singelen til Casting Crowns, som kom ut i 2003. Teksten bygger på Jak.2,1-9, og her stilles det mange spørsmål. Disse spørsmålene kan ikke besvares med ord, bare ved å ACT NOW!

Ikke som Alice..

2009-09-14T11:47:00.000-07:00

Alle ACT NOW-deltakerne tilbrakte dagen på Strømmestiftelsens kontorer i Kristiansand idag. Vi fikk en grundig omvisning i lokalene, og et godt innblikk i hvordan organisasjonen drives. Vi hilste på sjefene i de forskjellige avdelingene, og de gav oss alle en liten smakebit på hva deres jobber går ut på. Det var veldig gøy å få se organisasjonen vi skal dra ut for fra insiden, og å få hilse på de som sitter på kontorene i Norge og legger alt til rette for at vi kan få ta del i dette utvekslingsprogrammet. Etter dette besøket er jeg enda mer oppmuntret til å gjøre en forskjell, og jeg fikk en enda sterkere ro for at jeg er på riktig sted dette året.

Jeg ble virkelig imponert over måten Strømmestiftelsen jobber. De har en virkelig gjennomtenkt strategi for hvordan de vil nå sin visjon om "En verden uten fattigdom", og det er et privilegium å få være en del av dette arbeidet.

"if you don't know where you're going, any road will take you there" sier Alice i Eventyrland. Hun mener at hvis ikke man vet hvor man skal når man står opp om morgenen blir det en bra og eventyrfyltdag uansett, og man kommer ditt man vil uansett hva man gjør.

Sånn fungerer ikke bistand; det er ikke et eventyr, det er et arbeid med et klart mål. Vi på ACT NOW er ikke som Alice eller som vanlige dumme sauer

- vi er fattigdomsbeskjempere!

( http://www.fattigdomsbekjemper.blogspot.com)

Vi drar ikke alene..

2009-09-07T04:44:00.000-07:00

Sannelig, Herren din Gud vil føre deg inn i et godt land, et land med rennende bekker, med kilder og vann fra dypet, som strømmer fram i dal og på fjell.

(5. Mos. 8,7)

Ruter eller spar?

2009-09-02T11:02:00.001-07:00

”Six on each table, please..” ropte læreren når vi kom inn i forelesningssalen, ”..and be sure to mix norwegians and internationals!” Vi gjorde som vi fikk beskjed om, og skjønte etter hvert at vi skulle spille kort. Mange av de internasjonale synes dette var veldig merkelig å gjøre på begynnelsen av en skoledag, men det viste seg at dette spillet ikke var som alle andre kortspill.

Alle bord fikk utdelt et nummer og et sett med regler til spillet. Det var 13 forskjellige bord, og de forskjellige gruppene fikk fem minutter til å studere reglene før spillet var i gang. Det var et ganske enkelt spill, noe som kunne minne om en forenklet versjon av amrikaner. Hver runde var ca på fem minutter, og etter hver runde skulle vinneren flytte et bord opp og taperen et brod ned, slik at bordene ble mikset underveis. Det som skilte dette spillet fra vanlige kortspill, var at under spillet var ingen verbal kommunikasjon eller noen form for signaler tillatt, og dette viste seg å by på komplikasjoner.

Første runde var i gang, alle skjønte reglene og vi tenkte at det var deilig med en så rolig start på dagen. Alle var fornøyde og avslappede, helt til neste runde begynte, og vi fikk spillere fra andre bord. Disse spillerne begynte å jukse og ta poeng som ikke var sine. Alle ble forbauset over denne juksingen, og det ble mye styr når vi verken kunne bruke ord eller signaler. Dette kaoset ble bare verre ettersom det kom flere nye spillere, den ene jukset mer enn den andre. Noen reagerte med sinne, andre med latter og andre med fortvilelse.

Ettersom kaoset fortsatte skjønte flere og flere etter hvert at det var noe muffins, alle bord hadde nemlig fått forskjellige regler. Litt etter litt begynte vi å se dypere inn i hverandres spillemåter, og vi prøvde å finne en midtvei som alle kunne skjønne. Det var veldig vanskelig uten ord og signaler, men det er utrolig hva man kan klare hvis man bare samarbeider!

Denne leken er et godt bilde på hvordan det er å komme brasende inn i en fremmed kultur, og vi fikk virkelig kjenne på kroppen hvor frustrerende det kan være. Med forskjellige spilleregler og små muligheter for å kommunisere er det virkelig utfordrende å delta i samme spill.

Godt vi har noen uker her på Hald så vi kan lære om det er ruter eller spar som er trumpfkortene i Sør-Amerika!

"..utrolig hva man kan klare hvis man bare samarbeider!"

ACT NOW 09/10

2009-09-01T10:34:00.000-07:00

Siden 12. august har jeg bodd på Hald Internasjonale Senter i Mandal. Her deltar jeg på et studium i tverrkulturell forståelse og internasjonalt arbeid. Det er tre forskjellige program her ved senteret, og jeg er elev ved ACT NOW-programmet som drives av Strømmestiftelsen. Hovedfokuset på denne linjen ligger på fattigdomsbekjempelse, men vi har flere ulike temaer i undervisningen:

1. Kultur og tverrkulturell forståelse

2. Bistand og utvikling

3. Bibel og misjon

4. Lederutvikling og personlig vekst

5. informasjon, kommunikasjon og formidling

Denne undervisningen er et seksukers forbredingskurs til et 6-7 måneders praksisopphold ute i verden. For et år siden trodde jeg at denne bloggen skulle handle om African Time, CHRISC-fotballcuper og Swahili, og jeg var veldig innstilt på Afrika. Men mye har skjedd det siste året og jeg blir heller sendt til Sør-Amerika. Om akkurat én måned drar jeg på et språkkurs i Peru, før jeg drar videre til La Paz i Bolivia. Jeg drar med min teamkamerat Ingvild Torgensen for å jobbe på ALALAY, en organisasjon som tar seg av gatebarn. Vi er begge veldig positivt innstilt og er skikkelig klare for å dra ut!

På Hald er vi 80 elever fra 13 forskjellige nasjoner, og fellesskapet er veldig bra.

Teambuliding.

Blåtur - Be positive, help each other and do our best.Årets motto på ACT NOW - Be the change you want to see!